Utfordringen med å alltid uttale deg om alt mulig er at journalister gjerne ringer deg når det er noe de skulle hatt en uttalelse om. Så også etter at Tor Grande kom men en litt for kjapp og upresis uttalelse her om dagen.
Både politikk og aktivisme er veldig brede begreper, og svært mange læringsmål på svært mange fagfelt krever at man kan diskutere samfunnskonsekvensene av ulike produkter og løsninger. Da slipper man ikke unna politikken. Det vil være både sunt og bra om både studenter og ansatte har den tryggheten i undervisningssitiasjonen at de kan også være åpne om sine personlige meninger i ulike relevante spørsmål.
Det er ikke vanskelig å tenke seg upassende aktivisme i en forelesning, men det er heller ikke vanskelig å tenke seg noe som vil være svært passende og bidra til å utdanne aktive samfunnsborgere med bred kompetanse.
Her må vi være tydeligere.
Under er de kjappe kommentarene jeg kom emd på telefon til Khronos journalist. De kan også leses her:
En rektor har også ytringsfrihet og må få si hva han mener, men må være bevisst på at han er i en maktposisjon og at hans meninger vil leses på en annen måte enn andres, mener Kjelsberg.
— Fullstendig fri er en aldri, det en lærer bort i de forskjellige emnene må jo henge sammen, men lovverket gir de ansatte en ganske stor frihet i hvordan en gjør ting. Hvis vi mister den friheten, beveger vi oss over i et landskap som kan være litt ubehagelig.
— Det er mye som kan fungere bra så lenge en har fornuftige ledere og politikere, men som plutselig ikke står seg så godt hvis en får inn folk med andre ambisjoner. Vi må verne om det regelverket som gir oss beskyttelse mot utidig maktbruk, sier Ronny Kjelsberg.
Kjelsberg mener politisk aktivisme i sin bredeste definisjon inkluderer all form for politisk agitasjon utenfor det parlamentariske systemet, til og med meningsutvekslinger i et auditorium.
— For eksempel vil det at en klimaforsker oppfordrer studenter til å engasjere seg mot klimaendringer, per definisjon være politisk aktivisme, samtidig som det er faglig forankret at det må til hvis vi skal overleve som sivilisasjon. Det er sånt jeg mener må være uproblematisk, sier universitetslektoren.
I motsatt ende av skalaen vil det å bruke en hel forelesning i fysikk på å gå rundt med palestinske flagg og rope «Fritt Palestina» være en problematisk form for politisk aktivisme i forelesningssalen, mener han.
— Men de fleste hos oss har alminnelig gangsyn. I mange fagområder som har klart normative mål vil det kunne være betydelig overlapp mellom det som er formidling og det man kan kalle aktivisme. Når det ikke finnes en klar definisjon av verken det ene eller det andre blir det hele veldig ullent.
Kjelsberg viser til fagfeltet sosialt arbeid.
— Hvis du ser på faget sosialt arbeid, så er hele formålet med det faget å redusere sosial nød: Dermed er faget i seg selv politisk. Hvis en da samtidig bruker den vide definisjonen av aktivisme, blir det vanskelig å unngå at en er innom noe som kan kalles politisk aktivisme i undervisningen.
— Studenter er voksne mennesker og tåler å høre andre voksne mennesker gi uttrykk for meninger. Så lenge en foreleser ikke gir uttrykk for noe som er faglig feil har de bare gått av å bli eksponert for slike uenigheter. Ellers ender vi med å utdanne fagidioter, ikke demokratiske samfunnsborgere.
Så dukket jo også en usual suspect opp i kommentarfeltet, igjen med kommentarer som forsøker å redusere faren ved klimaendringer…