Utfordringene for tuttifruttikoalisjonen

Kronikk i Klassekampen 10.09.25, basert på siste del av gårsdagens valgoppsummering her på bloggen.

Hva er de største utfordringene for å bygge et flertall til venstre som jobber godt i kommende stortingsperiode?

Vi har feiret valgseieren, men nå starter selvsagt hverdagen, og om man lytter litt mellom linjene (og noen ganger også rett ut i linjene), ser det ikke overraskende ut til at et styrket Ap, dessverre også finner tilbake til den Ap-arrogansen mange av oss som tidvis har forsøkt å samarbeide politisk med Ap har merket. De forventer å kunne diktere politikken på sentrale felt uten å måtte inngå kompromisser. De forventer å kunne kjøre slalåm på Stortinget og søke vekslende flertall, men likevel få støtte i budsjettet av tuttifruttikoalisjonen på venstresida. Om Ap skal skjønne at de ikke kan holde på slik, kreves det en viss koordinasjon mellom de fire andre partiene som nå utgjør flertallet. Det ville være til gjensidig nytte å få Ap til å erkjenne at de ikke har rent flertall og ikke kan diktere enkelte politikkområder, men heller bør kunne forvente et gjennomslag relativt til sin størrelse, på lik linje med de andre partiene.

En utfordring er likevel at Senterpartiet også signaliserer at de vil ta en friere rolle og kjøre slalåm tidvis med høyresida i Stortinget, og slik sett løsne båndene litt til den politiske venstresida. Det er en farlig utvikling. Høyresidas økonomiske politikk med marked, dereguleringer og fri flyt er døden for norske distrikter, som krever reguleringer, overføringer og tollvern for å sikre norsk matproduksjon og beredskap. Det brukte å sitte fremst i pannebraksen til Senterpartister, og de må kanskje minnes på det på nytt. Klassekampens Bjørgulv Braanen skylder på hovedstatsmediene for å ha demonisert Senterpartiet, men der mener jeg han bare ser med det ene øyet. Det er sant at mange urbane kommentatorer (og velgere) har et karikert syn på Sp. I virkeligheten er Sp et mangfoldig parti som vil ha medlemmer som vil ha SV som sitt nummer to-parti, og andre som vil ha Frp som sitt nummer to-parti (bønder med blåstævla som enkelte sier i Trøndelag).

Det Braanen underslår er at Sp selv må ta mye av skylden for denne utviklingen, gjennom å over år ha pushet kulturkrigssaker som splitter den brede rødgrønne koalisjonen, heller enn å fokusere på den økonomiske politikken som forener dem. Det virker som Vedum har blitt blendet av de Frp-velgerne han fikk til låns noen år, men denne type retorikk er ikke måten å få dem tilbake på. Jobb med økonomisk politikk og folks interesser.

MDG som brukte å være et vekst- og markedskritisk motkulturparti har de siste årene blitt stadig mer glad i markedet og EU, og begynner å til forveksling ligne Venstre. Eller i hvert fall Venstre under Sponheim før de tok lange skritt til Høyre, gikk i kompaniskap med Frp og ble landets mest fagforeningsfiendtlige parti. Det er ikke rart det ikke er plass til begge to over sperregrensa. Men dette vil også skape en utfordring, siden MDG virker å ha giftet seg med ideen om Norge som “Europas grønne batteri”, og heller vil selge strømmen enn å bruke den her for å utvikle grønn norsk industri. Dette er selvsagt svært kortsiktig. Dersom man skal få flertall i befolkningen for radikale klimagrep, må man bygge broer mellom ulike interesser, og det innebærer at alle de arbeidsplassene som i dag er i oljerelatert industri, må erstattes med andre industriarbeidsplasser. Der er billig norsk vannkraft en helt essensiell bestanddel. Og den vil MDG selge ut. Hele markedsvendingen er også ødeleggende for klimaspørsmålet. Det samme er strengt tatt kuvendingen i EU-spørsmålet, begrunnet i lettvint retorikk om samarbeid. Svært få som er mot norsk EU-medlemskap er mot internasjonalt samarbeid.

Skal man klare å bygge et godt samarbeid til venstre for midten er det som jeg ser det tre ting som skal til. Ap må dempe arrogansen sin, og lære å telle til 85. Senterpartiet må droppe kulturkrig og lefling med høyresida, og fokusere på økonomi og interessene i distriktsnorge. MDG må revurdere kraft- og markedspolitikken sin, og se at det finnes andre (og bedre) veier til en grønn framtid enn en blindvei som skyver helt sentrale deler av befolkningen vi må ha med på laget fra oss.

Hvem skal så klare å få disse sprikende staurene til å jenke seg sammen på Stortinget? Jeg kan ikke se annet enn at det er en (formidabel) oppgave for Rødt og SV på Stortinget i den kommende perioden.

Den langsiktige og overordnede utfordringen er likevel pengenes påvirkning i politikken. I årets valg så et flertall av befolkningen at en håndfull milliardærer forsøke å kjøpe valget ved å spre løgner om formueskatten på sosiale og i tradisjonelle medier og i postkasser, viste dem fingeren og sa: Vi er ikke til salgs! Men det er ikke til å underslå at denne propagandaen også virket og bidro til å sette mye av agendaen for valgkampen. Til neste valg, vil de samme kreftene stå der, med en del erfaringer og en bedre og mer profesjonelt utformet plan. Dersom vi ikke ønsker at det norske samfunnet skal ende opp som USA, som nå er i ferd med å demontere hele demokratiet, haster det med å ta grep mens det er tid. Det innebærer selvsagt strengere regler mot valgpåvirkning, men det er naivt å tro at det kan lykkes uten at man også må redusere makten og rikdommen til landets øverste økonomiske elite.

Det er ingen liten jobb.