Spalte i Universitetsavisa 21.8.26
Innimellom møter akademikere logikken i medier. På tross av også å ha noen overfladiske likheter (man har noen grunnleggende idealer rundt sannhet og metoder man jobber systematisk etter) er det også store forskjeller på den akademiske og medielogikken, og ikke minst sosiale-medier-logikken som blir synliggjort når de to verdenene krasjer. I noen tilfeller kan kollisjonen være nådeløs. Det aller nyeste eksemplet på dette er kanskje den tragiske saken om Cambridge-professor Jason Arday som nylig ble funnet død etter anklager om plagiat og løgn.
UA-redaktør Oksholen kommenterer Arday-saken, men virker ikke å trekke andre konklusjoner enn at saklig kritikk blir møtt med urimelige rasismebeskyldninger. Det er synd, for om man velger å kikke litt nøyere på saken, kontrastert med dekningen av den i media, kan man finne ut ganske mye mer, og også en del annet – kanskje også om rasisme.
Det er nemlig både åpenbart og tydelig at motivasjonen blant dem som startet det som det må være rimelig å kalle en kampanje mot Arday var tydelig politisk. Oksholen hopper bukk over at det er veldokumentert at både når det gjelder Arday og lignende situasjoner som den til Claudine Gay har anklagene hatt bakgrunn i aktive kampanjer fra ytterliggående aktører med eksplisitte politiske, og ikke akademiske, motiver. I Ardays tilfelle ble saken startet av en selverklært “raserealist” som mener mennesker med mørk hudfarge er mindre begavet enn hvite. Nærmere definisjonen på rasisme er det knappest mulig å komme. Motivasjonen bak dette engasjementet er gjerne å, gjennom å “ta” personer som Arday, angripe mangfoldstiltak i akademia generelt. Dette kan ha en effekt nettopp på grunn av et av skillene mellom den akademiske logikken og medielogikken.
Anekdotiske bevis er generelt uglesett i akademia spesielt og blant tilhengere av kritisk tenkning generelt. Det innebærer at man går fra et enkelteksempel og generaliserer ut fra dette til å late som man har dokumentert et mer generelt fenomen.
På et overordnet og grunnleggende nivå, vil de fleste antageligvis være enige i at på en planet med over 8 milliarder mennesker, som hver av dem gjør en rekke små og store ting hver dag, vil det være mulig å finne eksempler på nesten hva som helst. Slike eksempler beviser selvsagt ingenting (utover at nettopp mangfoldet kanskje viser at mennesket er en mangfoldig art som kan tilpasse seg veldig ulike situasjoner og forhold).
Skal man antyde en tendens, må man undersøke mange nok kandidater til at det blir statistikk av det, og man må gjøre det på en måte som forsøker å fjerne, eller i det minste dempe statistiske biaser. (En gammel vandrehistorie tilsier f.eks. at Senterpartiet tradisjonelt var underrepresentert på meningsmålinger i Norge fordi meningsmålingsinstituttene ringte i fjøstida.)
Men mens mange på overflaten sikkert vil være enige i dette, er det innimellom vanskelig å huske det når anekdoten treffer dine egne forutinntatte holdninger og tankesett – dine fordommer – veldig godt. Da kan nok noen og enhver komme over en enkeltsak og tenke – ja, nettopp ja, der fikk vi det bekreftet – igjen. Men selv mange anekdoter skaper ikke statistikk. For å skape statistikk må man ha tilfeldige utvalg, kontrollgrupper og gjøre ulike justeringer som gjør at man kan isolere f.eks. årsaksvirkningen som man faktisk vil undersøke. Dette er jo noe man ser svært godt i medisinsk forskning, hvor man må ha kontrollgrupper, placebomedisiner og gjøre en rekke vurderinger av utvalget for å sikre at det ikke er andre ting som slår inn. I samfunnsforskning gjør man også gjerne statistiske regresjonsanalyser for å sammenligne effekten av ulike bakgrunnsvariabler – statistisk korrelasjon er som kjent heller ikke kausalitet.
Mange av oss vet egentlig alt dette. Derfor er det trist å stadig vekk se medier, kommentatorer, politikere etc. villig vekk kaste alle slike hensyn overbord når det dukker opp en juicy sak. Og aldri skjer vel dette så kjapt og villig som i den beryktede kulturkrigen som den nye autoritære høyresiden har dyrket som sin favorittøvelse de siste tiårene. Innimellom flyter det også over i vår bransje – høyere utdanning.
Her kommer vi tilbake til saken om professor Jason Arday som altså først sa opp stillingen sin ved Cambridge, og kort tid etter ble funnet død, etter anklager om plagiat og å ha løyet om livshistorien sin. Dette burde gi grunnlag for refleksjon i media på samme måte som saken om Tore Tønne gjorde det i Norge. Den refleksjonen er det ikke mange spor av i Oksholens leder.
En ting er at de varslede evalueringene av arbeidet hans ennå ikke var gjennomført (og en tidligere evaluering frikjente ham). Det betyr selvsagt ikke at det ikke må tas et kritisk blikk basert på påstander om tekstlikhet etc., også i offentlig debatt for dem som er interesserte i sektorens ve og vel. Mye av det som var kommet fram så ikke bra ut.
Det litt overraskende er derimot hvor mange, også presumptivt seriøse aktører, som tilsynelatende går fem på når denne (fortsatt altså ikke avklarte saken) brukes som samtidsdiagnose og angrep på mangfoldstiltak i akademia av tvilsomme aktører fra ytterste høyre fløy, gjerne flettet inn i en lang inneforstått harang mot “DEI” og spøkelset “woke”.
En ting er at det altså er veldokumentert at anklagene hadde bakgrunn i aktive kampanjer fra ytterliggående aktører. Disse går nitidig igjennom alt som forskerne de skal “ta” har produsert, og finner de noe, blåser de det opp med krigstyper. Dette er statistisk viktig når folk bruker sosiale medier-feedene sine for å lage en mental statistikk over verdens tilstand, fordi andre forskere normalt ikke blir utsatt for dette, og vi får dermed en utvalgsskjevhet.
Men selv om det skulle være en utvalgsskjevhet, for de av oss som følger sektoren, og f.eks. nettsider som Retraction Watch, er det velkjent at forskningsjuks, CV-juks og annen både juksete, men også bare slapp og dårlig forskning, skjer stadig vekk, over alt. Forskning er en menneskelig aktivitet og på tross av de kvalitetssikringssystemene som eksisterer, er den utsatt for mange av de samme problemene all menneskelig aktivitet er. Da blir det slik.
Det vi da må huske er at det, ifølge UNESCO finnes over fjorten millioner vitenskapelig ansatte i høyere utdanning globalt, og det publiseres nå over tre millioner vitenskapelige artikler i året. En, to eller tusen anekdotiske eksempler er i en slik situasjon ikke egnet til å si noe som helst generelt om tilstanden i sektoren – og ei heller hvilken effekt mangfoldstiltak har. For å gjøre det må man faktisk gjøre forskning.
Heldigvis har noen gjort det. F.eks. i artikkelen “The preeminence of ethnic diversity in scientific collaboration” fra Nature Communications i 2018, hvor forskerne har analysert over 9 millioner forskningsartikler. Her konkluderer de, selv om resultatene selvsagt varierer både mellom fagfelt og ulike former for diversitet, med at “Broadly, we found that diversity was positively correlated with impact”.
Det vil si at økt diversitet i forskningsgruppene, gir bedre kvalitet på forskningen. Og det er strengt tatt ikke så overraskende. Om alle er like, tenker folk mer likt, man får færre perspektiver inn og resultatet blir deretter.
Dette er en undersøkelse som har brukt anerkjente statistiske metoder på et stort datasett for å kunne si noe mer generelt om et område og en mulig årsakssammenheng. Det er det motsatte av brede sveipende samtidsdiagnoser basert på anekdotiske bevis, som både tradisjonelle og sosiale medier dessverre alt for ofte fylles av.
Med medielogikken, og ikke minst sosiale medier-logikken, vil verdensbildet vårt bli formet, ikke av grundige statistiske analyser, men gjerne av en akkumulasjon av anekdoter, som igjen gjerne preges av utvalgsskjevhet rundt hva som er nyhetsverdig og genererer klikk. Det skaper et misvisende bilde av virkeligheten og kan fort føre til feil beslutninger.
Et siste viktig skille mellom medielogikken og den akademiske logikken er tempoet og omfanget. I motsetning til eksemplene Oksholen nevner i sitt innlegg, var det ikke kommet noen konklusjon om forskningsjuks i Ardays sak, og medieoppmerksomheten framstår uproporsjonal fra et akademisk ståsted.
Et kanskje mer illustrerende eksempel enn de Oksholen kommer med for å illustrere ulikhetene mellom akademia og media er mottagelsen av Martin Beck Holtes bøker om norsk økonomi. På tross av å ha blitt tatt med buksene nede i grovt feilaktig bruk av statistikk, som river grunnen under helt sentrale argumenter, kan Beck Holte fortsette å gå fra podcast til podcast og avis til avis og avvise kritikken som “detajler” bunnet i motstand fra et “Blindern-miljø” som bare ikke liker ideene hans. Og det har han i stor grad sluppet unna med i norsk offentlighet. Hvorfor er ikke like godt å si.
Er det for at han i motsetning til Arday, og i likhet med meg er en middelaldrende hvit mann, som er utsatt for den andre formen for kvotering, basert på at ledere har en tendens til å ansette folk som er like dem selv, og dermed også slipper unna med mer? Han forteller jo en historie som en stor gruppe rike og ressurssterke menn har lyst til at skal være sann. Da er det ikke så farlig at den ikke er det? Eller er det rett og slett fordi han ikke har publisert påstandene sine vitenskapelig. Et viktig skille mellom logikken i “den offentlige debatten” og akademia er jo hvor streng kvalitetssikringen er. Hadde Holthe publisert påstandene sine vitenskapelig, er sjansene store for at han hadde blitt stoppet i fagfellevurderingen, og om ikke, desto større for at han hadde havnet på tidligere nevnte Retraction Watch. I ikke-akademisk publikasjon og i media, er det derimot bare å avvise kritikken og kjøre på.
For Ardays del var media mindre vennlige. Britiske aviser skrev 249 artikler om Jason Arday på 22 dager fram til hans død, ledet an av de konservative Times (44 artikler), Telegraph (43) og DailyMail (38) – dvs. ca to artikler hver eneste dag i snitt fra hver av de store høyre-avisene i Storbritannia.
I akademia tar man seg normalt bedre tid. Faglig kvalifiserte akademikere skal sette seg ned og vurdere anklager systematisk opp mot normale akademiske kriterier og vurdere om det er hold i dem. Om man har overdrevet livshistorien sin, er normalt ikke noe som er relevant for akademia. Det er det akademiske arbeidet som vurderes. Den vurderingen av anklagene mot doktorgraden hans som var blitt gjort, hadde altså falt til Ardays fordel. De varslede prosessene Cambridge ville sette i gang fikk aldri tid til å gå sin gang. Her ble den sakte, grundige prosessen akademia skal drive, overkjørt av en medielogikk, presumptivt på jakt etter blod.
Skal vi, som Oksholen ber om føre en “normal samtale, fortrinnsvis med senkede skuldre” om hva Arday-saken kan lære oss, er det dumt å bruke innlegget på å bare kontant avvise ikke bare veldokumenterte eksempler på rasisme i saken, men kanskje også noen av de viktigste læringspunktene for media som den kommer med.