På forrige onsdag var jeg i Audun Øfstis bisettelse. Da jeg fikk beskjeden om at han var gått bort uken før ble jeg sittende og tenke en god stund over hva Audun hadde betydd for meg. Audun var en god både kollega og kamerat og aktivist. Vi satt sammen i styret i NTNU/HiST Attac i flere år og han var aldri noen elfenbenstårnakademiker. Han engsjerte seg i organisasjonslivet sammen med både studenter og andre ansatte, han engasjerte seg i samfunnet i bredt, og delte villig av all sin erfaring og kompetanse.
I tillegg var han selvsagt en størrelse i norsk filosofi. Det kan andre mer om enn meg, men som en indikasjon på hvilken størrelse Audun var internasjonalt, kan jeg dele inskripsjonen fra s 3 i en av de virkelige skattene i boksamlingen min. Festskriftet som ble utgitt til Auduns 60-årsdag. Jeg kjøpte det på Antikvariatet på Bakklandet og det stammet fra Arne Næss’ boksamling. Først etter å ha kjøpt det oppdaget jeg inskripsjonen – “Für Arne Næss, mit besten Wünschen Karl Otto Apel, August 2000”. Boken hadde altså vært en gave til Arne Næss fra den kjente tyske filosofen Karl Otto Apel. For dette var landskapet Audun hørte hjemme i – det absolutte toppsjiktet av sin generasjons tenkere internasjonalt.
Personlig er jeg veldig takknemlig for at han ville bidra med et flott og innsiktsfullt etterord til boka “Sosialisme på norsk” som jeg gav ut i 2014, og jeg har også satt stor pris på engasjementet hans for universitetet som institusjon, ikke minst representert ved boka “Universitetet – lost in translation” som han gav ut i 2016, og som sprang ut av blant annet nettopp diskusjoner vi hadde i Attac i årene før.
Det er veldig trist å høre at jeg ikke får flere gode samtaler med Audun. Samtidig er det jo en trøst at han har bidratt med mye i et langt liv som vil stå seg og som vi har med oss videre.
Bisettelsen var en fin, men selvsagt også sorgfull affære hvor vi fikk høre mye om de ulike aspektene ved Auduns liv. Jeg kjente ham først og fremst som aktivist, deretter som akademiker men de to rollene gled, som beskrevet over, sammen. Vi hadde som sagt mye med hverandre å gjøre over en del år i den første delen av dette årtusenet, og han var en engasjert og interessant samtalepartner som jeg lærte mye av. Da jeg kom hjem etter bisettelsen falt det naturlig å plukke fram en bok Audun gav meg da jeg var innom kontoret hans på Dragvoll – det må kanskje ha vært i 2016. Det var en antologi han hadde redigert om globalisering – tospråklig på engelsk og tysk (Auduns bidrag var heldigvis på engelsk – han hadde det med å tidvis anbefale meg å lese ting på tysk, som jeg med min halvdårlige videregåendetysk deretter forsøkte å slite meg gjennom.)
I kapitlet gikk Audun bl.a. i rette med noen litt dårlige argumenter mot nasjonalstaten – bl.a. fra en bok av Thomas Hylland Eriksen, hvor Eriksen argumenterte mot en ide om at innbyggere innenfor samme nasjonalstat hadde så mange likheter, sammenlignet medmange grupper utenom. Auduns poeng var at innbyggere i et land slettes ikke har noen felles “essens”, eller nødvendigvis ikke så mye felles i det hele tatt sammenlignet med innbyggere i andre land (der sammenfalt hans tenking med Eriksen). Han mente derimot at dette var et dårlig argument mot nasjonalstaten, siden det ikke var det som var argumentet for den. Det innbyggerne i en stat hadde til felles var et *ansvar* for å delta og engasjere seg i dette fellesskapet – å være *citizens* (som peker på noe mer enn det norske innbyggere).
Så, bare timer senere, leser jeg at også Geir Thomas Hylland Eriksen har gått bort, da går det jo et lite søkk gjennom meg.
Jeg kjente ikke Thomas Hylland Eriksen, men jeg har kranglet med ham i avisa ved en anledning for en 15-20 år siden. Det var i og for seg givende nok, og det er jo ingen tvil om hans viktige bidrag til både akademia internasjonalt. Men kranglingen i aviser og bøker viser også noe annet: At det både Audun og Thomas så definitivt gjorde, var å *ta* det ansvaret – å være citizens – som gikk inn i sitt samfunn som aktive deltagere, og dro sin fagkunnskap med seg ut i verden rundt.
Det er det litt for få universitetsansatte som gjør om dagen, synes jeg. Derfor er det et betydelig tap både for norsk og global offentlighet at disse to ikke lenger er blant oss.
Det er å håpe at litt flere akademikere også i dag tar det ansvaret det er å kikke litt mindre på tellekanter og eksterne prosjektsøknader til fordel for å også ta sine kunnskaper og perspektiver med seg inn i samfunnet.
Ronny Kjelsberg