Denne teksten skrev jeg for to hele år siden, men den havnet, oppdaget jeg nå, mellom de to stolene hvor den gamle nettsida mi sluttet å funkere, og før jeg fikk reserveløsningen opp og gå, så den har kun ligget ute på Trønderdebatt, men ikke på Venstresida.net, og det går jo ikke an! Så siden marxistisk strategi på nytt er et hot topic, kommer den nå – En Kjelsberg-klassiker, til glede for nye lesere.
Samtidig med Rødts eventyrlige vekst har det vært en viss aktivitet utenfor partiet med ulike smågrupper som påberoper seg å være marxistiske av ulike avskygninger.
Det har blitt påstått at en av disse nylig kuppet landsmøtet i Rød Ungdom. Som middelaldrende mann som aldri har vært med i RU har jeg overhodet ingen innsideinformasjon om det, og kan ikke si annet enn at dersom du ønsker å motbevise påstander om hemmelig fraksjonering og kupplaner, er vel kanskje ikke det å i hemmelighet utarbeide et helhetlig alternativt forslag til ledelse – som ikke gjøres kjent for organisasjonen i forkant, men fremmes som benkeforslag på landsmøtet – den beste strategien.
Min agenda og frustrasjon er likevel en helt annen. Jeg er mest frustrert over at folk som påstås å skulle være skolerte marxister ikke har skjønt at marxismen er en praksisfilosofi. Hele årsaken til f.eks. den masseoppslutningen Lenin og Maos tross alt fikk i avgjørende perioder var at de adresserte folks praktiske problemer – brød og fred, fattigdom, jord – og at de ikke slang rundt seg med Marx-sitater.
Opplegget til disse ulike små studiesirkelgruppene som florerer i Norge nå, er i sin helhet grunnleggende umarxistisk. Det er først og fremst et problem for dem selv – det står jo i veien for at de noen gang vil få masseoppslutning, men i den grad de får noen som helst innflytelse på marxistisk tenking i Norge, og hva politisk engasjerte tenker på marxismen som, er det selvsagt også et problem for marxismen som en levende filosofi og et arbeidsverktøy i Norge i dag.
Marxismen er konkret. Når den italienske marxisten Antonio Gramsci i sine berømte Fengselsnotatbøker omtalte marxismen som «praksisfilosofien» var det ikke bare for å omgå fengselssensuren. Det var også fordi han mente det. En teori som ikke kontinuerlig brytes mot praksis, og som kontinuerlig endrer seg når samfunnet endrer seg, er verdiløs.
Derfor mente f.eks. også Gramsci at helt andre metoder måtte til for samfunnsendring i vestlige industrisamfunn hvor eliter i stor grad styrer med samtykke fra store deler av befolkningen, sammenlignet med f.eks. Tsar-Russland hvor eliten styrte med brutal vold og undertrykking. Dette har bl.a. kommet til uttrykk i gramscianske begreper som stillingskrig, heller enn manøverkrig og utviklingen av hegemonibegrepet.
Men også Lenin gjorde mange retningsskifter. Selv om en ung Jon Bingen en gang beskrev Lenins samlede verker som «40 bind med utskjelling» er det store forskjeller. F.eks. mellom den Lenin som innleder «Hva må gjøres» med et dårlig skjult angrep på ytringsfriheten, til demokraten i «Staten og revolusjonen».
Og vi så det også i politikken – fra kommandoøkonomi til NEP. Fra å svare på den «hvite terroren» under borgerkrigen med «rød terror», til å i helt motsatt retning stoppe lokale partitoppers autoritære praksiser, og i sine siste leveår (uten å lykkes riktignok) forsøke å stoppe den brutale Stalins vei til makta.
Men det som Lenin på tross av sin (varierende) brutalitet klarte – det var å få masseoppslutning i avgjørende perioder. Det gjorde han ved å ha fokuset klart festet på de problemene russere møtte der og da. Det var kravet om «Brød og fred!» som gav bolsjevikene den folkelige støtten de trengte for å ta makta på et tidspunkt da den sittende regjeringen hadde mistet legitimitet i befolkningen.
En annen brutal, selverklært marxist som hylles av enkelte smågrupper er Kinas Mao. En ting er at Maos skapte et regime som var så autoritært at ledere på lavere nivå ikke turte å si sannheten oppover i systemet og pyntet på tallene for hvert ledd. Resultatet av overdrevne avlingsrapporter ble en av historiens største sultkatastrofer, som drepte millioner.
Men også Mao kom til makt ved å skaffe seg masseoppslutning, og det fikk han gjennom den velkjente «masselinja». Han fikk partikadrene til å sette seg inn i de lokale bøndenes liv og utfordringer, og tilpasse politikken deretter. Det fungerte! Om Mao hadde brukt tiden på å forklare marxistisk terminologi og eldre teoretikere, hadde Kina forblitt et Chiang Kai-shek-diktatur heller enn et Mao-diktatur.
Ingen vet hva Mao eller Lenin hadde gjort om de levde i Norge i dag. Kanskje hadde de ansett et Høyre-medlemskap som raskeste vei til makt? (Det partiet har jo allerede en struktur med en sterk leder, som på toppen av det hele har signert på å opptre i tråd med interessene til det kinesiske kommunistpartiet.)
Det jeg er veldig sikker på er derimot at de ikke hadde brukt mye tid på å snakke om Lenin eller Mao.
Men allerede på Lenins tid fantes det altså marxistiske tenkere som hadde helt andre og mer demokratiske ideer om marxisme. Antonio Gramsci er nevnt, men også Rosa Luxemburg bør nevnes som en som så farene med bolsjevikenes strategi, og som advarte mot hva slags samfunn som kunne springe ut av den.
Tenkere som også skjønte nettopp at marxismen var en praksisfilosofi som hele tiden måtte organisk endres og tilpasses det samfunnet den virket i.
I tråd med dette kan det selvsagt ha historisk interesse å lese eldre politiske tenkere, men for oss som ikke er historikere men som ønsker å utvikle og bruke en praksisfilosofi for vår egen tid, er det vel så fornuftig å bruke tid på politiske tenkere og filosofer som har levd i og kjenner våre samfunn og vår tid.
Nylig avdøde Ellen Meiksins Wood med sin analyse av den manglende friheten i «markedet», pekte mot at «demokrati mot kapitalisme» var kjernen i den marxistiske kampen.
Også nylig avdøde Eric Olin Wright utviklet ideer om kooperativt demokrati i moderne samfunn. Politiske bevegelser som har fått masseappell som Bernie-kampanjen i USA og Corbyn i UK er viktige nåtidige eksempler både på hva som skaper engasjement for politisk endring i vår tid, men også hvilke motkrefter som vekkes.
Faktiske marxister, som har forstått at marxismen er en praksisideologi, vil dykke dypt inn i, og trekke lærdom fra disse erfaringene. Pseudomarxister som tror marxisme er en form for skolastikk, vil fortsette å lage nettsider om Marx, Mao og Lenin på internett som ingen leser, og krangle om dem i internettråder med tilsvarende få lesere.
Marxismen er ikke en professoral forelesning, hvor man sitter og hører på Den Gamle Kloke Mesteren legge fram evige sannheter, hvorpå man kan gå ut og sette disse i live etter et ferdig fastlagt skjema. Marxismen er en praksisfilosofi hvor man bygger kunnskapen fra bunnen opp, slik en ung gutt som er med faren sin og skrur på bilen i garasjen, lærer seg det praktiske håndverket, og ser hvordan ting funker og ikke funker i praksis, og på bakgrunn av dette, etter hvert kan få en dypere forståelse av hvordan en forbrenningsmotor fungerer, av kjemiske og fysiske lover.
Slik må også enhver levende og organisk marxisme fungere. Den ta utgangspunkt i vanlige folks problemer her i dag. Hvordan vi opplever reallønnsnedgang, hvordan strømprisene plutselig eksploderer, hvordan matkøene vokser, hvordan vanlige folk som plutselig trenger hjelp fra den velferdsstaten de og forfedrene har vært med på å bygge opp møtes med mistenkeliggjøring og krav, mens de med aller mest fra før, må ha skattekutt for å ville bidra. Derfra bygges forståelsen videre av samfunnets strukturer og problemer.
Masselinja i Norge i dag tilsier å rette fokuset mot dette, og å utvikle politikk for å gjøre noe med det. Det er ting f.eks. Rødt jobber med hver dag, i og utenfor storting og kommunestyrer, men hvor «taxipartiene» fra ymse nettfora er usynlige.