Hva kan styrketrening lære oss om politikken? Jeg tok en Facebookdiskusjon og gjorde om til et innlegg i dagens Klassekampen. Innlegget er bittelitt forkortet sammenlignet med teksten under.
Det har den siste tiden blitt litt debatt om Rødts politikk og strategi. Har partiet blitt for opptatt av oppslutning i valg og for lite opptatt av å bygge en grasrotbevegelse for endring nedenfra?
For meg er dette en svært kunstig problemstilling, og jeg vil kommentere den med en liten allegori.
Engang for ca 25 år siden eller så, da jeg forsøksvis prøvde å drive litt mer seriøst med styrketrening, kjøpte jeg et nummer av det svenske kroppsbyggingsmagasinet “BK Sports Magazine”, fordi det inneholdt et treningsprogram jeg syntes så interessant ut.
I tilknytning til programmet var det også et intervju med datidens største filmstjerne, og eks-kroppsbygger, Arnold Schwarzenegger, og en av tingene han tok opp var kroppsbyggere som ikke fokuserte på styrke. Som han sa (i svensk oversettelse, etter husken): Ska man bli stor, måste man bli stark!
Poenget er at muskelstyrke og størrelse er tett sammenvevd, og det ene kommer ikke uten det andre.
Akkurat slik forholder det seg med et politisk parti også. Størrelsen i stemmer følger, jevnt over, over tid, størrelsen i aktivister og medlemmer.
Flere medlemmer gir flere som kan spre partiets budskap i ulike sammenhenger. Flere som kan delta i aksjoner, og som overbeviser også andre til å stemme på eller engasjere seg i partiet. Det gir større oppslutning.
Større oppslutning på sin side gir flere folkevalgte og mer oppmerksomhet. Det gir mulighet til å vise at partiet kan få ting gjort, til fordel for vanlige folk, noe som bygger tillit i befolkningen og igjen rekrutterer medlemmer og aktivister.
Man kan ikke få stor oppslutning uten en betydelig medlemsmasse. Det er sikkert mulig med korte stemningsblaff, men ikke konsistent over tid.
Likeledes er det naivt å tro man kan bli et masseparti for forandring i det store, uten å ha vist folk at man kan ta ansvar og få ting gjort i det mindre.
De to henger tett sammen.
Det virker også som om kritikerne er helt blinde for hva Rødt gjør og har gjort.
Om bekymringen er at Rødt utvikler et parlamentarisk byråkratisk elite, er jo dette nettopp en bekymring Rødt har tatt på største alvor, og har vedtektsfestede grep for å hindre.
Parlamentariske grupper er underlagt partiorganisasjonen, og stortingsrepresentanter signerer en kontrakt på dette. Samtidig sikrer partiskatten at Rødts folkevalgte ikke lever liv som er materielt helt annerledes enn det vanlige folk gjør. Det er ikke veldig økonomisk gunstig å være folkevalgt for Rødt.
Hele ideen om at Rødt og Rødts ledelse ikke har prioritert partibygging og aktivisme, og ensidig fokuserer på parlementariske organ er også rimelig historieløs. I etterkant av at Bjørnar Moxnes tok over osm leder i Rødt i 2012, ble det satset store ressurser nettopp på partibygging og organisasjonsarbeid. Fra å være det som spøkefullt ble kalt “en samling bygdalister med felles utenrikspolitikk”, ble Rødt et parti som var i stand til å gjennomføre nasjonale aksjoner, og sette dagsorden, ikke bare hoppe på den dagsorden som ble satt av andre. Det ble et enormt oppsving for aktivismen. Det var nettopp denne byggingen (å bli sterk), som la grunnlaget for at man kunne bli stor.
Når man fremmer en slik kritikk mot dagens Rødt, diskusjoner som er tatt i partiet gjentatte ganger, og hvor Rødt har tatt grep, åpner man seg opp for spørsmål om man primært er på utkikk etter (bort)forklaringer på eget manglende gjennomslag i partiet (i våpen til Ukraina-saken f.eks.). Den virkelige og veldokumenterte grunnen til de manglende gjennomslagene er derimot at de er i utakt med både Rødts medlemmer, velgere og norsk arbeiderklasse.
Så mitt tips er: Ikke lytt til folk som forsøker å sette opp kunstige motsetninger mellom parlamentarisk arbeid og aktivisme.
Lytt i stedet til den store politiske teoretikeren Arnold Schwarzenegger (som i parentes bemerket forøvrig har moderert seg politisk etter å ha vært på hyperliberalistiske ville veier i ungdommen, og blitt en viktig stemme mot Trumpismen):
Ska man bli stor, måste man bli stark!