Innlegg i Klassekampen 21.11.2025. Som vanlig legger jeg ut en versjon under her, hvor jeg ikke har tatt den vanlige kuttrunden jeg bruker før jeg sender inn til papiraviser.
I en kronikk i Klassekampen 15.11 beskriver Håvard Syvertsen EU som et stort demokratisk prosjekt og antyder at venstresidens EU-motstand hviler på skremmebilder – og dermed havner på samme side som ytre høyre. Det finnes selvsagt mange dårlige argumenter mot norsk EU-medlemskap, nesten like mange som det finnes dårlige argumenter for. Men som ofte i denne typen polemiske tekster, unngår Syvertsen de sterke og kunnskapsbaserte argumentene mot EU – de som faktisk handler om hvordan unionen fungerer i praksis.
Som politisk aktiv på venstresiden i mange år tenker jeg selvsagt at det er både svært problematisk og udemokratisk at mye av den økonomiske politikken som jeg ønsker skal bli ført her i landet, og også mye av den politikken jeg vokste opp med på 80-tallet skal være forbudt, uansett hva befolkningen og de de stemmer på ønsker. Slik er det nemlig gjennom EUs mange traktater, som f.eks. påby privatisering og anbud og forbyr både klassisk Keynesiansk motkonjunkturpolitikk og mange tiltak mot sosial dumping (gjennom bl.a. Maastricht-/TFEU-rammen og Stabilitets- og vekstpakten).
EU løftes ofte fram som en garantist for sikkerhet i en urolig verden, også av Syvertsen. Da er det viktig å se på hvordan EU faktisk har håndtert tidligere kriser – og hva slags solidaritet medlemslandene har vist i praksis.
Vi har nemlig sett flere kriser i Europa de siste årene. Den første, og på mange måter også en krise som har forårsaket nye kriser senere, er den store økonomiske krisen i 2008/2009. Det vil være en underdrivelse å si at denne krisen satte solidariteten internt i EU på en prøve.
EUs svar på krisen, såkalt austerity (innstrammingspolitikk), innebar kutt i offentlige budsjetter, lønninger og velferd for å oppfylle krav til budsjettbalanse og gjeldsnivå. EU stilte endog krav om privatiseringer og kutt som betingelse for lån. Resultatet ble at Sør-Europa (Hellas, Spania, Portugal, Italia) ble tvunget til å kutte kraftig i lønninger, pensjoner og offentlige tjenester, arbeidsledighet eksploderte, velferdsstater ble svekket og sosiale konflikter økte.
Evalueringer fra IMF og uavhengige analyser viser at innstrammingenne i mange tilfeller forlenget resesjonen og skadet arbeidsmarked og velferd (se f.eks. IMF ex-post eval). Denne politikken bidro også kraftig til den politiske ustabiliteten vi ser i dag, hvor manglende framtidshåp har ført ytre høyre til makta i mange EU-land.
Den manglende solidariteten viste seg også under flyktningekrisa, hvor grensene ble stengt og flere medlemsland nektet å ta imot sin andel av flyktningene, uten noen konsekvenser (se CJEU-dommen “Commission v Poland/Hungary/Czech Republic, 02.04.2020“). Tvert imot ble konsekvensene en brutal “pushback” fra Frontex for å drive desperate flyktninger tilbake mot krig og nød (dokumentert i både HRW og Amnesty-rapporter).
Den neste krisen som kom var Covid-pandemien, hvor fri bevegelse av varer plutselig ikke var så viktig lenger, og flere land forbød eksport av medisinsk utstyr. Plutselig var ethvert EU-land seg selv nærmest.
Vi ser også solidariteten med Ukraina slå sprekker i dag, og at flere EU-land nå nærmer seg Russland politisk. Ja, i motsetning til Syvertsens framstilling av EU som motsatsen til ytre høyre, er ytre høyre nå blitt jevnstore med den største partifamilien i EU-parlamentet (EPP). Og veksten til ytre høyre har fått konsekvenser, ikke bare i en aggressiv pushback-politikk mot flyktninger som tar liv jevnlig. Sentrum-høyre har nylig beveget seg mot ytre høyre også i klimapolitikken, og har gått sammen med ytre høyre om å kutte klimakravene til selskaper.
Mange tenker på EU som en trygg havn i farlige tider, men basert på hvilken retning EU tar når vi faktisk er i kriser framstår unionen for meg mer som fantasivennen Skybert i Albert Åberg-historiene jeg vokste opp med. Han er grei så lenge alt går bra, men problemet med Skybert er at han aldri er der når det virkelig gjelder, når man trenger en ekte venn.
Slik framstår EU også. Heller enn å være en motvekt mot ytre høyre, gjødsler unionen grunnen det vokser opp fra. Når det virkelig blir en krise, er heller ikke traktatene verdt så mye, hver stat tenker på sine egne interesser og unionen slår sprekker. Om vi i en slik situasjon også har satt oss i en situasjon hvor EUs frihandels-landbrukspolitikk har ødelagt vår egen matproduksjon, hvor EUs pålegg om privatisering, oppsplitting og konkurranseutsetting har fjernet den demokratiske kontrollen over samfunnsmessig infrastruktur, da har vi i tillegg undergravd egen beredskap i møte med kriser.
Da er vi ille ute.
