Det er ett moment jeg synes blir for dårlig utforsket i debatten om Hans Rustad og Redaktørforeningen. Selv om “alle” virker å være enige i at han er politisk ytterliggående med en borgerkrigsretorikk egnet til å inspirere vold, og at han jevnlig begår store presseetiske overtramp, er det litt for stor tendens til å gjøre disse tingene til en dikotomi.
Som i podcasten til Magnus Marsdal og Mimir Kristjansson, hvor en “politisk uenighet” settes opp mot presseetiske overtramp, uten at man går inn i at det er det grunnleggende politiske (jeg vil vel kanskje bruke ord som fanatiske, paranoide, faktaresistente) synet til Rustad som er årsaken til de presseetiske overtrampene. Når du anser deg selv som deltager i en borgerkrig, og som den siste skanse for å hindre verdens undergang, er selvsagt alle midler legitime, og nettsida di blir ikke en avis, men en kampanjeblogg. Og når et samlet pressenorge er Lügenpresse, har selvsagt en PFU-fellelse null korrigerende effekt. Hvorfor ønsker man så å være med i en klubb man mener ellers er befolket av forrædere? Selvsagt og åpenbart fordi den, samme hva andre måtte påstå, faktisk gir legitimitet og dermed kan åpne opp for å nå ut til og radikalisere nye grupper. Det er derfor Steigan og Lurås også søkte om medlemskap. Fordi det *er* legitimitet knyttet til det.
Jeg mener dermed oppdelingen i “politiske meninger” og “presseetikk” er kunstig, når det er nettopp på grunn av de politiske meningene at de presseetiske overtrampene kommer. Jeg mener det er viktig å skille mellom ulike meninger, og ulike fakta (det mener i utgangspunktet presseetikken også). Om vi gir slipp på en grunnleggende enighet om hvordan vi kommer fram til hva som er sant og ikke, blir både enighet og uenighet umulig. Når holdningene dine ikke er basert på ulike verdier, eller ulike fortolkninger, men av et virkelighetssyn basert på nettopp ekstreme, paranoide vrangforestillinger hvor du avviser alle former for korreksjon som forræderi, og hvor du ikke forsøker å begrunne virkelighetssynet i f.eks. forskning (for forskerne lyver også og er forrædere), men forholder deg til magefølelsen og anekdoter, da blir enhver form for saklig, offentlig debatt umulig. Når politiske oppfatninger bunner i dokumentert feilaktige oppfatninger om virkeligheten, i strid med vår beste kunnskap, kan de ikke lenger behandles som hvilke som helst andre meninger eller normal politisk uenighet. Man har rett og slett ingen felles epistemologi, og dette er jo f.eks. Trumps glansnummer – endeløse tirader av bullshit hvor løgn, fakta, anekdoter og halvsannheter blandes i en cocktail som det tar vanvittig mye tid å nøste opp i. Dette er gift for den offentlige samtalen, og har derfor alltid vært blant fascismens glansnummer. Om ikke vi holder fast på noen grunnleggende epistemologiske rammer, faller grunnlaget vekk for all opplyst debatt og en fungerende offentlighet.
Document og lignende aktører er medier i samme grad som PR-avdelinga til Tesla er det (jeg antar de har en). De er et propagandaapparat for bestemte interesser, ikke sannhetssøkende medier. Å ha disse i Redaktørforeningen ligner litt på å ha sponsede helseinfluensere i Legeforeningen, og har samme konsekvens for legitimiteten til profesjonen. (Det sistnevnte er heller ikke en fiktiv parallell, jf. nylig kritikk mot Berit Nordstrand.)
Det er dermed helt legitimt å ikke fortsette å gi dem legitimitet, mens vi fortsatt har en offentlighet.
Les også forrige post om saken: https://venstresida.net/ny/index.php/2026/09/18/hvordan-forholder-vi-oss-til-ytre-hoyre/