Litt tilfeldig endte jeg opp med å lese Edvard Hoems “Ung mann vil ut” og Marte Michelets “Det har skjedd verre ting i utlandet”, litt om hverandre i jula. Det var i og for seg interessant, fordi de har likheter som også bringer fram kontrastene.
Selv om Hoems bok framstilles som en roman, og Michets som sakprosa framstår det mest som koketteri å insistere på slike sjangergrenser. Det virker ikke som Hoem har diktet så mye han heller.
Begge romanene omhandler en oppvekst, koblet med forfatterens beskrivelser av episoder i nåtiden som kobles til fortiden, og i begge tilfeller også en oppvekst som ble knyttet til ml-bevegelsen selv om akkurat det ikke er tungt tilstede i Hoems bok. Selv om Michelet er den som tilhører min generasjon – det er bare et par års aldersforskjell på oss – er det like mye å kjenne seg igjen i, i Hoems roman. Som meg har han vokst opp på et småbruk og flyttet til byen for å få utdanning og komme seg videre i livet. Men generasjonsforskjellen er også tydelig. Jeg trengte ikke flytte hjemmefra før jeg skulle begynne på universitetet, men noen av tankene man gjør seg om hjem, bort, slekt og plikt og ikke føle seg 100% hjemme noen steder er ganske like.
Michelets bok på sin side (hvis tittel uvergelig får Eric Idles linje om “worse things happen at sea you know” fra “Always look on the bright side of life” til å poppe ned i hodet mitt) beskriver min tid, men en helt annen oppvekst. Med en kjendisfar som jeg bare leste om i Dagbladet og Se og Hør i oppveksten (sistnevnte kjøpte vi som så mange andre “på grunn av at det hadde så bra TV-program”), levde hun et helt annet liv enn meg. På tross av å ha vært aktiv i RV og senere Rødt i 20 år, har jeg bare snakket med Jon Michelet en gang tror jeg, samt at jeg var i en liten avisdebatt med ham en gang.
Så er det nok en forskjell på den urbane og den rurale oppveksten også, særlig utover åttitallet. Det er i hvert fall min erfaring fra å ha snakket med jevnaldrende som har vokst opp i eller rundt Oslo. Bare det at jeg vokste opp med én TV-kanal og to radiokanaler, og måtte hengi meg til lesning for å få lettbeint underholdning var en viktig forskjell. Så kom selvsagt videospilleren etter hvert, men det var et dyrt knapphetsgode, og fenomenet “ettermiddags-tv” kom ikke inn i vårt hus før lanseringen av TV2, og etterpå satelitt-TV. Men da var jeg i stor grad allerede utvokst.
Men selv dette skillet blekner jo sett opp mot noe så eksotisk som en oppvekst som også foregikk i Afrika, som vi får brettet ut i Michelets bok.
Ellers er oppveksten til både Michelet og Hoem fremmed på hvert sitt vis. Michelet med oppveksten i en radikal, sterkt politisk engasjert familie, Hoem med sin religiøse bakgrunn, som har preget både liv og forfatterskap. Kanskje kan rusmidlene peke på skillelinjene? Både Michelets jazztobakk og Hoems avhold er fremmede for meg. Her har det stort sett gått i øl og brennevin, fra jeg ble konfirmert til i dag. Men om jeg kan hinte til politikken hvor de delvis møtes – det viser vel kanskje til en nødvendig bredde i en politisk bevegelse som ønsker å gå veien fra sekt til masseparti – den må romme mange slags folk.
Nåvel. Michelets bok handler i stor grad om faren, mens Hoems i større grad handler om ham selv (han har jo skrevet en egen bok om foreldrene). Likevel handler begge bøkene med sin veksling mellom nåtid og fortid om forsøk på å, ikke forsone seg kanskje, men å forstå eller det de på engelsk kaller “come to terms with” deler av egen oppvekst, men mens Michelet LARPer sin far, nøyer Hoem seg med å gjennomføre noen samtaler med noen utvalgte av hovedpersonene fra sin oppvekst i livets høst.
Hoems bok er mer forsiktig når han nærmer seg ømtålige tema som seksualitet. Michelet er mer rett på sak, men også hun sparer oss for de mest pinlige og kleine detaljene, heldigvis for meg som blir litt fort beklemt av slikt.
Begge bøkene er velskrevne, og de får ,som den litt springende teksten over nok avslører, en til å tenke over egen oppvekst og eget liv. Til sammen spenner de opp et ganske bredt lerett for hva en oppvekst i Norge i forrige århundre kunne være, selv oppvekster som ender opp i den samme politiske bevegelsen. Og det er ikke et dumt perspektiv å ha med seg. Kanskje særlig nå som vi lever i en tid hvor det er et tiltagende press i retning monokulturalisme, er det greit å ha med seg en bevissthet om de store kulturelle forskjellene det alltid har vært mellom folk i dette landet, men at vi har klart å samarbeide for det.
Les dem gjerne.