Valgresultatet 2025

TUSEN TAKK

…til det norske folk som så en håndfull milliardærer forsøke å kjøpe valget ved å spre løgner om formueskatten på sosiale og i tradisjonelle medier og i postkasser, viste dem fingeren og sa: Vi er ikke til salgs!

…til tusenvis av Høyrevelgere som stemte taktisk på Venstre til ingen nytte.

…til tusenvis av aktivister som stod på stand, delte ut løpesedler, delte i sosiale medier, snakket med naboer og venner og bidro på ufattelig mange måter til at Rødt gjorde det beste valget i historien! Fordi fellesskap fungerer!

…til stortingskandidatene våre som har vært høyt og lavt i månedsvis, og til partiledelsen og partisekretæren som har lagt planer og sørget for at vi har kunnet agere som et fellesskap!

I går hadde jeg fått det ærefulle oppdraget å lede Rødts valgvake i Trondheim. Noen skrev vil meg på sosiale medier at min tildelte tittel som Konferansiér hørtes veldig borgerlig ut, så jeg vurderte å bare kalle meg møteleder, men kjenner jeg den gjengen der godt, så hadde folk da bare begynt å tegne seg til innlegg og replikker, og det skulle vi ikke ha noe av i går.

En del av jobben min var å kommentere valgresultatet etter at de første tallene kom tikkende inn klokka 21. Jeg hadde forberedt noen punkter, etter en gjetting på sånn ca hvordan det ville gå, og det mandatet jeg hadde fått.

Men jeg skal innrømme at jeg var nervøs, noe jeg også delte med salen, i sitatet under:

Kamerater

Jeg er dritnervøs.

Så for å roe nervene litt har jeg tenkt å gjøre et triks jeg har lært på jobben: Forventingskalibrering. Jeg jobber jo på NTNU og der finnes det jo både gode og dårlige forelesninger og undervisningsopplegg, men studenter er som resten av oss – om det går bedre enn de forventer, så blir de positivt overrasket og fornøyde. Så det gjelder å senke forventingene. 

Jeg vet ikke hvordan alle dere andre har det, men de av oss som hører til det lille mindretallet av medlemsmassen som har vært i partiet siden det ble stiftet, og kanskje i noen forløpere før det også. Vi er vant til skuffelser på valgnatta. Særlig i Stortingsvalg. I valg etter valg gikk det akkurat ikke, og vi lå og vaka litt over en prosent i oppslutning. 

Så jeg klarer ikke helt å riste av meg følelsen av nært forestående dommedag når valgresultatene kommer, selv om vi har hatt mange gode målinger de siste ukene både lokalt og nasjonalt.

Men for folk som ble med i partiet fra 2015-17 og utover har det – med noen snublesteiner – vært en lang opptur. Vi har historisk mange medlemmer, og vi ligger an til å få et godt resultat om man skal tro målingene, rundt 6% på snittet.

Meen… Tvilen ligger der alltid. På TV2s måling av de som allerede har forhåndsstemt, lå vi ifølge en av TV”s kommentatorer på 4,3 %. Og for 4 år siden fikk vi 0,5% mindre i sluttresultat enn i forhåndsstemmer. Da er vi under sperregrensa. Så får vi håpe de målingene er en utligger.

Ikke for å være pessimist. Jeg kan lage argumentasjonsrekker for at det går dritbra også jeg, men jeg måtte nesten forklare dere hvorfor jeg står her på bakgrunn av gode målinger og likevel er veldig nervøs!

Men heldigvis gikk det slik jeg trodde og ikke slik jeg fryktet, så jeg slapp å skrive om min forberede kommentar til valgresultatet, som jeg også kan lime inn under.

Kamerater!

Gratulerer med Rødts beste valgresultat noensinne i historien. For fire år siden ble vi det første nye partiet som brøt sperregrensa. I dag må vi si som Britney Spears

Oops we did it again!

Det er selvsagt fortsatt mye som er usikkert, og detaljer kan endre seg utover kvelden, men som parti, skal vi ha blitt veldig godt vant om vi ikke feirer kveldens resultat som en stor seier!

Rødt har etablert seg som et solid, mellomstort norsk parti. Et parti i jevn god vekst, som er her for å bli, og som blir større og større!

Ekstra imponerende er det når vi ser hvilken motgang vi har kjempet oss igjennom den siste stortingsperioden. 

Russlands angrep på Ukraina, gjorde at Nato-støtten skjøt i været og stemningen for utenrikspolitisk opposisjon falt som en stein. Det samme gjorde vår oppslutning. Men vi stod han av, skjerpet politikken vår, tydeliggjorde støtta vår til Ukraina, og når jeg står på stand nå, og snakker med folk om hvor naivt og uklokt det er å basere sikkerheten vår på Trump, og på enstemmighet også fra Erdogan og Urban, er det langt mellom protestene, og mange nikker anerkjennende til ideen om å styrke vårt eget forsvar og å etablere allianser med nabolandene våre heller enn å støtte oss på Nato, som også har sin stygge historie som en angrepasallianse.

Så hadde vi et litt plutselig og uplanlagt lederbytte, og et, ikke veldig bra, men akseptabelt lokalvalg for to år sida, hvor vi etablerte oss i mange flere kommuner rundt i hele landet. Vi stod han av igjen. 

Meningsmålingene har ikke alltid gått vår vei. Så sent som i mars i år, hadde vi gjennomsnitt på målingene på 4,6%. Det var under valgresultatet sist, og hadde det vært valg da, tror jeg vi fort kunne ramlet under sperregrensa. 

Vi kunne veldig fort blitt knust. Av Aps plutselige vekst, og gjenoppståtte status som en trygg havn i manges øyne. Av taktisk stemming på MDG. Av høyredreiningen blant deler av norsk ungdom hvor vi tidligere har stått sterkt. Men der andre parti har slitt, har vi stått imot.

For en ting  vi faktisk klarer som parti nå, det er å jobbe sammen. Vi har løftet i flokk, jobbet på sosiale medier, snakket med folk, stått på stand, skrevet i avisene osv. osv. 

Og det har nytta.

Fordi fellesskap fungerer!

Og fordi politikken vår er fornuftig og finner gjenklang i den norske folkesjela. Når vi får fred og ro til å løfte fram de politiske sakene våre, mot forskjellsnorge, for et fritt palestina, mot gallopperende strømpriser og matpriser. For et tryggere og varmere fellesskap for vanlige folk.

Da øker vi i oppslutning!

Og det skal vi fortsette med, for nå skal vi fortsette å jobbe for disse og resten av sakene våre, fra et sterkere utgangspunkt enn noensinne. Med flere velgere og medlemmer i ryggen enn noensinne, og med ei fortsatt stor, sterk og tydelig Stortingsgruppe!

Det her er bare starten på Rødts suksess! 

Vi feiret i går, men nå starter selvsagt hverdagen, og om man lytter litt mellom linjene (og noen ganger også rett ut i linjene), ser det ikke overraskende ut til at et styrket Ap, dessverre også finner tilbake til den Ap-arrogansen mange av oss som tidvis har forsøkt å samarbeide politisk med Ap har merket. De forventer å kunne diktere politikken på sentrale felt uten å måtte inngå kompromisser. De forventer å kunne kjøre slalåm på Stortinget og søke vekslende flertall, men likevel få støtte i budsjettet av tuttifruttikoalisjonen på venstresida. Om Ap skal skjønne at de ikke kan holde på slik, kreves det en viss koordinasjon mellom de fire andre partiene som nå utgjør flertallet. Det ville være til gjensidig nytte å få Ap til å erkjenne at de ikke har rent flertall og ikke kan diktere enkelte politikkområder, men heller bør kunne forvente et gjennomslag relativt til sin størrelse, på lik linje med de andre partiene.

En utfordring er likevel at Senterpartiet også signaliserer at de vil ta en friere rolle og kjøre slalåm tidvis med høyresida i Stortinget, og slik sett løsne båndene litt til den politiske venstresida. Det er en farlig utvikling. Høyresidas økonomiske politikk med marked, dereguleringer og fri flyt er døden for norske distrikter, som krever reguleringer, overføringer og tollvern for å sikre norsk matproduksjon og beredskap. Det brukte å sitte fremst i pannebraksen til Senterpartister, og de må kanskje minnes på det på nytt. Klassekampens Bjørgulv Braanen skylder på hovedstatsmediene for å ha demonisert Senterpartiet, men der mener jeg han bare ser med det ene øyet. Det er sant at mange urbane kommentatorer (og velgere) har et karikert syn på Sp. I virkeligheten er Sp et mangfoldig parti som vil ha medlemmer som vil ha SV som sitt nummer to-parti, og andre som vil ha Frp som sitt nummer to-parti (bønder med blåstævla som enkelte sier i Trøndelag).

Det Braanen underslår er at Sp selv må ta mye av skylden for denne utviklingen, gjennom å over år ha pushet kulturkrigssaker som splitter den brede rødgrønne koalisjonen, heller enn å fokusere på den økonomiske politikken som forener den. Jeg skrev en kronikk om dette i Adresseavisen for en tid tilbake. Det virker som Vedum har blitt blendet av de Frp-velgerne han fikk til låns noen år, men denne type retorikk er ikke måten å få dem tilbake på. Jobb med økonomisk politikk og folks interesser.

MDG som brukte å være et vekst- og markedskritisk motkulturparti har de siste årene blitt stadig mer glad i markedet og EU, og begynner å til forveksling ligne Venstre. Eller i hvert fall Venstre under Sponheim før de tok lange skritt til Høyre, gikk i kompaniskap med Frp og ble landets mest fagforeningsfiendtlige parti. Det er ikke rart det ikke er plass til begge to over sperregrensa. Men dette vil også skape en utfordring, siden MDG virker å ha giftet seg med ideen om Norge som “Europas grønne batteri”, og heller vil selge strømmen enn å bruke den her for å utvikle grønn norsk industri. Dette er selvsagt svært kortsiktig. Dersom man skal få flertall i befolkningen for radikale klimagrep, må man bygge broer mellom ulike interesser, og det innebærer at alle de arbeidsplassene som i dag er i oljerelatert industri, må erstattes med andre industriarbeidsplasser. Der er billig norsk vannkraft en helt essensiell bestanddel. Og den vil MDG selge ut. Hele markedsvendingen er også ødeleggende for klimaspørsmålet. Det samme er strengt tatt kuvendingen i EU-spørsmålet, begrunnet i lettvint retorikk om samarbeid. Svært få som er mot norsk EU-medlemskap er mot internasjonalt samarbeid.

Skal man klare å bygge et godt samarbeid til venstre for midten er det som jeg ser det tre ting som skal til. Ap må dempe arrogansen sin, og lære å telle til 85. Senterpartiet må droppe kulturkrig og lefling med høyresida, og fokusere på økonomi og interessene i distriktsnorge. MDG må revurdere kraft- og markedspolitikken sin, og se at det finnes andre (og bedre) veier til en grønn framtid enn en blindvei som skyver helt sentrale deler av befolkningen vi må ha med på laget fra oss.

Hvem skal så klare å få disse sprikende staurene til å jenke seg sammen på Stortinget? Jeg kan ikke se annet enn at det er en (formidabel) oppgave for Rødt og SV på Stortinget i den kommende perioden.

Den langsiktige og overordnede utfordringen er likevel pengenes påvirkning i politikken. I årets valg så som sagt innledningsvis et flertall av befolkningen at en håndfull milliardærer forsøke å kjøpe valget ved å spre løgner om formueskatten på sosiale og i tradisjonelle medier og i postkasser, viste dem fingeren og sa: Vi er ikke til salgs! Men det er ikke til å underslå at denne propagandaen også virket og bidro til å sette mye av agendaen for valgkampen. Til neste valg, vil de samme kreftene stå der, med en del erfaringer og en bedre og mer profesjonelt utformet plan. Dersom vi ikke ønsker at det norske samfunnet skal ende opp som USA, som nå er i ferd med å demontere hele demokratiet, haster det med å ta grep mens det er tid. Det innebærer selvsagt strengere regler mot valgpåvirkning, men det er naivt å tro at det kan lykkes uten at man også må redusere makten og rikdommen til landets øverste økonomiske elite.

Det er ingen liten jobb.