Under følger noen punkter/kommentarer til hvordan vi forholder oss til nyfascistiske bevegelser. Dette er en samling korte kommentarer til den løpende debatten som pågår nå, og dermedikke noen slags uttømmende liste rundt temaet.
1. I diskusjonen om Redaktørforeningens forhold til det konspiranoide og ytterliggående høyre-nettstedet Document er det viktig å få fram at dette altså er et nettsted som systematisk framstiller norsk redaktørstyrt presse, sammen med en hel rekke andre samfunnsaktører som folkeforrædere som forer befolkningen med løgn, og som igjen selvsagt setter i gang kommentarfelter med lett forutsigbare utsagn om hva man skal gjøre med slike.
Man bør være døv og blind uten å kunne blindeskrift for å ikke se at en slik systematisk aktivitet over tid bryter kontant med en kjerne i Redaktøforeningnes formål. Det handler ikke om meninger.
Og dette er heller ikke noen hurtig mediekampanje. Denne diskusjonen har blusset opp flere ganger over mange år. Redaktørforeningen har hatt god tid, men har dessverre bare brukt den til å mumle i skjegget.
2. Så har jeg sett spekulasjoner om at dette er “politisk” motivert – at dette ikke ville skjedd om det var snakk om en aktør fra ytre venstre. Det slipper vi heldigvis å spekulere i, for der har vi en konkret case. Pål Steigan, som nettopp har bakgrunn fra ytre venstre, og som driver en tilsvarende konspiranoid blogg, søkte om opptak i Redaktørforeningen i 2021, og fikk avslag.
Så Redaktørforeningen er dokumentert *mer* åpen for paranoid konspirativt tøv fra ytre høyre enn det er for ditto fra venstresiden, ikke omvendt.
(Steigan svarte forøvrig på avslaget med en slags omvendt Groucho Marx: “Jeg vil ikke være medlem av en forening som ikke vil ha meg som medlem.” Det er bare et nytt eksempel i rekken av dokumentasjon på at ironi er blitt umulig, noe som jo er trist for oss fra Generasjon X.)
3. Så må vi si litt om brannmuren. Det er etter mitt syn helt riktig at en såkalt brannmur mot ytre høyre partier ikke fungerer særlig bra for å bremse oppslutningen deres. Mitt poeng er derimot at det er et misforstått argument. Formålet med en brannmur er ikke å bremse oppslutningen til ytre høyre-partier. Det er å hindre ytre høyre-partier fra å få makt, og til det formålet fungerer en brannmur fint, helt til et ytre høyre-parti eventuelt får over 50% alene, noe som er svært sjelden.
Når ytre høyre-partier faktisk får makt kan ulike ting skje. Om man er heldig, får mange øynene opp, slik som under Trump i USA nå, for at disse partiene ikke løser problemene de har i livene sine, og oppslutningen faller. Det er nok det mange som argumenterer for å “slippe dem til”, håper på.
Det er likevel også en del andre ting som kan skje og som skjer, som man bør være oppmerksom på.
a) Uansett hvordan det går med oppslutningen, vil et ytre høyre-parti ved makta innføre politikk som systematisk går etter enkelte minoritetsgrupper, og skape enorme lidelser for grupper av mennesker. (Du skal ikke tåle så inderlig vel osv…)
b) Et annet poeng ble jeg oppmerksom på første gang for sikkert 25-30 år siden da jeg leste Nelson Mandelas selvbiografi. Han pekte på hvordan det Sør-Afrikanske nasjonalistpartiet holdt seg ved makten i tiår etter tiår i det som var sånn halvveis demokratiske valg innad i den hvite mindretallsbefolkningen, gjennom å bruke sin regjeringsmakt systematisk til å forsterke konflikter som de selv vokste seg store på. Og vi ser også i dag ytre høyre-partier ved makta som ikke mister oppslutning, f.eks. i Italia.
c) Et tredje poeng som har vært overtydelig de siste tiårene er at ytre høyre-partier ved makta systematisk vil forsøke å sikre seg framtidig makt ved på ulike måter å undergrave demokratiet. Vi har sett det i Russland, Tyrkia, Ungarn, USA osv. Det kan være å kneble den frie pressen og universitetene, ved å få makt over justissystemet og bruke det mot oppsisjonen, ved å gjøre det vanskelig for grupper av befolkningen å bruke stemmeretten, eller å rigge selve valgsystemet til sin fordel. For eksempel.
Alle disse tingene, er ting man unngår ved å holde ytre høyre utenfor makta, og det tenker jeg er formålet med en brannmur. Å bekjempe oppslutningen deres, må gjøres parallelt med andre metoder.
4. Så hvordan stopper man oppslutningen deres? Da må man analysere årsakene til den. Mange er glade i enårsaksforklaringer, men skal vi være realistiske, må vi akseptere at også disse partiene har en sammensatt velgergruppe som stemmer på partiene av ulike årsaker. Noen er rett og slett ideologisk enige, og de er vanskelige å omvende. Man kan og bør bremse nyrekrutteringen av fascister, særlig siden mye tyder på at dette delvis skjer gjennom systematiske kampanjer rettet mot særlig unge menn på sosiale medier. Her bør tek-gigantene faktisk holdes til ansvar. Vi har hatt mange nok terrorangrep av nettradikaliserte unge menn de siste årene.
For noen er det skuffelsen over de andre partiene som ligger bak. Man har mistet troen på en bedre framtid og vender seg mot det uprøvde alternativet. Her bør de andre partiene som faktisk har makt, bruke nettop sin makt til å gi folk tilbake framtidstroen. Man bør satse tungt i deler av landet som har sosiale problemer, fattigdom, kriminalitet etc. Man bør gi folk tilbake troen på at de kan leve gode liv, og ha både trygghet og muligheter i livet. Her ligger den økonomiske politikken sentralt. Dessverre er en slik økonomisk politikk lite kompatibel med det som har vært gjengs fra nittitallet og framover – økt liberalisering, skattekutt og stadig økende sosiale ulikheter, som skaper en ny elite av superrike som – surprise – er en viktig kilde til å finansiere de samme ytre høyre-partiene… Så her kan man få en vinn-vinn om man får ned ulikhetene.