Spalte i Universitetsavisa 16.10.26
Etter Russlands folkerettsstridige fullskalaangrep på Ukraina og Trumps gjeninntreden i Det hvite hus, som har klargjort selv for de mest sendrektige at USA ikke er en alliert vi kan stole på, har beredskap, ikke overraskende, blitt vektlagt mye, mye tyngre.
Mye av fokuset har vært på militær beredskap, at vi i større grad må være i stand til å avskrekke militært selv, og ressurser har blitt flyttet til det området. Det kan være nødvendig, men er det tilstrekkelig og bygger vi den totalberedskapen vi trenger?
Jeg mener det er mye som taler for at trusselen og angrepene mot vesteuropeiske land i dag, ikke primært er militære, men i større grad består av systematiske påvirkningskampanjer for å undergrave tilliten og sammenhengskraften i samfunnet.
Et tidlig og veldokumentert eksempel er den såkalte “trollfabrikken” Internet Research Agency, som opererte i en tiårsperiode fra 2013, og jobbet i tett samarbeid med russiske myndigheter. De hadde over tusen ansatte som etablerte enorme mengder falske profiler i avisers kommentarfelt, på sosiale medier etc. for å promotere russiske interesser både i vestlige lands innenrikspolitikk, men selvsagt også i utenrikspolitikken overfor f.eks. Ukraina.
Det er ingen grunn til å tro at Russland er det eneste landet som opererer på denne måten, og det er heller ikke bare utenlandske operatører. I 2024 avslørte svensk TV4 at det svenske ytre høyre-partiet Sverigedemokraternas kommunikasjonsavdeling stod bak en lignende operasjon med falske profiler med til sammen 260 000 følgere.
Før årets svenske valg, undersøkte Sveriges Radio hva ungdom ble presentert for i sosiale media ved å sette opp en rekke ulike profiler på sosiale medier. Der kunne de dokumentere at mange av profilene, særlig om de var identifisert som unge menn fra rurale områder, fikk høyreekstremt og nynazistisk innhold presentert på Tiktok, uten å noengang selv ha vist interesse for eller etterspurt slikt innhold.
I vår tid med stadig mer effektive og avanserte språkmodeller, har denne type operasjoner blitt stadig enklere, og sannsynligvis dermed også mer omfattende. En analyse ved hjelp av Pangram, viste at allerede i juli i år var 30-40 % av innholdet på mange sosiale medie-plattformer AI-generert. En Pew-analyse fra august indikerer at 35 % av alt innhold på nett som er publisert etter lanseringen av ChatGPT er AI-generert. Alt dette er selvsagt ikke falskt innhold konstruert for å manipulere oss, men det er en indikasjon på hvor mye enklere slike operasjoner nå er blitt.
Falske nettaviser som slett ikke er det de utgir seg for er heller ikke et nytt fenomen. I 2023 rullet FFI opp et nettverk på 443 slike nettsider, hvorav 14 norske. Med AI-verktøy er dette blitt mye enklere og mer omfattende, og stadig flere aktører advarer mot hvordan dette brukes til både svindel og påvirkning.
I februar i år advarte norske forskere med bakgrunn i en artikkel i Science om hvordan internett var i ferd med å fylles opp av falske AI-drevne kontoer med eksplisitt formål om å drive politisk påvirkning. De snakker om “påvirkning i industriell skala”.
Er du på sosiale medier og bruker det til andre ting enn å sende bilder av barnebarnet til bestemor, er sannsynligheten stor for at du selv har møtt på disse, i kommentarfelt, tråder eller diskusjonsgrupper hvor du er med. Det er fort gjort å falle for ideen om at flertallet av folk befinner seg på et helt annet sted enn de faktisk gjør, og som et flokkdyr blir vi mennesker påvirket av dette. Det vil få konsekvenser for hele samfunnet.
Jeg vil påstå at dette er den største trusselen vi som samfunn nå står overfor, og mot denne hjelper det ikke å kalle inn flere vernepliktige, kjøpe flere svindyre jagerfly og mer effektive luftvernsystemer.
En åpenbar ting vi må gjøre er å regulere og ansvarliggjøre sosiale-medieselskapene som lar seg bruke (eller tar betalt for å la seg bruke) til slike ondsinnede løgn- og svindelkampanjer. Her har forskningsmiljøene våre helt sentrale roller i å hjelpe oss å avsløre og forstå hvordan disse prosessene skjer, i et tverrfaglig arbeid som krever kompetanse innen både informasjonsteknologi, psykologi, sosiologi og sikkert mye mer.
En annen ting vi må gjøre er å ruste opp utdanningssystemet vårt kraftig, fra grunnskole til universitet.
Dette semesteret har jeg vært så heldig å undervise et videreutdanningskurs for lærere, og fått litt innblikk i hverdagen de står i i klasserommet. Og selvsagt kommer deler av sosiale medier-feeden ut, også i diskusjoner der. Har utdanningssystemet vårt gitt ungdom av i dag den kritiske kompetansen de trenger for å motstå denne type aggressive påvirkningskampanjer, og klare å avsløre dem for det de er? Jeg tror ikke det.
Ironisk nok gjør den krevende beredskapssituasjonen at satsinger i forsvaret dekkes inn med kutt andre steder. Kommuneøkonomien er nå svært anstrengt i mye av landet, og det fører til kutt i skoleverket, ikke til styrking.
Hvordan ser det så ut i høyere utdanning, som også skal gi ungdom kritisk kompetanse og dannelse, i tillegg til å utdanne de som jobber i skolen og drive mye av forskningen som skal hjelpe oss å bekjempe disse angrepene?
Det er velkjent at høyere utdanning har blitt utsatt for årlige flate kutt i budsjettene. Erna Solberg startet dette med parodisk benevnte “ABE”(“avbyråkratisering og effektivisering”)-kutt, og Støre har, mot lovnader om å avslutte de flate kuttene, fortsatt med dem under andre navn (f.eks. “inndekning satsinger”).
I tillegg til disse kuttene kommer konsekvensen av fallende studenttall. En rekke dekaner advarte i høst om konsekvensene fallende studenttall ville ha for økonomien i sektoren.
Det er viktig å få med at situasjonen faktisk er enda et par hakk verre enn det som kommer fram i disse sakene.
Helt siden kvalitetsreformen (som i stor grad handlet om kvantitet), har deler av universiteter og høgskolers tildelinger vært basert på i hvilken grad de oppfyller ulike tellekanter. Opprinnelig var disse tellekantene en blanding av forskningsaktivitet og undervisning.
I etterkant kom en stor oppbyggingsfase hvor studentkullene økte år etter år, og da økte også bevilgningene for “produserte studiepoeng”, uteksaminerte kandidater etc. – et klassisk “New Public Management”-grep.
Etter mye kritikk mot denne måten å styre offentlig sektor på, endret regjeringen fra 2024 indikatorsystemet, og fjernet mange indikatorer. I seg selv var dette et positivt grep, men den endret ikke andelen av budsjettet som ble indikatorstyrt. Dermed endte man opp med betydelig større beløp på de indikatorene som var igjen. Og det var indikatorene som gikk på studentgjennomstrømming.
Som et eksempel: i 2023-budsjettet lå belønning/straff-mildene på en 60 studiepongesenhet fra 38 200 til 149 450 NOK avhengig av type utdanning.
I 2024-budsjettet er kategoriene endret, men spennet er nå fra 54 550 til 190 900.
Dette er mye mer enn en inflasjonsjustering. For utdanningene med høyest uttelling er f.eks. økningen på 28%, for de med lavest er økningen på hele 43%. Betydningen av å få gjennom studenter har dermed blitt mye viktigere for institusjonene, og dette får direkte konsekvenser for budsjettsituasjonen, siden færre studenter betyr færre studiepoeng og kutt i budsjettene. Mindre uttelling for kandidatproduksjon kommer i tillegg.
Det dramatiske er dermed at universiteter og høgskoler sine budsjetter har blitt bygget opp med økende studenttall under en betydelig lavere sats enn de kommer til å bli bygget ned med når studenttallene synker. Dvs. at det ikke er et slags “tilbake til slik det var før” med tilsvarende studenttall – det blir tilbake til et betydelig lavere nivå enn tidligere.
Vi befinner oss altså i den begredelige situasjonen hvor beredskap snakkes om på inn- og utpust i politiske miljø, samtidig som den kritiske beredskapen vi kanskje trenger aller – ute i kommunene og skolene og på universitetene – systematisk bygges ned.
Kan vi som samfunn stå rolig og se på at det skjer?