Tidligere Høyre-ordfører Marvin Wiseth har et interessant innlegg i Nidaros/Trønderdebatt 20. november, hvor han kritiserer at SV har hengt opp pinlige utspill fra landets rikeste på en vegg på partikontoret. Wiseth kaller det en mangel på «respekten for hverandres meninger i et liberalt demokrati».
Det kommer ikke fram om Wiseth mener noen av sitatene på veggen, som at «Det lønner seg å være fattig og dum i Norge», eller at det legges opp til «diktatur i Norge» er mer uttrykk for respekt for meningsmotstandere enn å faktisk belyse ting folk selv har sagt. Det virker som Wiseths krav om respektfull omtale bare går én vei, så det kan kanskje være interessant å se på hvorfor det er sånn?
Det er selvsagt trasig at man kan bli så rik i Norge at man ikke har råd til å bo i Norge.
Eller for å si det på en annen måte: Verdiene til norske multimillionærer er skapt av vanlige norske arbeidsfolk som jobber i bedriftene deres. Verdiene kommer også fra vanlige nordmenn som bruker varene og tjenestene deres. Disse helt vanlige nordmennene som skaper verdiene betaler en mye større prosentsats i skatt av lønnsinntektene sine, enn bedriftseierne gjør av sine overskudd. Denne skatteinntekten bidrar til å finansiere både velferdsstaten og den nasjonale infrastrukturen de som driver virksomheter i Norge er helt avhengig av for å få gjort jobben sin.
Fra et gratis utdanningssystem som utdanner rimelig, kompetent arbeidskraft, til et gratis helsevesen som får folk friske og på jobb igjen, til veier, jernbane, strømnett og annen transport- og kommunikasjonsinfrastruktur, for å nevne noe. Men når verdiene først er skapt, så er det en del av våre rikeste som ikke har lyst til å bidra tilbake til fellesskapet. (Det vil si, de vil gjerne betale sier de ofte, det er bare alltid noe galt med akkurat *den* skatten de faktisk må betale).
Noen blir skatteflyktninger for å snike seg unna å bidra med sin del til fellesskapet. Mange syter og klager i avisene om hvor fælt det er å være milliardær. Særlig får formuesskatten gjennomgå – den skatten som hindrer en betydelig andel av landets aller rikeste i å bli nullskattytere. Ja, de betaler altså ikke bare mindre i prosent i skatt enn vanlige norske arbeidsfolk – de betaler i så fall null.
Men det er heldigvis sutringsfrihet i Norge, og enhver er også fri til å kritisere sutringen, samme hva Wiseth måtte mene. Det er derimot noe som er betydelig mye mer problematisk enn denne sutringen. Det er at en god del av Norges rikeste mennesker aktivt jobber med å omsette økonomisk makt til politisk makt, og dermed undergrave selve demokratiet vårt.
Demokratiet er basert på at alle skal ha like stor innflytelse. Mens pengesedlene blir stadig mer skjevfordelt, skal stemmesedlene være likt fordelt. Men har man mye penger kan man selvsagt påvirke den politiske samtalen. En ting er at mange av landets rikeste bidrar til å finansiere de de borgerlige og småborgerlige partiene med milliongaver de kan bruke til valgkamp. En annen ting er at landets rikeste finansierer politiske påvirkningsagenter som Civita, hvor kroner og øre kan omsettes i påvirkning på den offentlige samtalen gjennom lange rekker av kjøpte og betalte innlegg, kronikker, debattopptredener og så videre.
Noen norske rikinger har nå også begynt å se på amerikansk valgkampfinansiering, og har begynt å etablere norske versjoner av «super PACs» som den kontroversielle «Aksjon for borgerlig valgseier» som samler inn millioner fra landets rikeste til en pengedrevet valgkampmaskin i stolt amerikansk tradisjon. Vi ser hvor dette har ført det amerikanske demokratiet.
Det siste tilskuddet i rekken av borgerlige aksjoner for å omsette milliarder av kroner til stemmer og politisk makt heter «Fellesaksjonen for verdiskaping og privat norsk eierskap». Og hvem er daglig leder der? Jo, sannelig er det ikke Marvin Wiseth.
Det kunne han kanskje vært åpen om i sitt innlegg – at det er finansiert av de samme folkene han forsøker å dempe kritikken mot, og som han ønsker skal slippe å bidra med skatt til fellesskapet, slik at vanlige norske arbeidsfolk må betale mer for å opprettholde velferdsstaten.
Men åpenhet ødelegger jo noe av forretningsideen med kjøpte og betalte meninger.