Kronikk i Adresseavisen 14.4.2026.
Jeg kuttet som vanlig teksten litt ned før avispublisering, men legger ut den fulle og uavkortede versjonen under.
Forholder norske TV-serier og filmer seg til det norske samfunnet?
Jeg så nettopp de første to episodene av den norske krimserien “Mord i Sogn” basert på Jørgen Jægers bøker. Serien inneholder mye småmorsom personkjemi, men jeg vet ikke om det er et bra tegn for krimplottene at den mest spennende plotlinja er den åpenbare kritikken av Nærpolitireformen.
Her er serien forøvrig god. Den tar opp et aktuelt norsk samfunnsproblem og gjenspeiler kjente ulikheter i meninger jeg personlig har observert mellom toppledere i politidirektoratet og enkelte sentrale politikere på den ene siden, og vanlige operative politifolk på den andre. Selv om nærpolitireformen ikke nevnes ved navn, og konflikten begrenses til et motsetningsforhold mellom Førde og Sogn, er det en gjenkjennelig norsk samfunnskonflikt her.
Derfor er det ekstra skuffende at krimplottet gjennom de to første episodene tydeligvis ikke forholder seg til at vi befinner oss i Norge i det hele tatt. Og nå må jeg advare mot det jeg i min rånerungdom passet på å montere på bagasjelokket av bilen min: såkalte spoilere.
Hovedplottet i de første to episodene er et drap som skjer på bakgrunn av at eieren av bygdas største eplegård vil testamentere den bort til noen helt andre enn sønnen sin. Tilsynelatende baserer plottet seg dermed på en idé om at norsk arvelov er som i USA, hvor folk kan testamentere bort hva de vil til hvem de vil.
I Norge er det derimot slik at ikke bare har vi en “pliktarv” på 15 G, dvs at man ikke kan gjøre sine barn arveløse, men det er ikke det viktigste her. Siden dette var den største gården i bygda, som etter sigende produserte like mye som de andre tilsammen, hadde serien stått seg bedre om manusforfatterne hadde satt seg inn i odelsloven.
Hadde det ikke vært presisert at det var den overlegent største gården, kunne man kanskje argumentert for at den kunne vært under arealgrensene for odelsloven (35 dekar), men det er ikke troverdig for en storgård. I en slik situasjon vil det eldste barnet ha odelsrett, og dermed rett til å ta over samme om faren forsøker å testamentere eller selge gården til noen andre. Det er altså overhodet ikke behov for å begå noe kriminelt i Norge for å få ta over gården til faren sin om man er det eldste barnet. Det er en rett du har.
Slik sett rives grunnen helt under plottet fra Sogn om man har selv den mest basale kjennskap til norsk lovverk og landbruk. Nå er ikke poenget her å henge ut en enkeltserie. Kanskje det tar seg opp i senere episoder, som sagt gjorde de en god jobb med å belyse sentralisering og New Public Management i offentlig sektor.
Det er dessverre en mer generell problemstilling. Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt inspirasjonen fra amerikansk TV er så stor at man importerer også forståelsen av samfunnsforhold og jus til norske TV-serier. Egenverdien i å ha norske TV-serier burde jo være at de forholdt seg til det norske samfunnet, og ikke bare brukte det som en kulisse for amerikanske plott.
Et av de viktigste områdene hvor dette spiller inn er nok arbeidslivet. De fleste norske TV-serier handler om voksne mennesker som er i jobb. Men er det én aktør som er tungt til stede i det norske arbeidslivet, men som man sjelden eller aldri ser i norske TV-serier, er det fagbevegelsen. Med et hederlig unntak for Pørni, som har et mye mer realistisk blikk på norsk arbeidsliv enn de aller fleste, kan jeg knapt huske å ha sett en synlig tillitsvalgt på TV siden Fredrikssons Fabrikk på tidlig 90-tall.
Der var som kjent Anne Marie Ottersen en svært tydelig og frittalende representant for fabrikkens syersker. Siden den gang har dramatiske forhold på jobben i norske TV-serier jeg har sett, med få unntak skjedd uten at fagforeninga har vært involvert. Selv når det settes i gang en oppsigelsessak mot Harry Hole, glimrer den aktøren som så godt som uten unntak er involvert i slike saker med sitt fravær. (I parentes bemerket: Så godt som samtlige norske politifolk er fagorganisert, så det er lite troverdig at Hole ikke skulle være det.)
Det er forøvrig heller ikke slik i Norge at politiledere (eller andre ledere) selv, uten videre, kan vedta en oppsigelse. I motsetning til i USA har vi jobbsikkerhet i Norge, og beskyttelse mot usaklige oppsigelser, noe som gjør at arbeidsgiver må dokumentere brudd på tjenesteplikter over tid, og forsøk på rettledning, samt at man har flere ankemuligheter.
Dette har jeg sjelden sett i norske TV-serier der arbeidskonflikter dukker opp. Det er oftere enn det motsatte en amerikansk arbeidslivskultur som råder, med allmektige sjefer, få lover som beskytter ansatte og ingen fagforeninger. Slike framstillinger kan også få negative samfunnskonsekvenser. Ungdommer som kommer ut i arbeidslivet for første gang og ikke har noen personlig erfaring med det, har en del av forventningene sine dannet av det de har sett på TV. Når det ser ut som det gjør, blir de lite bevisste på at de har rettigheter og at de bør organisere seg, og de lar seg herse med. Det kan de tape stort på.
Om mine observasjoner er i nærheten av representative, trenger vi bedre norske drama-, krim- og humorserier på dette området. Da bør manusforfatterne gjøre jobben, ikke bare der de selv bestemmer seg for å tematisere en debatt, som nærpolitireformen eller bevæpning av politiet. De må gjøre jobben i de små observasjonene som danner bakgrunnen – beskrivelsen av samfunnet dramatikken skjer i. Sett dere inn i den norske arbeidslivsmodellen, les straffeprosessloven, arbeidsmiljøloven, statsansattloven (og statens personalhåndbok), hovedavtalen, ja – og odelsloven da.