Innlegg i Universitetsavisa 7.10.26
Vi lever i en tid hvor Europa er i ferd med å havne bakpå i teknologiutviklingen og hvor feilinformasjon og konspirasjonsteorier florerer. Det fordrer en tydelig satsing på både utdanning og forskning, koblet inn mot kritisk tenkning og en breddekompetanse for å møte de store utfordringene vi står overfor i vår tid.
Hvordan bidrar statsbudsjettet til det?
Først litt historikk – Erna Solberg begynte i sin statsministertid tradisjonen med store, flate kutt i hele staten, under den Orwellske termen “avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform”. Men det ble altså ikke fjernet noen byråkratiske rutiner, tellekanter eller andre “New Public Management”- rutiner under den reformen. Det var bare nytale for å få flate kutt til å framstå som satsinger.
Jonas Gahr Støre lovte å avslutte disse ostehøvelkuttene dersom han ble statsminister, men i høyere utdanning har de fortsatt ufortrødent videre, under stadig nye navn som f.eks. “Inndekning satsinger”. I årets budsjettforslag heter posten rett og slett “Reduksjon”, og både for sektoren som helhet og for NTNU er den på rett under 1 prosent av 2026-budsjettet. Dette er enda større enn kuttene vi har blitt vant med de siste årene. For en sektor hvor mange institusjoner allerede sliter, er dette mildt sagt lite velkomment. Det beste man kan si om Støre-regjeringen er at den i motsetning til Solberg i hvert fall er ærlig om hva den driver med.
Helheten i sektoren blir ikke like ille i kroner og øre, siden kuttene bidrar til å finansiere andre satsninger, og totalen for sektoren som helhet ender på 4,3 prosent vekst, ett prosentpoeng over konsumprisindeksen det siste året. Utfordringen for sektoren er derimot at det med de nye midlene følger nye oppgaver, og mange av dem er også tilknyttet byggeprosjekter. 90 av millionene NTNU får er f.eks. knyttet til bygging av senter for psykisk helse, andre milliontildelinger til både NTNU og andre institusjoner er knyttet til nye satsinger på romteknologi.
Det blir dermed over tid stadig mindre ressurser til å gjøre de basisoppgavene vi allerede har innen undervisning og forskning, og ansatte blir tvunget til å løpe fortere og kutte hjørner for å få arbeidshverdagen til å gå opp. Et tilsynelatende positivt grep er 120 millioner til å “øke kvalitet og rekruttering i ingeniørutdanningene”. Men det åpner jo spørsmålet om disse utdanningene er de eneste som trenger økt kvalitet og rekruttering, og om man kanskje heller kunne ha latt være å systematisk kutte i årevis, slik at sektoren selv kunne hatt ressurser til å opprettholde kvaliteten uten ekstratildelinger.
Det er fint at rektorene i sektoren nå begynner å gå ut offentlig og si noe om disse flate rammekuttene og konsekvensene de får, men enn så lenge virker det ikke som om regjeringen lytter. Spørsmålet blir om budsjettpartnerne på Stortinget vil gjøre det. Vil Senterpartiet akseptere et budsjett som gjør det stadig vanskeligere å opprettholde høyere utdanningstilbud over hele landet? Vil Rødt og SV gå med på den gradvise systematiske nedbyggingen av en av pilarene i velferdsstaten? Vil MDG gå med på at den sektoren som kanskje er den viktigste motkraften mot desinformasjonskampanjer om klima og miljø og “drill, baby drill”-holdninger sakte undergraves?
De kommende månedene vil vise det.