De fleste innlegg i offentligheten blir forbigått i stillhet, men innimellom klarer jeg å fyre opp noen aktører nok til at de kryper fram fra treverket og at det kommer noen reaksjoner med varierende grad av gjennomtenkthet. Det siste ble tilfellet med mitt siste innlegg i min hver-sjette-ukentlige spalte i Universitetsavisa, om forholdet mellom forskning og aktivisme. I det følgende vil jeg gå gjennom noen av innspillene som har kommet, før jeg til slutt limer inn mitt siste innlegg i debatten.
Den første reaksjonen kom fra UiOs egen variant av Richard Dawkins på Twitter – biologiprofessor Kristian Gundersen (men på Facebook). Han forholdt seg i liten grad til det jeg faktisk skriver, noe jeg gav han klar beskjed om i kommentarfeltet under, uten at det hadde noen nevneverdig effekt. Det virker som han har en definisjon av aktivisme noe a la “forskere jeg er uenig med”, mens den andre gruppen “forskere jeg er enige med” driver med nøktern fagformidlig, når de er tilsvarende aktivistiske i ymse medier. Ham om det.
Det kom også en litt ligendende kritikk i leserbrevs form i UA fra UiS-emeritus Per Arne Bjørkum. Dvs. den største likheten er vel at de ikke forholder seg til hva jeg faktisk skriver, men det er jo greit – slike innlegg er jo enkle å svare ut og parkere på sidelinja. Jeg limer inn mitt svar til ham til slutt, så jeg kan spare ytterligere kommentarer om hans innlegg til da.
I UAs kommentarfelt på FB ble det også en del diskusjon, ikke minst via i hvert fall en falsk profil om ikke to, som representerer – tja, hvem vet. Det er vel typisk noen høyreradikale pyser osm ikke tør stå for det de mener. De overbeviste vel neppe så mange gjennom sin gjenkjennelige allergi mot forskning og kunnskap, hvor alt er en slags venstreradikal konspirasjon.
Ellers fikk jeg også en god del støtte. Størker Moe ved IKP tok opp en del relevante poeng overfor Bjørkum, og tolket de litt upresise utsagnene hans litt annerledes enn meg. Det kan godt være Moe sin tolkning er rett, at Bjørkum mener statsansatte aldri skal kunne drive med aktivisme. Det er en ganske ytterliggående holdning, men den er vel nærmere det Bjørkum eksplistt sa. Jeg syntes det virket for aparte, så jeg tolket Bjørkum i retning at han mente jeg drev med aktivisme i arbeidstida (nå har ikke vitenskapelig ansatte ved NTNU regulert arbeidstid, men det kommer altså i tillegg til og ikke i stedet for arbeidsoppgaver).
UAs redaktør tok også opp saken hvor han leste kritikken mot meg i sammenheng med motbøren Cecilie Hellestveit har fått nylig, i en leder med tittelen “Når akademikere kansellerer kolleger“. Personlig synes jeg vel det er litt overdrevet å kalle et leserinnlegg “kansellering”, uavhengig av innhold og grad av useriøsitet. Det er ikke et verktøy som er egnet til å stoppe munnen på noen, og det er litt for mange som roper alt for fort opp om “kansellering” med en gang de møter motbør i offentligheten, for å kunne krype ned i en varm og god offerrolle. Jeg tenker innlegg som det fra Bjørkum er godt innenfor det jeg må tåle når jeg er aktiv i offentlig debatt, og når det er såpass svakt og springende er det jo desto enklere å svare ut. Det jeg er blitt utsatt for som jeg faktisk vil karakterisere som et forsøk på kansellering, er da “Klimarealistene” sendte en advokat på forlaget mitt for å kreve læreboka jeg har skrevet om teknologi og vitenskap trukket pga. kapitlet om klimaendringer. De kom selvsagt ingen vei, og klarte heller ikke annet enn å dumme seg selv ut, men det var nå faktisk et reelt kanselleringsforsøk – det skal de ha. Hva gjelder Hellestveit er jo den en helt annen debatt, som jeg forsåvidt har fulgt. Det kanskje tristeste der, synes jeg, er at det som kunne vært en nyttig og saklig debatt om hva som faktisk er det rådende synet i fagfeltet om hvorvidt universiteter kan være legitime mål i krig etter folkeretten, druknet helt i en gammel konflikt rundt doktorgraden hennes. Tråkigt, men worse things happened at sea, you know...
Som lovet, kommer til slutt mitt svar til Bjørkum under. Det stod i Universitetsavisa 23.4.26:
Aktivist mot aktivisme
Per Arne Bjørkum, er tydeligvis ikke helt fornøyd med min siste spalte i Universitetsavisa. Det står ham selvsagt fritt. Det er ganske ufarlig å være uenig med meg. Man risikerer sjelden noe mer enn å ta feil.
Litt mer problematisk er at hans innlegg i ganske liten grad forholder seg til hva jeg faktisk har skrevet. Det virker heller som en relativt usammenhengende samling påstander mer preget av metoden “fri assosiasjon” enn noe annet.
La meg derfor forsøke å være litt mer presis, og faktisk sitere Bjørkum, hvorpå jeg dokumenterer at han har feil. Det er en metode jeg synes er mer i tråd med akademiske redelighetskriterier enn de Bjørkum har benyttet seg av.
For å ta det første først: Bjørkum påstår allerede i overskriften at “Kjelsberg skriver som politiker og signerer som akademiker”. Dette er noe så sjelden som dobbelt feil. Siden dette var et bidrag til min spalte, har jeg ikke signert som noe som helst. Presentasjonen av meg som Universitetsavisa har laget til å følge spalten er det som identifiserer meg. Der står det både om fagbakgrunn og tillitsverv. I tillegg til det presiserte jeg allerede i andre setning av kommentaren at jeg hadde drevet mye med aktivisme, for nettopp å bidra til den åpenheten jeg senere i spalten argumenterer for at man bør ha.
Videre påstår Bjørkum at jeg påstår at aktivisme “er ikke bare tillatt, vi er moralsk forpliktet til å drive med det i henhold til våre etiske retningslinjer.” Her kobler Bjørkum sammen to ulike deler av teksten min og lager sin egen suppe, som han så kritiserer meg for.
Forskningsetiske retningslinjer nevner jeg ett sted, og det er for å argumentere mot at forskningen er verdinøytral. Vi har tvert imot subjektive og verdibaserte etiske vurderinger som danner rammer for all forskning.
Å være moralsk forpliktet nevner jeg på et helt annet sted i teksten, og ikke koblet til noen retningslinjer. Det er når jeg skriver at “Dersom man med solid faglig bakgrunn i egen og, i all hovedsak, andres forskning […], kommer fram til at man har med et alvorlig samfunnsproblem å gjøre, som krever handling, vil kanskje ikke aktivisme bare være helt legitimt og forenlig med forskerrollen, men nærmest framstå som et moralsk imperativ, med bakgrunn i egen fagkunnskap og (profesjons)etikk.”
Er det det at jeg putter profesjon i en parentes foran egen etikk som har skapt Bjørkums forvirring? Ens egne etiske vurderinger, også profesjonsetiske, er selvsagt noe mer og annet enn retningslinjer andre har laget. Det jeg må spørre Bjørkum om er da: Er det virkelig utenkelig at en forsker i sitt arbeide kommer fram til noe, som har såpass store samfunnsmessige konsekvenser at hen kan gjøre en moralsk vurdering som tilsier at handling er påkrevd? Det er min påstand at dette er mulig. Verken mer eller mindre.
Etter denne sammensausingen bruker Bjørkum Feynman, i et sitat som sier omtrent det samme som jeg refererte i mitt innlegg, men så skriver han: “Kjelsberg ber derimot det norske folk om å stole blindt på ham og andre forskere når de uttaler seg om sitt fagfelt, så lenge de er ærlige. Han stopper ikke der; Kjelsberg mener også at folk bør stole på det forskere måtte mene om politikk.”
Jeg må nesten be den enkelte leser klikke seg inn på min opprinnelige tekst, for å forsikre seg om at noen slik påstand overhodet ikke står der. Jeg har ikke påstått at noen skal stole blindt på noen som helst. Dette er en påstand fra Bjørkum som en mindre velvillig leser enn meg ville kunne kalle en blank løgn. Så vondt vil jeg ikke tro om Bjørkum, så jeg må nesten anta det er leseferdighetene som er utfordringen.
Den neste påstanden fra Bjørkum er at “Kjelsberg hevder nemlig at han, som akademiker, kan engasjere seg politisk og samtidig motta full lønn fra staten.” Igjen vil jeg be den oppvakte leser lete i mitt opprinnelige innlegg etter en sånn påstand. Det han ikke skriver eksplisitt, men som virker å ligge under er at jeg mener forskere bør kunne bruke arbeidstida til aktivisme. Igjen – det er en påstand jeg aldri har kommet med og som Bjørkum i så fall bare har trukket ut av eget hode. De fleste forskere må selvsagt som de tusener i andre yrkesgrupper som i tillegg til jobben er aktive i en eller annen organisasjon, om det er et parti, en fagforening, en miljøorganisasjon eller en eller annen av landets mange interesseorganisasjoner, gjøre det på fritida. Det må jeg også, med unntak av de tilfellene jeg har hatt frikjøp for å gå inn i ulike roller i fagforeningsarbeid og politikk.
Kanskje er problemet forståelsen av hva aktivisme er? Etter en mer fornuftig definisjon enn Bjørkums implisitte er en aktivist en som er i offentligheten med et mål om å endre samfunnet på et eller annet vis, og ikke bare beskrive det. Det gjør forhåpentligvis de fleste av oss innimellom i stort eller smått.
Bjørkums neste bom er når han påstår at “Kjelsberg begrunner sin rett til å drive med politisk aktivisme med at «74,2 % av forskerne mente at aktivisme i klimaspørsmål var forenlig med forskerrollen».” Igjen må jeg be leserne lete etter denne koblingen i mitt opprinnelige innlegg. Jeg har aldri brukt dette som en begrunnelse for min rett til å gjøre noe som helst. Her er jeg på linje med Bjørkum. Jeg bryr meg ikke overvettes om hva verken Bjørkum eller andre måtte mene når det gjelder hva jeg personlig skal gjøre i en bestemt setting. I en overordnet diskusjon om tematikken, synes jeg derimot at når det finnes undersøkelser om hva forskere flest mener, er det en interessant og relevant bakgrunn å ha for diskusjonen. Verken mer eller mindre.
Når det gjelder forskning er jeg derimot helt uenig med Bjørkum. Det er nettopp forskningens kollektive karakter, hvor fagfeller korrigerer hverandre, som begrenser påvirkningen fra individers biaser og fordommer. Dette bidrar til at den vitenskapelige konsensusen innen et fagområde normalt er en mye bedre pekepinn på hvordan virkeligheten ser ut enn utspill fra en enkeltforsker.
Som den oppvakte leser vil se, har jeg nå brukt dobbelt så mye plass på å svare ut halvparten av Bjørkums innlegg, som han brukte på hele innlegget. Det dokumenterer selvsagt at det er mye enklere å slenge ut en lang rekke udokumenterte og feilaktige påstander enn det er å tilbakevise dem systematisk. Jeg må nesten bare be leseren tro meg på at resten av Bjørkums innlegg er av samme kvalitet som første halvdel, eller evt. selv undersøke hans påstander mot hva jeg faktisk skriver og ikke.
Den enkelte kan jo ellers spørre seg selv hvordan verden ville sett ut om akademikere trakk seg tilbake fra offentligheten og ikke deltok i politikk og samfunnsliv med mindre de ble invitert inn i et utvalg, slik det ser ut som Bjørkum tar til orde for. Jeg mener tvert om at både akademia og samfunnet vil ha godt av om akademikere tillates samme frihet til å bruke fritiden til å engasjere seg i politikk, fagforeningsarbeid, miljøorganisasjoner og alt mulig annet som kan kalles aktivisme, som det alle andre yrkesgrupper har. Jeg mener nemlig at folk med akademisk bakgrunn har viktige kunnskaper og ferdigheter som kan komme til nytte der, ikke minst i en tid hvor kritisk tenking trengs for å møte den enorme flommen av desinformasjon som vi møter fra en kombinasjon av AI-generert innhold, algoritmene til sosiale medie-plattformer og mektige bakmenn med sterke politiske og økonomiske interesser.
Ekstra uforståelig blir forøvrig Bjørkums kritikk når han selv i årevis har bidratt i offentligheten med innspill som vanskelig kan kalles annet enn aktivisme, innimellom langt på en ytterkant av det som kan sies å være vitenskapelig konsensus, som i Aftenposten-kronikken “Klimateorien er meningsløs vitenskap” fra 2015, eller ytringen her i UA i 2022 hvor han har laget sin egen forskningsetiske retningslinje om at klimaforskere ikke skal skremme folk(!). Med tanke på retningen Bjørkums aktivisme har hatt er det kanskje min påpekning av hvor sterk den vitenskapelige konsensusen rundt menneskeskapte klimaendringer er, og eksemplene på uetisk aktivisme fra klimafornektere som har falt ham tungt for brystet og gjort at rullegardina gikk ned før han skrev sitt svarinnlegg? Mitt kall er kun at spørge, men man begynner jo å lure.
Min oppfordring til Bjørkum er at neste gang han skal skrive et svarinnlegg til noen i avisen, så tar han seg faktisk tid til å lese innlegget han skal svare på først. Da blir både debatten bedre, og han slipper å dumme seg ut i all offentlighet.