Den såkalte “sykefraværsdebatten” i Norge er merkelig frakoblet fakta og virkelighet.
1. Det nevnes at Norge har “verdens høyeste sykefravær”, men det nevnes sjelden at sykefravær mellom land overhode ikke kan sammenlignes direkte fordi ulike land har ulike ordninger, ulike tidspunkt for når folk går over på andre ytelser, og svært ulik yrkesdeltagelse. (Norge har f.eks. av verdens største yrkesdeltagelser – om vi klarer å inkludere flere med dårlig helse i arbeidslivet, er jo det en bra ting, men det vil føre sykefraværet opp. Alternativet er derimot at de er helt ute av arbeidslivet som uføre. Det er svært uheldig – derfor kan et høyt sykefravær være en veldig positiv ting samfunnsøkonomisk.)
2. Det nevnes at sykefraværet har økt mye de siste årene, men det nevnes sjelden at dette skjer over hele verden, og at det øker *mindre* i Norge enn de fleste andre sammenlignbare land. Dersom vår “rause” sykelønnsordning hadde noe med saken å gjøre, burde det kanskje ikke være slik?
Faksimile fra FriFagbevegelse.
3. I spekulasjonene om årsak til økningen, nevnes svært sjelden ettervirkninger av Covid som årsak. På tross av at vi har solid forskning som peker på nettopp det som en årsak. Folk er ikke latere – folk er faktisk fysisk sjukere! Som en av FHI-forskerne bak studien sa til NRK: “De som diskuterer økt sykefravær uten å nevne covid-19 og senfølger, fører ikke en seriøs diskusjon”.
Faksimile fra NRK.no
Det er svært mange som ikke fører en seriøs diskusjon om sykefravær i Norge. Det er svært mange som har helt andre agendaer enn å få folk friskere. De vil kutte i og bygge ned velferdsstaten, bit for bit, i en ideologisk drevet kamp for mindre felles velferd for de mange og mer privat rikdom for de som har mest på toppen. Men det kan de selvsagt ikke si høyt, for det er ikke særlig populært i Norge. Så da må de ty til stråmenn.