Som mange har fått med seg har det vært litt dårlig stemning mellom Rødt og RU de siste par årene.
Bakgrunnen til dette er som kjent et kupp på RU-landsmøtet i 2024 som førte til en rekke utmeldinger, hvorpå RU begynte å føre en ganske annen politikk, med vitsing og lefling med politisk vold og en umarxistisk sekterisme.
RU har i den forbindelse vedtatt en uttalelse om Rødt som i liten grad forholder seg til virkelighetens verden. De insisterer på at dette skal være “internt”, men en del av problemstillingene de løfter er av overordnet natur og omhandler sentrale deler av Rødts historie og overordnede ideologiske poenger som bør drøftes i full offentlighet, og ikke gjemmes unna åpen kritikk.
Som velkjent for de av oss som har jobbet en del med pseudovitenskapelig miljø, konspirasjonsmiljø etc., er det mye enklere å bare slenge ut av seg en lang rekke påstander, feilaktige framstillinger, u- og halvsannheter, enn det er å systematisk tilbakevise dem.
Kritikken starter med å konstruere en kunstig motsetning mellom aktivisme og parlamentarisk arbeid, og framstiller Rødts historie, der partiet nettopp systematisk har prioritert å bygge organisasjon over tid grovt feilaktig.
Dette har jeg tidligere behandlet i dette innlegget: https://venstresida.net/ny/index.php/2026/04/14/skal-du-bli-stor-ma-du-bli-sterk/
“Hele ideen om at Rødt og Rødts ledelse ikke har prioritert partibygging og aktivisme, og ensidig fokuserer på parlamentariske organ er også rimelig historieløs. I etterkant av at Bjørnar Moxnes tok over som leder i Rødt i 2012, ble det satset store ressurser nettopp på partibygging og organisasjonsarbeid. Fra å være det som spøkefullt ble kalt “en samling bygdalister med felles utenrikspolitikk”, ble Rødt et parti som var i stand til å gjennomføre nasjonale aksjoner, og sette dagsorden, ikke bare hoppe på den dagsorden som ble satt av andre. Det ble et enormt oppsving for aktivismen. Det var nettopp denne byggingen (å bli sterk), som la grunnlaget for at man kunne bli stor.
Når man fremmer en slik kritikk mot dagens Rødt, diskusjoner som er tatt i partiet gjentatte ganger, og hvor Rødt har tatt grep, åpner man seg opp for spørsmål om man primært er på utkikk etter (bort)forklaringer på eget manglende gjennomslag i partiet (i våpen til Ukraina-saken f.eks.). Den virkelige og veldokumenterte grunnen til de manglende gjennomslagene er derimot at de er i utakt med både Rødts medlemmer, velgere og norsk arbeiderklasse.”
Man påstår at partidemokratiet ikke fungerer, men dette framstår som lite annet enn en bortforklaring av eget manglende gjennomslag i partidemokratiet.
Et eksempel som trekkes fram stadig vekk er at man mener at Rødts uttalelser om hva som skulle til for å delta i regjering, er i strid med prinsipprogrammet. Dette har jeg tatt opp tidligere, her:
“Eikre påstår at siden Rødts prinsipprogram sier at Rødt ikke skal gå inn i regjering for å administrere kapitalismen, var det et eksempel på at Stortingsgruppa styrer partiet, når Rødt sin maktstrategi åpnet for å gå i regjering (om enn med enorme forbehold).
Jeg er uenig i Eikres lesning av prinsipprogrammet. Når vi leser hele setninga, hvor det nettopp står presisert å “administrere kapitalismen”, åpner dette nettopp for å gå inn i regjering, dersom man er i en politisk situasjon som gjør at man gjennom et slikt grep kan gjøre noe annet enn å administrere kapitalismen, dvs. bevege seg bort fra den. Dette kan ikke gjøres fra parlamentariske organer alene, men krever slik prinsipprogrammet også slår fast og som jeg poengterte i mitt forrige innlegg, en vekselvirkning mellom parlamentarisk og ikke-parlamentarisk arbeid.
For prinsipprogrammet er slett ikke avvisende til parlamentarisk arbeid, som det også slår fast i sosialismekapitlet er allmenn stemmerett og valg til politiske organ er en selvfølge, og kimen til sosialisme finnes allerede i dagens samfunn. Vi kan altså bygge videre på og utvide elementer ved dagens samfunn i kampen for sosialismen, og vi kan i denne kampen også gå i regjering, dersom det er formålstjenlig i nettopp denne kampen for sosialismen. Dette er noe helt annet enn å “administrere kapitalismen”.
Nå ledet jeg Rødts prinsipprogramkomite i 2014, og satt i den samme komiteen i 2019, men jeg mener ikke med det at min tolkning av prinsipprogrammet nødvendigvis skal være autoritativ, men jeg mener den i det minste er relevant.
Dersom det er behov for å klargjøre og presisere uenigheter (som vi har her) rundt hva Rødts prinsipielle standpunkter betyr i praksis, i en gitt situasjon mellom landsmøter, tilligger det nettopp landsstyret, slik Eikre påpekte i sitt innlegg, å gjøre slike beslutninger – dvs. partiorganisasjonen, og ikke stortingsgruppa. Når Rødts landsstyre vedtok at en forutsetning for regjeringsdeltagelse var “endringer som kraftfullt utfordrer eneveldige kapitalaktører, EØS-avtalen og stormaktsinteressene, og flytter makt til folk flest“, har landsstyret sagt seg enig i min tolkning av prinsipprogrammet, og ikke Eikres. Det er ikke mer mystisk enn det. Det er også viktig at maktstrategien er oppfølging av et landsmøtevedtak om avklaring av strategien før valget i 2025. Den er altså et resultat av at landsmøtevedtak følges opp, ikke omvendt.
Prossen Eikre beskriver gjennom sitt innlegg viser dermed nettopp at partidemokratiet fungerer, og bekrefter poengene i mitt opprinnelige innlegg.”
Det er talende hvordan argumentet om at Rødt må være et konsekvent antiimperialistisk parti, krever at Rødt skal stemme mot støtte til ofre for imperialistiske angrepskriger (Ukraina), og ikke forberede seg selv på å kunne stå imot imperialistiske angrep militært (opprusting av vårt eget forsvar). Dette er kjent tankegods som er preget av inkonsekvent imperialisme, hvor bare USA og Nato blir regnet for imperialister, og man neglisjerer andre stormakters maktbruk mot mindre land. Jeg har skrevet mye om dette før, bl.a. her:
https://venstresida.net/archive/index.html@q=node-4195.html
“Vi som både lever tett på Russland og i allianse med USA har derimot ingen slike unnskyldninger. Vi må være tydelige på at denne krigen er Russlands imperialistiske ekspansjonskrig, og at ansvaret for den full og helt ligger på de russiske styresmaktene. Ingenting Nato eller USA måtte ha gjort er i nærheten av å legitimere dette eklatante bruddet på folkeretten.
Stormakter har alltid interesser i globale konflikter. Antiimperialister kan ikke la være å støtte et offer for imperialistisk aggresjon, bare fordi en annen stormakt gjør det samme. Heldigvis har Rødt vært tydelige her. Rødts landsstyre slo i mai 2022 fast bl.a. følgende:
«Rødt er mot all imperialisme, enten den er amerikansk, europeisk, russisk eller kinesisk. Vi velger ikke side i stormaktsrivaliseringa. Men når en av imperialistmaktene går til angrepskrig, er det prinsippet om selvråderett som blir viktigst i den krigen, ikke stormaktsrivalisering.»
«Rødt og våre forgjengere har aldri hatt problemer med å ta stilling for den angrepne part mot imperialistisk angrepskrig, heller ikke når andre imperialistblokker åpenbart har interesse av motstandskampen vinner fram.»
Likevel er det flere som trekker USA og Nato fram som argumenter mot å gi Ukraina våpenstøtte – ekstremvarianten som man finner på ymse konspirasjonssider gir til og med ukrainerne selv skylden, og nekter å omtale Ukrainske myndigheter som representanter for “Ukraina”, men bruker konsekvent “Kyiv” for å signalisere at ukrainske myndigheter er illegitime. Når man beveger seg i denne retningen framstår man i økende grad som et offer og redskap for russisk imperialistpropaganda. Lenger unna et antiimperialistisk ståsted er det vanskelig å komme.
Det er heldigvis ikke mange i Rødt som er der.”
og her: https://venstresida.net/archive/index.html@q=node-4239.html
“Rødts politikk med tanke på fredsforhandlinger kommer klart fram fra landsmøtevedtaket:
“Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat. Okkupasjon er ikke fred. Okkupasjon er undertrykkelse, massearrestasjoner, dødsdommer og terror.
Norge må bruke all vår internasjonale innflytelse og diplomatiske kapasitet til å bidra til å få slutt på krigen gjennom forhandlinger rettet mot en fredelig løsning, basert på folkeretten. Det er ingen motsetning mellom støtte til motstandskamp og fredsarbeid.
Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken. Hvis angriperen får diktere fredens premisser, premieres imperialistisk aggresjon. Fram til en diplomatisk løsning er mulig, og grunnlaget for en rettferdig fred til stede, trenger Ukraina derfor våpen til å forsvare seg og stå imot invasjonen.”
At krigen nå virker fastlåst på bakken og krever stadig flere liv, er ikke et argument mot Rødts politikk for en fredsløsning. Det bekrefter tvert imot det Rødts landsmøte har vedtatt. At Ukraina ikke får våpen vil ikke gi fred. Det vil gi økt russisk engasjement og okkupasjon av enda mer av Ukrainas territorium. Om man skal komme til en fredsløsning, kan ikke Putin tro han kan vinne militært.”
På lignende vis er sekteriske og splittende utspill hvor man sår tvil om Rødts støtte til folkeretten slik RU de facto tar til orde for den sikreste måten å undergrave den store norske støtten til Palestina på. Jeg har skrevet om dette tidligere her: https://venstresida.net/ny/index.php/2026/06/29/et-underlig-skue/
“Men også Israelvenner burde kanskje revurdere holdingen sin til Hamas. Benjamin Netanyahu, har selv når han har blitt presset på at Israel har hjulpet til med å finansiere og bygge opp Hamas, innrømmet at det har vært en del av en strategi for å sørge for splittelse blant palestinerne. Israelsk støtte til Hamas har også en lengre forhistorie. Hamas er ønskemotstanderne til Israel, og det siste de vil ha er et samlet Palestina som anerkjennes internasjonalt og som de ikke kan lage busemannkarikaturer av.
Når det gjelder tostatsløsningen er det få som har gjort så mye for å gjøre den urealistisk som Israel, med sin stadige annektering av mer og mer palestinsk land. Når det er sagt, vil det være en enorm seier for palestinerne om Israel trekker seg tilbake til sine internasjonalt anerkjente grenser og lar palestinerne etablere en egen stat i fred. Hvor urealistisk det enn måtte være er det et ekstremt merkelig fokus å skulle ekskludere norske palestinavenner som bærer på et slikt håp, samme hvor naivt det måtte være.
“Det er ingen sak å gjøre partiet lite”, lyder et kjent sitat. Det er heller ingen sak å gjøre fronten smal. Det er derimot en vanvittig dårlig ide om man faktisk ønsker å hjelpe palestinerne. Det vi kan oppnå her i Norge er å endre norsk politikk overfor palestinerne, og det har vi lyktes med på noen områder. Norge har f.eks. anerkjent Palestina, det blir ulovlig å handle med bosettinger, og norske universiteter har stadig færre samarbeid med israelske. Boikotten begynner å merkes i Israel. Landet er i ferd med å bli en pariastat.
Men om vi skal fortsette å legge press på norske myndigheter og institusjoner, er vi avhengige å ha med oss det brede flertallet i den norske befolkningen som støtter palestinerne. Sekterismen skyver folk fra oss. Situasjonen i de okkuperte områdene er altfor alvorlig til at vi har råd til det.”
Det er nettopp Rødts tydelige politikk mot russisk imperialisme og vår konsekvente holdning til folkeretten som gir oss troverdighet som et konsekvent antiimperialistisk parti, og gjør oss i stand til å bygge brede allianser for en tydeligere politikk til støtte for palestineres sak.
Til sist virker det altså på meg som om mye av kritikken bunner i manglende marxistisk skolering, og er preget av de antimarxistiske og skolastiske måtene å tenke politikk på som flererer blant enkelte sekteriske smågrupper som *kaller* seg marxister, men som har en praksis som er helt motsatt av det marxismen tilsier. Jeg har behandlet dette fenomenet tidligere her:
“Ingen vet hva Mao eller Lenin hadde gjort om de levde i Norge i dag. Kanskje hadde de ansett et Høyre-medlemskap som raskeste vei til makt? (Det partiet har jo allerede en struktur med en sterk leder, som på toppen av det hele har signert på å opptre i tråd med interessene til det kinesiske kommunistpartiet.)
Det jeg er veldig sikker på er derimot at de ikke hadde brukt mye tid på å snakke om Lenin eller Mao.
Men allerede på Lenins tid fantes det altså marxistiske tenkere som hadde helt andre og mer demokratiske ideer om marxisme. Antonio Gramsci er nevnt, men også Rosa Luxemburg bør nevnes som en som så farene med bolsjevikenes strategi, og som advarte mot hva slags samfunn som kunne springe ut av den.
Tenkere som også skjønte nettopp at marxismen var en praksisfilosofi som hele tiden måtte organisk endres og tilpasses det samfunnet den virket i.
I tråd med dette kan det selvsagt ha historisk interesse å lese eldre politiske tenkere, men for oss som ikke er historikere men som ønsker å utvikle og bruke en praksisfilosofi for vår egen tid, er det vel så fornuftig å bruke tid på politiske tenkere og filosofer som har levd i og kjenner våre samfunn og vår tid.
Nylig avdøde Ellen Meiksins Wood med sin analyse av den manglende friheten i «markedet», pekte mot at «demokrati mot kapitalisme» var kjernen i den marxistiske kampen.
Også nylig avdøde Eric Olin Wright utviklet ideer om kooperativt demokrati i moderne samfunn. Politiske bevegelser som har fått masseappell som Bernie-kampanjen i USA og Corbyn i UK er viktige nåtidige eksempler både på hva som skaper engasjement for politisk endring i vår tid, men også hvilke motkrefter som vekkes.
Faktiske marxister, som har forstått at marxismen er en praksisideologi, vil dykke dypt inn i, og trekke lærdom fra disse erfaringene. Pseudomarxister som tror marxisme er en form for skolastikk, vil fortsette å lage nettsider om Marx, Mao og Lenin på internett som ingen leser, og krangle om dem i internettråder med tilsvarende få lesere.
Marxismen er ikke en professoral forelesning, hvor man sitter og hører på Den Gamle Kloke Mesteren legge fram evige sannheter, hvorpå man kan gå ut og sette disse i live etter et ferdig fastlagt skjema. Marxismen er en praksisfilosofi hvor man bygger kunnskapen fra bunnen opp, slik en ung gutt som er med faren sin og skrur på bilen i garasjen, lærer seg det praktiske håndverket, og ser hvordan ting funker og ikke funker i praksis, og på bakgrunn av dette, etter hvert kan få en dypere forståelse av hvordan en forbrenningsmotor fungerer, av kjemiske og fysiske lover.
Slik må også enhver levende og organisk marxisme fungere. Den ta utgangspunkt i vanlige folks problemer her i dag. Hvordan vi opplever reallønnsnedgang, hvordan strømprisene plutselig eksploderer, hvordan matkøene vokser, hvordan vanlige folk som plutselig trenger hjelp fra den velferdsstaten de og forfedrene har vært med på å bygge opp møtes med mistenkeliggjøring og krav, mens de med aller mest fra før, må ha skattekutt for å ville bidra. Derfra bygges forståelsen videre av samfunnets strukturer og problemer.
Masselinja i Norge i dag tilsier å rette fokuset mot dette, og å utvikle politikk for å gjøre noe med det. Det er ting f.eks. Rødt jobber med hver dag, i og utenfor storting og kommunestyrer, men hvor «taxipartiene» fra ymse nettfora er usynlige.”
RU framstår i dag, dessverre, som en gruppe som er fiendtlig innstilt til Rødts politiske prosjekt, og som søker å torpedere det innenfra.
Da Rødt ble dannet for snart tjue år siden, var en av de viktigste beveggrunnene å få slutt på situasjonen med et “parti i partiet”.
Det at AKP jobbet som en organisert fraksjon innad i daværende RV skapte en situasjon hvor utrolig mye krefter og ressurser ble brukt på intern krangling og posisjonering, og gikk ut over muligheten til å bli et betydningsfullt parti for norsk arbeiderklasse.
Å samles i ett, bredere parti, var et klokt valg, noe vi ikke minst ser i dag.
Men vi har hatt tilsvarende utfordringer også senere. Kort tid etter stiftelsen forsøkte Tjen Folket å skaffe seg innpass i partiet. De ble kastet på hue og ræva ut, som det sies. Det var et klokt valg, noe vi ikke minst så da den utbredte svindeloperasjonen deres ble rullet opp.
Også oppgjøret med miljøet rundt bloggen til Pål Steigan mye senere var riktig og nødvendig.
Uenighet i et parti er viktig og bra. Det som er ekstremt usunt er når det organiserer seg opposisjonsmiljø internt som ikke jobber for partiet, men som jobber for å bruke partiet til å fremme et eget prosjekt. Gjerne et prosjekt som ikke har grunnlag til å tiltrekke seg folk på sin egen politikk.
Da får vi det vi hadde før Rødt ble stiftet. Grupper som har lukkede formøter og som stemmer og stiller i blokk. En situasjon hvor diskusjoner blir tatt utenfor partidemokratiet, og uenigheter dermed ikke kommer fram før på en svært antagonistisk og binær måte i viktige beslutningsmøter. Og vi får utspill fra enkeltmiljø, helt på tvers av Rødts politikk som Rødt plutselig må ut og ta avstand fra.
Alt dette suger ressurser fra kampen vi kjører mot politiske motstandere og for vanlige arbeidsfolk.
Dersom det politiske prosjektet ditt er liv laga, vil du få til å rekruttere folk til det på egne bein. Dersom det ikke er det, kan det være fristende å forsøke å kapre noen andres prosjekt i stedet. Men mot slike forsøk er det helt legitimt for en organisasjon å forsvare seg. Det har det vært før, og det vil det være også i framtida.