Tidligere har jeg hatt kategorier for “Europas beste julehefter” og for julespenning, men i år var det såpass stort overlapp har at det ble umulig å lage to kategorier. Alle juleheftene med spenning i er europeiske, men ett nestenunntak – “Barndommmens helter”, men selv der har vi jo Europeiske Modesty Blaise inne i miksen. Så har vi Asterix og Lucky Luke som jo er humorserier, men også med spenningselementer, så det får bli denne kombikategorien.
Hercules Poirot
Årets julehefte kommer med hele to historier. Den første, om plumpuddingen er ny, mens Mord på Orientekspressen er opptrykk av det første Poirot-heftet.
Som vanlig er historiene mesterfullt fortalt av ulike europeiske serieskapere. Vi får til og med litt julestemning, samtidig som rettferdigheten skjer fyldest.
Her er det lite å ikke like.
Karakter: 6
Barndommens helter
Etter at Fantomet og Agent X9-bladene dessverre ble lagt ned noen år tilbake, har Egmont balet med å få på plass et utgivelsesformat hvor de kan publisere Fantomet og Modesty samtidig som det bærer seg økonomisk. Et samlejulehefte sammen med andre klassikere som Lyn Gordon, Rip Kirby og Mandrake som eksplisitt spiller på nostalgien til halvgamle gubber som undertegnede er siste forsøk. Og det er nok ikke så dumt. Går det ikke som julehefte, med nostalgitrykket på maks, så går det aldri.
Men hva får du? Og er det bra? Heftet er i svart/hvitt, men det var jo originalene også den gang femtiåringer leste disse historiene som barn. De har også valgt blant de bedre periodene til seriene. Rip Kirby av Alex Raymond og Modesty av Jim Holdaway (sistnevnte også i en svært god gjengivning basert på oppdaterte trykkeoriginaler) er top of the line.
Tre av seriene her er av det beste du får av serien. I tillegg til Rip Kirby og Modesty er Mandrake-historien av de beste. Det er historien om Mandrakes ukjente bror som også gir deg barndomshistorien til Mandrake. Den har nerve og et alvor som en del Phil Davis-historier mangler.
Fantomet-historien er nok mer av det middelmådige slaget fra Falk og Barry, men tidligere uutgitt på norsk, så det er jo en liten kuriositet i seg selv. En enda større kuriositet er nok den avsluttende historien med Fantomet, Mandrake, Lyn Gordon *og* Rip Kirby – opprinnelig laget som en reklamehistorie for auksjonshuset Christies. Den er vel mer morsom enn bra, men tegneren Felmang gjør en god jobb med å kopiere tegnestilene til de ulike serienes hovedtegnere. Det kanskje svakeste bidraget er Lyn Gordon. Mac Raboy er ikke den beste tegneren, og det virker som sidene egentlig er laget for farger, og historien er relativt døll. men det var kanskje vanskelig å finne en kort, avsluttet historie, og det er jo interessant å se en Lyn Gordon vi ikke har sett før.
Alt i alt er dette godt kuratert stoff, hvor hovedtyngden er lagt på høy kvalitet, men krydret med noen små rarieteter vi ikke har sett før. Det funker. Vi får også en fin faktaartikkel om actionjulehefter av Kristian Hellesund på kjøpet. Det er mye spenning på 120 sider! (I parentes bemerket – her er det ingen krympflasjon. Mandrake har fem striper per side og Modesty og Kirby fire – slik skal det gjøres!)
Karakter: 5
Asterix
Som tidligere når vi ikke har et nytt Asterix-album, får vi to klassikere fra gullalderen. I år er det Gallia rundt og Byplanleggeren. Begge er av de aller beste fra Goscinny og Uderzos penner, selv om jeg mistenker at Gallia rundt har gitt oversetteren mange tunge stunder i å forsøke å oversette masse lokale franske referanser og dialekter til norsk. Byplanleggeren viser et ganske så sofistiskert sosialt samspill, og viser behovet for å bruke hjernen, og ikke bare rå makt.
Her er det svært lite å ikke like. Vi får ikke noe nytt, men nå blir jo ikke gamle Asterix-album lenger rutinemessig utgitt i nye opplag, slik de ble i min barndom, så da er det greit. Det er også ganske fiffig gjort å bruke Asterix og Obelix på hestevogn fra Gallia rundt som en slags julenisseslede på forsiden. Utover det er det ikke noe særlig julekobling å hente.
Karakter. 5+
Lucky Luke
Forlaget har lært av Asterix-suksessen, og forsøker å kopiere den med Lucky Luke. Også her får vi to av de kanskje beste historiene. Brødrene Dalton i hardt vær og Billy the Kid. Spørsmålet om opptrykk gjelder også her. Albumene kommer ikke lenger i jevnlige opptrykk, så dette er en gylden mulighet.
Dobbeltalbumet var et hyggelig gjensyn med både Canadas ridende politi og Billy the Kid, hvor Luke i det siste tilfellet må bruke hjernen vel så mye som seksløperen.
Canada-historien gir oss også litt snø- og vinterscener som passer julehefteformatet.
Men utgivelsen kommer ikke helt opp til Asterix – rett og slett fordi Lucky Luke ikke er en like bra serie som Asterix er…
Karakter: 5 –
Sølvpilen
Alle norske gutters store helt på 70- og 80-tallet er tilbake. Fortsatt med middelmådige historier og tegninger, og med halvparten så mye tegneserier som da Aller hadde heftet, men sikkert med tonnevis av nostalgi for den rette personen.
Det holder likevel ikke helt for meg, selv om jeg også lekte Sølvpilen og Falk med nabogården da jeg var 6 år. (Siden jeg var yngst måtte jeg alltid være Falk.)
På plussiden har de kuttet ned på feilaktige “indianerfakta” uten kildehenvisninger, og erstattet det med et par interessante artikler om serien.
Karakter: 3
Puljevinner: Hercules Poirot!
I et svært sterkt heat stikker en liten belgier av med seieren, foran franske coboyer og gallere, flamske Kiowa-høvdinger og et transatlantisk action-samarbeid. Kombinasjonen av høy kunstnerisk kvalitet og halvparten helt nytt stoff drar Poirot over på en blank sekser!
