I år er det faktisk 30 år siden jeg fylte min blå 1982-modell Ford Taunus med klær, sengetøy, VHS-filmer, CD-er, bøker, en stor CRT-TV og et stereoanlegg, og flyttet til Trondheim. Dette med det uttalte formålet å begynne på et cand.scient.-studium i fysikk på det som inntil året før hadde hett UiTs AVH, men som nå var NTNUs campus Lade.
Livet tar deg i mange ulike retninger, men i dag bor jeg igjen på Lade, og er igjen på Institutt for fysikk, men sistnevnte nå på Gløshaugen. Hadde jeg trodd på mystiske krefter og skjebne, kunne jeg vel gjort noe ut av denne tilsynelatende returen til utgangspunktet, men jeg tror på tilfeldigheter så det får klare seg med det.
Mye har forandret seg på disse 30 årene, og mye av denne endringen er teknologidrevet.
Som mange medstudenter (og ungdom forøvrig) brukte jeg mye av mine begrensede ressurser etter husleie og mat var betalt på musikk, filmer og bøker og magasiner, med en glupsk appetitt etter å få innpass i ulike deler av kunnskapen og kulturen som samfunnet og (for meg stor)byen kunne by på utover det jeg fikk i forelesningssalen. Det gjorde at jevnlige besøk i Trondheim sentrum (hvor jeg gjerne gikk fra Lade for å spare penger til buss (eller parkering/bensin til min 82′ Taunus)) var en spennende opplevelse. Jeg kunne stå lenge og bla i plate- eller filmhyllene på først Hysj Hysj, så Free Record Shop, så Platekompaniet, tråle de to digre bokhandlene Bruns Libris og Mox-Næss Libris og den litt mindre Øksendal, lete etter tegneserier på Avalon eller Spider-Man, tråle antikvariatene Wangsmo og Adamstuten i sentrum og Pocketbua i Mellomveien (samt innimellom ei sjappe som solgte brukte filmer som flytta mellom Fjordgata og Prinsens gate). Og ikke minst var en tur innom Narvesen obligatorisk. De hadde tegneserier og bøker, men ikke minst magasiner. Der kunne jeg kjøpe alt fra The Source for å holde meg oppdatert i musikkens verden til Foreign Policy eller New African for å få perspektiver på politikk og samfunn man sjelden fikk i Dagbladet. Det var en fest, om enn en kostbar og plasskrevende en. Og å tråle rundt i ymse butikker, og nyte fruktene av dagens handel etterpå var, for å låne en Solstadsk tittel, En sann svir!
Jeg er fortsatt glad i både musikk, film og lesing, men å ta en tur til byen for å se om jeg finner noe, er, som de fleste sikkert skjønner, en betydelig mindre spennende affære. Det finnes ingen butikker som selger ny film og musikk lenger. Bokhandlene er redusert til de to store kjedene, som stort sett har det samme overalt, men også der krymper det. Ved utgangen av 2025 stengte min lokale Ark på City Lade. Det er etter hvert likevel mindre grunn til å lete etter skatter i kjedebokhandlene – du vet hva du finner. Antikvariatene er redusert til ett, Wangsmo, som holder stand, antagelig gjennom en bedre markedsteft som har innebåret en større bredde i utbud fra tegneserier, CDer, DVD, Blu-Ray og nå LPer i tillegg til bøker i tråd med skiftende vinder i bruktmarkedet. Musikk og film på fysiske media er blitt en nisjegreie, symbolisert med LP-platas renessanse, og Platekompaniet har nå én fysisk butikk tilbake, og den er ikke i Trondheim.
Og nå er selv Narvesen i ferd med å knele. Etter å ha lest om de kommende nedleggelsen av kiosker som følge av Norsk Tippings heldigitalisering og utfasing av kommisjonærsystemet, forhørte jeg meg i min lokale kiosk på Ladetorget som har vært der siden lenge før jeg flyttet til Trondheim i et håp om at de skulle overleve. De har helt til nå fortsatt hatt et ganske bra utvalg av blader. Beskjeden jeg fikk var nedslående. Det blir knapt Narvesen-kiosker igjen i Trondheim ved utgangen av 2026. Den i Nordre gate og den på stasjonen overlever, men ellers blir det meste rensket vekk.
Og sammen med dem forsvinner mye av de fysiske minnene av min ungdomstid. Narvesen som hadde et bredt distribusjonsnett over hele landet og gav kunnskap og kultur ut i både by og distrikt. De to (!) Narvesen-kioskene på Røros i min oppvekst var en åpen råk ut i den store verden. Det samme var kiosken på Setermoen under førstegangstjenesten.
Og det samme var platebutikkene, filmsjappene og bokhandlene. Men nå er det i økende grad stadig mindre å bevege seg ut av huset for. Det er en naturlig konsekvens av teknologiutvikling, og den bringer med seg svært mye positivt – jeg kan søke opp og laste ned ei bok på null komma svisj som jeg kanskje aldri hadde fått vite eksisterte på åttitallet.
Men samtidig med alt vi får, så mister vi også noe.
Det var vel bare det.
Mvh
Old Man Yells At Cloud
Bildet er forøvrig utsnitt fra et oppslag i avisa Arbeidets Rett på Røros i mai 1996 om årets russeavis, hvor jeg vel hadde den høytsvevende tittelen “PR-sjef”. Hvor mye jeg fikk gjort i den rollen, husker jeg ikke, men jeg fikk tydeligvis i hvert fall et oppslag i Arbeidets Rett.