Islendingene sier nei til EU – igjen. Det gjør de klokt i. Etter finanskrisa i 2008-9 forårsaket av en kasinokapitalisme på speed, fikk Island seg som kjent en kjempesmell og gikk inn i en kraftig resesjon. Men landet tok kraftige grep – bl.a. ble kroneverdien halvert over natta, og landet kom seg fort ut av krisa.
De søreuropeiske landene som ble hardt rammet, møtte derimot krisen med EUs tvangstrøye av felles valuta og monetær politikk over land i helt ulik økonomisk situasjon, og solidariteten i EU var fraværende. De som sleit ble møtt med kuttpolitikk – austerity. Der har de dramatiske sosiale konsekvensene av en uregulert finassektor som fikk leke seg med vår felles verdiskaping vart fram til i dag, og det er ikke vanskelig å peke tilbake til denne krisa også som årsak til mye av den sosiale uroen vi ser rundt i verden i dag.
EU gir deg en økonomisk tvangstrøye det er lurt å holde seg utenom.
Det har ikke vært gjennomgangstonen fra norske EU-tilhengere. Der har det ikke manglet på advarsler om hvordan det ville gå med norsk økonomi om vi holdt oss utenfor unionen. Nå drøyt tretti år senere, er det mulig å vurdere sannhetsgehalten i slike påstander.
Om vi ser på FNs indeks for høy menneskelig utvikling, toppes den i dag av tre europeiske land: Island, Norge og Sveits, som alle er utenfor EU. Det går altså svært fint å lage velfungerende samfunn utenfor unionen. Ja, man kan også lett argumentere for at når man kan føre en økonomisk og monetær politikk tilpasset egne forhold, og ikke f.eks. tyske interesser, er det faktisk litt enklere.