I år har jeg måttet ta inn noen litt nyere amerikanske serier her, for å holde antall kategorier på et overkommelig nivå. Så nå er det ikke bare eldgamle amerikanere, men også et par litt nyere serier som skal til pers.
La oss skride til verket!
Juleklassikere
Etter at Hårek skiftet forlag og fikk tilbake eget julehefte, er det samme opphavsmann Dik Brownes – familieserie Trixie som har fått plassen i dette tre-seriersheftet. Årets hefte har serier fra 1982, og det er ganske tradisjonell amerikansk middelkalssefamiliehumor vi får, en slags fattigmanns-Blondie om du vil. Det som skiller seg litt ut er hovedpersonen Trixie, som er i det amerikanerne kaller toddler-alder, og som har noen morsomme sider hvor hennes tanker om omverdenen står i fokus. Det er morsomt.
Snøfte Smith er fra 1956 i år, og det meste er ved det gamle. En morsomhet vedt å få med seg er at vi blir kjent med småsvindleren Barney Google. Det mange nok ikke vet er at Google opprinnelig var seriens hovedperson, som etter hvert ble overskygget av snøfte, men på tross av at han i over 80 år har vært en slags bifigur som dukker opp sporadisk, heter serien i original fortsatt “Barney Google and Snuffy Smith”. Her kunne det gjort seg med et lite forord som forklarte det hele.
Skippern vi får er fra 1948, og her har forlaget hentet ut dagsstriper av Tom Sims og Bela Zaboly. Jeg vil si dette er det beste bidraget i trekløveret. Dette er teamet som tok over serien etter skaperen E.C. Segar, og humoren er av det litt mer frislupne og burleske slaget vi dessverre skulle få se mindre av i amerikanske avisserier i tiårene som fulgte. men dette er ganske fornøyelige saker.
I sum, blir dette greit over middels.
Karakter: 4+
Knoll og Tott og Kapteinen og ungene
Vi kjører en komparativ analyse av de to tvillingseriene, som ofte før. I Knoll og Tott får vi serier fra 1953 av Doc Winner (som også var en snartur innom Skippern før Zaboly). Dette er klassisk K&T, og jeg mener å huske enkelte av disse rampestrekene fra barndommens hefter. For her får du non stop rampestreker. Hver side er en rampestrek som ender i at noen får som fortjent, og det varierer hvem.
Teknisk er det bra utført, men det blir noe repetetivt. Det hadde nok funket bedre med en om uken, slik det kom i avisene.
Kapteinen og ungene starter med en innledende tekst om John Dirks, sønnen av seriens skaper, som står bak sidene. Disse er fra 1964 og dermed noe nærmere oss i tid, og de skiller seg ganske mye fra den andre serien. Det er mindre gags etter et fast mønster og mer variasjon. Det kommer også inn andre bifigurer, som bringer med seg løpende historier som går over mange sider. I år møter vi igjen dagdriveren Phineas Phlubb som forsøker å skaffe seg litt mat og innkomster på ulike vis, og en rekke sider med to forskere som baserer seg på det vi vel kan kalle en litt lettvint induktive metode, hvor et enkeltutfall bekrefter en lovmessighet.
Jevnt over funker det ok.
En kuriositet er at begge heftene i år har en side med en vits basert på det gamle engelskspråklige ordtaket “en rullende stein samler ikke mose”. Hvem løser det best? Tja. Winner lar steinen ramle i Fru Voms oppvask, mens Dirks’ er basert på de nevnte forskerne. Winner har kanskje den tekniske timing best på plass, men det er litt mer substans bak humoren til Dirks. Det gjør at Dirks går av med serieren, både her og generelt.
Knoll og tott: 3
Kapteinen og ungene: 4
Hårek
Den Hardbalne er som kjent attende i eget hefte, og på norsk side trør redaktørene til med den nynorske storslegga. Kjent forfatter Olaug Nilssen som omsetjar og forord av Sylfest Lomheim. På den amerikanske sida får vi derimot ikke sider av Dik Browne, men den betraktelig døllere varianten til sønnen Chris.
Men alt er ikke tapt. Det er i det minste ganske tidlig Chris Browne, fra 1992, så om jeg husker rett er det bedre enn en del av det som kom senere.
På tegnesiden er Chris riktignok en god kopi av faren, men humoren er litt enklere. Litt morsomt er det likevel å legge merke til at søndagssidene tydeligvis er laget for å fungere både med og uten den øverste linjen, noe som skaper ekstra kunstneriske utfordringer som løses på litt ulikt vis. Tidvis lager Browne en egen liten toruters vits øverst, som så spiller ut i en ny to-stripers under. Det er jo ikke så verst. Tidvis ender han derimot også opp med å lage to ganske overflødige førsteruter.
I det hele, skal forlaget ha for satsingen på norsk side, men resultatet kan bare bli så mye bedre enn utgangspunktet.
Karakter: 3+
Fiinbeck & Fia
Serien fortsetter fra i fjor, og bringer striper fra 1942. Det er selvsagt et skummelt år å leve i, selv i USA, og krigen blir tematisert både i forordet og gjennom stripene. McManus strek er som alltid uovertruffen. Innholdet gir et spennende innblikk i en tid som virker så fjern, men også likevel står der som en konstant advarsel om hva som kan skje om mørke krefter ikke stoppes før de vokser seg for store. Da blir resultatet ganske bra. Ekstra pluss for fotnoter som forklarer referanser i teksten som er mindre åpenbare i dag enn i toogførr.
Vi får også dagsstriper i årets hefte, noe som vel øker sannsynligheten for at vi ikke har fått disse stripene i flere ganger opptrykt i julehefter i årenes løp. Nok et klokt valg.
Alt i alt er dette både veltegnet og interessant. Men er det… morsomt? Jo, innemellom, men her kommer svakheten i et tykkere hefte fram. Det blir så det går litt i samme tralten etter hvert. Det som ville funket om du leste det i avisa over et år, blir litt repetetivt i et julehefte du leser i en smell – men det er jo lov å ta pauser. Gjør du det, og sprer det utover desember, eller juledagene, kan dette bli en koselig investering.
Karakter: 5 –
Billy
Litt tjukkere enn før, en ny spesiallaget julehistorie hvor det for å være ærlig ikke skjer så veldig mye, samt en lang rekke striper og søndagssider fra 1984. (Da var jeg 7, så jeg har lest noen av dem før). Noen av disse er morsomme, andre i mindre grad.
I sum ganske “meh”.
Karakter: 3
Billy og vennene
Med Billy, Arken og Sam & Silo er dette nesten som et Billy-blad fra midt på åttitallet. Og dem har jeg jo noen av i kjellern. Billy-stripene ide tte heftet er fra 1968, uten at det merkes så veldig mye, utover et par hippie-referanser, som er morsomme men, man nesten må vite når historen er på fra for å skjønne helt. Sam & Silo er fra 1982 og har en blanding av litt enkle gags og den mer absurde humoren som tidvis preger serien. Muligens en arv fra forløperen Sams stripe,
Arken er kanskje det artigste her. Her får vi sekvensen hvor kona til Noahsen dukker opp og barberer barten av ham. En overgang mellom gammel og ny Arken mao. Det er da noe, bare å bli litt overrasket i juleheftenes forutsigbare tralt.
Det er kanskej Billy som egentlig er det svakeste bidraget i heftet, så det er biseriene som løfter dette opp litt over middels.
Karakter: 4
Blondie
Du får et tjukt hefte med Blondie fra det som kanskje er gullalderen? Som det gjerne er i eldre amerikanske serier, så er tegningene mer gjennomarbeidet. De fikk bedre plass i avisene før, og ting ble godt skikkeligere.
Humoren er slik den bruker å være, med ymse jobb- og hjemmehumor, samt noen forviklingar med naboene.
Og det er helt greit. Men heller ikke mer.
Karakter: 4+
Tommy og Tigern
Ikke fullt så gammel amerikaner som mange av de andre, men den starta vel på åttitallet, og sluttet på nittitallet, så middelaldrende må den kalles.
Heller enn å gi oss nok et 34-siders hefte med opptrykk av striper vi har sett 14 ganger før, gir forlaget oss nå en bok – en nyutgivelse av boka “Noe under senga sikler” fra 2009. Og 2009 er jo litt siden, men heller ikke veldig lenge for målgruppa. Og stripene kommer i original s/h.
Likevel, du får et annet produkt (og sikkert noe forlaget kan ha mer backlistsalg av enn et julehefte), så det er jo en variasjon.
Serien er jo bra. Den er verdenskjent for det. Men nå begynner selv jeg i min beste alder å finne den noe mer datert til tider, og det er jo på tross av en ny vri fortsatt opptrykk i andre potens.
Det får bli litt over middels.
Karakter: 4
Tom og Jerry
Årets hefte har serier fra 2018 står det oppgitt. Det er jo kort tid siden, men lenge for barn, men ungene mine har ikke noe forhold til Tom og Jerry, så hvem som er målgruppa for dette, vet jeg sannelig ikke.
Det er ellers litt begrenset hvor bra visuell slapstick-tegnefilmhumor fungerer oversatt til sekvensielle stillbilder – det stiller i hvert fall store krav til tegneren. Her fungerer det sånn halvveis, og det er en honnør til tegneren.
Den første historien har et litt merkelig plott, hvor Julenissen bare går inn i butikken på natta og henter seg leker, og det er visstnok helt greit. Kanskje et slags anarkisitsk budskap? Ikke kjøp, slag er juks? Eller: Stjelkjøp – Det er dumt å betale?
Det er jo litt artig, men det blir bare hengende og virker som et helt ubevisst grep av forfatteren.
Historie to er en enkel sak om Tom som prøver å være snill og den siste er en klassisk konflikthistorie på vinterfjellet, med rullende snøballer, utforkjøring ute av kontroll og alt som hører til. Ok gjennomført gitt premisset kanskje, men premisset er alt i alt intetsigende og ganske enkelt.
Karakter: 2
Zits
Amerikansk middelklassefamilie med tenåringsbarn-humor. I tillegg til Blondie får vi nå altså både Trixie og Zits til å gi oss innblikk i seriestripeversjonen av den amerikanske drømmen. Det som skiller ut denne serien er nok at (foreldrenes frustrasjoner med) tenåringssønnen er i fokus, og at den er rimelig fersk. Årets striper er fra 2021.
Jeg antar at seriens målgruppe er foreldre som skal kjenne seg igjen i situasjonene. Vitser om at tenåringsgutter spiser mye, og de spiller høy musikk kan jo være morsomme den første gangen, men den tredje eller fjerde begynner det å gå litt på tomgang. Derfor blir heller ikke denne serien noen innertier, selv om den jevnt over holder et OK nivå.
Men om du liker familieklisjeer, og å få dem trukket ned over hodet gang på gang på gang, da vil du elske denne!
Karakter: 4 –
Puljevinner:
Dette ble nok middelmådighetens pulje. Svært mange gamle travere, hvor du vet hva du får, men som vaker rundt 3 og 4 på karakterskalaen. Men er det ikke noen som skiller seg ut? Som stikker hodet litt opp over feltet, og kan konkurrere med de beste juleheftene i år?
Jo det er det – og det er Fiinbeck & Fia. Det er nok den geniale ideen om å gi oss striper satt til en bestemt tid – her krigen – og gi oss kontekst til å forstå stripene ut fra konteksten de er laget i, som gjør at dette opptrykket av gamle amerikanske avisserier havner i en klasse for seg.

