Nye spennende valganalyser med bruk av stemmetall og addisjon, viser at venstresida ble større enn høyresida både i økonomisk politikk og verdipolitikk i valget 2009.
Jeg har tidligere diskutert valgresultatet, inkludert stemmeantallet på "høyre-" og "venstresida" her: http://venstresida.net/?q=node/941
Konklusjonen var at når du teller opp stemmene, og inkluderer også partiene som ikke kom inn på Stortinget, mener jeg at partiene på "venstresida" faktisk har flertall, samme hva Svein Tore Marthinsen sier på sin blogg.
I en kommentar i diskusjonen under artikkelen gjør jeg noen betraktninger om økonomisk politikk iht. verdipolitikk (innvandring, u-hjelp, familie, kultur etc.), hvor jeg vektlegger økonomisk politikk mest hva angår høyre-venstre-aksen. Til slutt forsøker jeg å nyansere bildet noe ved å trekke ut "sentrumspartier" som en egen blokk, og kun sammenligne rene høyre- og venstrepartier.
Da blir resultatet slik:
Dersom man da regner kun på åpenbare høyrepartier blir regnestykket sånn:
Frp+H+KSp+Dem+DLF+Abort+NPat+Vigrid=1084694
og åpenbare venstresidepartier:
Ap+SV+R+MDG+NKP=1161389
Mens "sentrum" får:
Sp+Krf+V+Kp+PP=434984
Dvs. at venstreblokken er klart større en høyreblokken, men trenger støtte fra sentrum for å få flertall.
Inspirert av en liten diskusjon med @MortenElster og @stmarthinsen på twitter, vil jeg forsøke å nyansere enda litt mer ved å gruppere partiene tilsvarende på en H/V-skala etter to ulike akser - økonomisk politikk og verdispørsmål. Litt sånn Bourdieusk vet du, slik Marsdal gjorde med Frp og deres velgere i "Frp-koden".
Nå er det mye som kan diskuteres her. Jeg vil f.eks. ikke si at Stoltenberg ligger til venstre i økonomisk politikk, men han gikk nå engang rundt i hele valgkampen og sa "velferd i stedet for skattelette til de rikeste", så man må vel anta at det er noe slikt de fleste Ap-velgere tror de har stemt på. Høyre er tilsvarende vanskelig å plassere verdipolitisk. Med paranoide folk som Hallgrim Berg som er livredd for skumle svartmuskede arabere bak enhver busk i samme parti som svært liberale mennesker har partiet litt av begge deler, men på bakgrunn av bl.a. "Jern-Erna"-imagen (og et par 1800-tallsutspill fra høyrekvinnene) lander jeg ned på høyresida her også. Karin Yrvin er tross alt litt bedre enn Linda C Hofstad Helleland, og Ap har et litt mer radikalt image.
Krf putter jeg i sentrum på økonomisk politikk. De havner ikke helt på høyresida, men ikke på venstresida sammen med Sp heller. I verdispørsmål hører KrF klart hjemme på høyresida i ting som familiepolitikk, mens de i spørsmål rundt u-hjelp/internasjonal solidaritet havner motsatt, dermed blir det sentrum også her. Slik sett får vi krympet sentrum litt i denne sammenligningen, og får et litt bedre bilde av "høyresida" mot "venstresida". Iht. økonomisk politikk får vi bare KrF i sentrum av de større partiene, i verdipolitikken KrF og Sp. Venstre er et sentrumsparti som er klart på høyresida i økonomisk politikk, og klart på venstresida i verdipolitikk.
Av småpartiene er både Kystpartiet og Pensjonistpartiet konservative i verdispørsmål, og havner på høyresida der. I økonomisk politikk opplever jeg de derimot som sterke forsvarere av velferdsstaten, og ikke som pådrivere for liberalisering og skatteletter, så der havner de til venstre. (Kystpartiet støttet forøvrig også de Rødgrønne i 2005.)
De eneste av de andre småpartiene som har stemmetall over 1000 er Kristent Samlingsparti og Demokratene, som begge evt. må plasseres på høyresida i verdipolitikken med hhv. 4936 og 2285 stemmer. Plassering i økonomisk politikk blir derimot vanskeligere, derfor putter jeg de der i "sentrum", mens de altså bidrar med ca 6000 stemmer på høyresida i verdipolitikken.
Denne gangen har jeg valgt å se bort fra de av de minste partiene som er vanskelige å plassere, og de som er mer ensakspartier (i den grad man kan kalle nazisme (Vigrid+NP) enkeltsaker), men jeg regner sammen summen av alle disse småpartiene, slik at vi kan se at de ikke har noen betydning for flertallet i de ulike spørsmålene uansett hvor vi plasserer dem. De småpartiene som ikke er med får tilsammen 1756 stemmer, og vil dermed ikke endre noe flertall uansett hvor de plasseres.
(Mange vil nok nå lure på hvorfor jeg tar med NKP som med sine 697 stemmer heller ikke klarer å påvirke flertallet i noen av spørsmålene, men det er nok mest av nostalgiske årsaker.)
Økonomisk politikk:
Venstresida:Ap, SV, Sp, R, Mdg, KP, PP= 1343859
Høyresida: Frp, H, V= 1181319
Vettafåglarna/Sentrum: Krf+KS+Dem= 155969
I økonomisk politikk ser vi altså at venstresida har rent flertall i folket. Dersom vi slår sammen høyresida med både sentrum og "småpartiene", får vi bare 1339044 stemmer, mot venstresidas 1343859.
Verdipolitisk:
Venstresida: Ap, SV, R, Mdg, V= 1265059
Høyresida: Frp, H, KP, PP= 1094416
Vettafåglarna/sentrum: Krf, Sp= 313754
Det vil kanskje overraske noen (bl.a. noen av de som har lest "Frp-koden"), at venstresiden er størst også verdipolitisk, men det burde det egentlig ikke gjøre. Husk at Frp-koden handler om et bestemt og avgrenset segment av velgermassen. Nordmenn er heller ikke så innvandringsskeptiske som mange går rundt og tror.
Vi ser likevel her at venstresiden er avhengig av støtte fra sentrum for å få flertall. Selv om KrF og Sp ligger nærmere "venstre" enn de ligger Frp på sentrale områder også verdipolitisk, mener jeg det er riktig å plassere de i sentrum i en slik beregning, blant annet på bakgrunn av familiepolitikk.
Så uten å gå inn i detaljene rundt valgordningen, slik Svein Tore Marthinsen inviterer til i sin bloggpost, mener jeg bestemt å kunne si at en politisk analyse (og det er vel tross alt politikken som teller), ikke tilsier at det er noe demokratisk overgrep i forhold til valgresultatet at vi har den regjeringen vi har. Dersom man skal gå inn på valgordningen, viser vel dette at det som bidrar mest til annen sammensetning i Stortinget relativt til stemmetallene, er sperregrensa, og ikke arealfaktoren (som rent partimessig nesten fullstendig oppheves av utjevningsmandatene).
Stol forøvrig ikke på meg hva angår disse tallene. Alle har godt av å regne litt sjøl. Sjekk stemmetallene her på http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2009/bs5.html
Diskuter gjerne også om du ville ha plassert partiene annerledes i de litt grove boksene "økonomisk politikk" og "verdipolitikk".
Jeg ser du plasserer Vigrid på høyresida (ytterste høyre). Men hva har egentlig Vigrid med Høyrepolitikk å gjøre. Typisk høyrepolitikk er fri markedsliberalisme og svak stat. Nynazisme proklamerer noe ganske annet. Blir ikke det litt som å si at hvis det fantes et Stalinistparti så er det på venstresida. Jeg er sosialist og avskyr stalinisme, og jeg er sikker på at høyrefolk hater nazisme like mye som jeg hater stalinisme. Så hvorfor kalles nazisme "høyre ekstrem" og blir satt i bås ytterst til høyre? Er ikke det disse ultraliberalistene som hlder til der ute da?
Anonym: Det er en lang diskusjon, men det finnes høyreautoritære strømninger. Ikke alle på høyresida er liberalister, og "typisk høyrepolitikk" er mer enn en ting. Vigrid er et sidepoeng her, og jeg har utelatt de i de siste beregningene, men jeg mener at nazisme og fascisme er ideologier som hører til på høyresida. Det har med hvilke samfunnsintereser de jobber for å gjøre. Jeg har skrevet litt om det bl.a. her: http://venstresida.net/?q=node/843
Hei, Ronny.
Ser du en logisk brist ved "yte etter evne og få etter behov" siden det da vil føre til at de som yter mye kan få like mye som de som ikke yter/yter mindre? Og hvorfor/hvorfor ikke? Er det ikke rimelig at dem som yter mye får mer enn dem som yter lite? Hvorfor/hvorfor ikke.
Jeg mener denne problematikken er dere kommunisters svakeste kort og det kunne vært interssant å høre hva du som over gjennomsnittlig smart kommunist har å si til ditt forsvar om dette.
På forhånd, takk
AA: Dersom du ser dette som en logisk brist, er det fordi du reduserer mennesket til et "homo eoconomicus" som har personlig økonomisk vinning som eneste, eller evt. hoved-motivasjonsfaktor. Det er ingen naturlov. Det er ikke slik i dagens samfunn, og det trenger så absolutt ikke være det i andre samfunn. Det er bare å se på alle de ulike historiske samfunn som har eksistert, og om du vil gå vitenskapelig til verks, kan du se på de analysene jeg gjør i teksten "menneskets natur" på http://venstresida.net/?q=node/909
Enhver "logikk" er basert på noen fundamenter, og jeg mener altså at fundamentet for denne logikken ikke holder mål. Det er forøvrig heller ikke i dag noen en-til-en-sammenheng mellom hvor hardt man jobber, og hvor mye man får ut. I mange tilfeller er det faktisk omvendt.
Til slutt kan jeg jo legge til at "fra enhver etter evne, til enhver etter behov" etter klassisk marxistisk teori er noe som skal gjelde i et klasseløst samfunn - dvs. langt fram i tida når alle klassemotsetninger i samfunnet har "svunnet hen". Den norske velferdsstaten på sitt beste har forøvrig allerede i dag elementer av "fra enhver etter evne, til enhver etter behov" i seg, med en viss progressiv beskatning (men ikke på kapitalinntekter - den virkelige overklassen slipper som vanlig unna), og helsevesen og utdanningssystem som er _mer_ uavhengig av lommeboka enn i de fleste andre land.
"Det er forøvrig heller ikke i dag noen en-til-en-sammenheng mellom hvor hardt man jobber, og hvor mye man får ut. I mange tilfeller er det faktisk omvendt"
Det er jeg enig i. Kapitalister tar ut store utbytter skapt av andres arbeid. Men sett at vi hadde dette kapitalistiske samfunnet, der utbytting og kapitalisme ikke eksisterte, hvorfor er det _ikke_ riktig at person x som jobber hardt fra morra til kveld skal kunne få mer (lønn for strevet, høste frukten av sitt eget arbeid) enn en person y som er giddaløs og bare vil ligge å dra seg og snylte på andres verdiskapning?
På forhånd, takk.
Jeg ville plassert Kristent Samlingsparti til høyre på alle vis. Samtidig vet jeg at slike plasseringer ikke alltid er helt objetive - har selv blitt plassert til høyre for Vigrid i en skolevalgsdebatt (www.fampo.info/skolevalgdrammen310809.html ).
Så til det som er vesentlig her, nemlig valgordningen. Den valgordningen vi har, er ikke perfekt, men langt fra blant de dårligste vi kjenner til. Om det ble riktig flertallskonstellasjon, så kunne det blitt til at et lite flertall tapte valget. Så hva er den beste valgordningen egentlig? Det er to ting som kan bidra til skjevheter. Den ene er at folkefattige fylker er overrepresentert. Den andre er kombinasjonen av sperregrense og et første delingstall på 1,4. En viss overrepresentasjon av små fylker mener jeg er nødvendig (sier ingenting om hvor stor, eller om det var riktig å øke den). Det har å gjøre med muligheten til å bli hørt. Og, som det poengteres, denne ujevnheten blir kompensert for.
Og uten sperregrense og med 1 som første delingstall ville den ha blitt kompensert for enda mere. Argumentene mot å gjøre valgordningen enda mere proporsjonal, går på dette med problemene med å få en stabil regjering som ikke behøver å slite med et oppsplittet storting.
Noe jeg mener bør diskuteres, er om vi bør ha et presidentsystem som i Ftankrike og USA. Det er flere grunner til det - en av dem er at partiene ikke behøver å inngå kompromisser i den grad regjeringspartier må i dag (og forresten - jeg misliker den budsjettreformen som kom i 1997 av samme grunn). I Frankrike og USA må en president ofte leve med en nasjonalforsamling hvor presidentens motstandere har flertall. Såvidt jeg vet fungerer ikke det så verst. Kanskje vil et presidentsystem være det som får en mere proporsjonal valgordning, lik f.eks. den danske, til å bli uproblematisk.
AA: Jeg ser ikke noen logisk sammenheng mellom de to tingene. Det er begrenset hvor mange flatskjermer jeg har bruk for, samme hvor mye jeg jobber. Livskvaliteten øker heller ikke med materiell velstand over et visst nivå, så slik sett er det bare "bortkastet". (Se grafen her: http://venstresida.net/?q=node/565 ) Det må da være åpenbart at materielle goder utnyttes best når de fyller et "behov"? Alternativet blir merkelig. Skal jeg som er frisk og jobber får helsetjenester, mens en som er syk og ikke kan jobbe ikke skal få det? For meg blir det fullstendig bakvendt, så jeg skjønner egentlig ikke hvor utgangspunktet for problemstillingen kommer fra.
"en person y som er giddaløs og bare vil ligge å dra seg og snylte på andres verdiskapning" - Slike mennesker finnes det svært få av. Det å yte noe - produsere noe - bidra til noe - føle at man gjør nytte for seg er essensielt iht. selvfølelsen til mennesker (fra et bilologisk perspektiv naturlig nok). Dette blir derved en spissformulering som ikke forholder seg til virkeligheten. Jamfør sykelønnsdebatten.
Erik: Jeg vet lite om KS sin økonomiske politikk, og har ikke tenkt å bruke tid på å finne det ut heller, så da setter jeg de i "vettafåglarna"-kategorien.
Distriktsrepr. og delingstall blir i svært stor grad utjevnet av utjevningsmandatene for partiene over sperregrensa, så da er det sperregrensa igjen som bidrar til store skjevheter i forholdet mellom stemmetall og stortingsplasser.
Jeg er selvsagt mot kongedømme og for republikk, men jeg er skeptisk til å samle så mye makt i hendene på en person, så jeg vil nok heller ha en svakere president enn USA og Frankrike har. Men direktevalgt bår han/hun være.
Svaret du gav meg nå var faktisk et meget godt og saklig svar. Gyldig og legitim argumentasjon. Bare en ting til slutt: Du skriver:
"Det å yte noe - produsere noe - bidra til noe - føle at man gjør nytte for seg er essensielt iht. selvfølelsen til mennesker (fra et bilologisk perspektiv naturlig nok)"
Det er godt mulig at det du her skriver er korrekt, faktisk er jeg selv temmelig sikker på at det du skriver her er korrekt, men når du kommer med en slik påstand hadde det vært fint med kildehenvisninger. På hvilket grunnlag trekker du en slik påstand?
AA: Jeg prøver alltid å svare saklig, men det er jo koselig at du er enig.
Jeg har ingen biologikilder jeg kan trekke ut av ermet som sier akkurat det jeg sier i sitatet ditt, men jeg mener det er ganske enkel logikk om man kjenner mekanismene bak evolusjon. Mennesket er et sosialt vesen, en slik "sluntrer" vil fungere dårlig i en sosial gruppe, ikke være en spesielt attraktiv partner og være et lite nyttig "vehicle" for genene sine. (Hadde mennesket ikke vært sosialt, hadde selvsagt latskapen vært vel så ille - da måtte man jo uvergerlig stole på seg sjøl iht mat etc.) - Så jeg mener det er rimelig enkel logikk.
Jeg ønsket kildehenvisning hovedsaklig fordi menneskets "natur" er umulig å fastslå. Mennesker kan være alt mulig, alt fra de mest sadistiske voldelige mordere til de mest omsorgsfulle. Noen mennesker er sosiale utadvendte sprudlende, mens andre er innadvendte skye enstøinger. Jeg setter altså nok engang et lite spørsmålstegn ved din argumnetasjon, i denne forbindelsen din uttalelse "mennesket er et sosialt vesen"
Man kan ikke begynne å utbrodere hva menneskets natur er. Mennesket kan være alt mulig forskjellig= ergo menneskets natur finnes ikke.
AA: I biologisk forstand er mennesket et sosialt vesen. Vi lever i grupper, ikke som enkeltindivider på adskilte territorier som normalit kke har kontakt med hverandre bortsett fra i parringssesongen. Det er langt fra noen kontroversiell påstand, men ganske basalt iht. analyser rundt dyrs adferd.
Så er jeg enig i at mennesket er et av de mest allsidige dyrene vi har, og at noe av det som kjennetegner oss mest er tilpasningsdyktigheten iht. ulike samfunnsformer (se gjerne Stephen Jay Gould-referansen i artikklelen "menneskets natur" jeg refererte over), men å si at "menneskets natur kke finnes" blir å dra det for langt i motsatt retning. Det er biologiske grunner til at vi ikke lever som maur eller blåhval for å si det sånn. Vår bilologi setter rammer for oss, selv om rammene er litt videre enn for mange andre dyr. Det med at vi er sosiale vesen er godt dokumentert. Vktige nervebaner utvikles f.eks. kun i samhandling med andre mennesker. Se også her artikkelen jeg lenket til over
Skriv ny kommentar