I løpet av de siste tiår har vi i stadig økende grad blitt presentert for forestillingen om at det nå er hva vi forbruker som definerer oss som mennesker.
Slik sett har vi vært vitne til et paradigmeskifte i synet på hvordan vi som mennesker forholder oss til verden. Tidligere var dette synet dominert av den marxistiske tradisjons fokus på produksjonsforholdene. Man var ikke forbruker, man var arbeider, eller dersom man tilhørte det priviligerte mindretall - en del av borgerskapet. I dag blir vi alle fremstilt som likeverdige forbrukere, selvsagt med det lille skille at noen har mer kjøpekraft enn andre. Hva er så sannheten, kan man spørre: Er vi forbrukere, eller er vi arbeidere? Sannheten er selvsagt at vi er begge deler, vi både produserer, varer og tjenester, og forbruker så i neste omgang de samme varene og tjenestene. Det er derimot ikke dette som er det interessante spørsmålet. Det spørsmålet vi må stille oss er: hva er den samfunnsmessige konsekvensen av dette paradigmeskiftet? Dette skal jeg nå forsøke kort å skissere under.
Arbeideren og forbrukeren har to forskjellige roller i samfunnet, og dermed ofte motstridende interesser. Arbeideren ønsker å få høy lønn, mye fritid, og sosiale goder på jobben. Dette er elementer som virker fordyrende på produktet. Forbrukeren på sin side, ønsker å få mest mulig for pengene sine, og ønsker dermed at produksjonen skal foregå på en billigst mulig måte, uten at det går ut over kvaliteten. Noe av dette kan naturligvis gjøres gjennom omorganiseringstiltak som ikke går ut over arbeiderens interesser, men det er selvsagt begrenset hva man kan gjøre før man har effektivisert det som er mulig på dette området. Derfor kommer arbeideren og forbrukeren i et motsetningsforhold. Forbrukeren ønsker at arbeideren skal arbeide hardere, for mindre i lønn, noe som arbeideren naturligvis motsetter seg. Hva skjer så når arbeideren og forbrukeren er samme person? Her er det paradigmet kommer inn. Når vi lærer å se på oss selv som forbrukere, og ikke som arbeidere, blir det denne identifiseringen som blir viktigst for oss i denne interessekonflikten. Vi velger altså "forbrukersiden" i konflikten. Hvilken effekt har så dette på samfunnet?
Når arbeideren er i fokus, får vi høyere lønn, kortere arbeidsdag, bedre arbeidsforhold og så videre, men varene blir selvsagt også dyrere, så det spiser jo litt av lønnen. Når likevel produksjonsmidlene har blitt såpass avanserte som de har i dagens samfunn, er det ikke et problem for alle å få seg det man trenger, og vel så det under et sånt system. Når forbrukeren derimot kommer i fokus, får vi en brutalisering av arbeidslivet, mindre lønn, mindre fritid, og så videre. Dette vil jo få prisen på varen ned, men tilsvarende har jo lønnen sunket. I tillegg får vi større grad av sykefravær og frafall av arbeidsstyrken grunnet et mer brutalt og krevende arbeidsliv, noe som i sum vil senke produktiviteten, selv om produktiviteten for hver som faktisk jobber vil øke. Vi har da fått en brutalisering av samfunnet, som senker livskvaliteten hos befolkningen, selv om altså prisene går ned.
Hvem er det da som tjener på dette paradigmeskiftet? Det er selvsagt de som er forbrukere, uten å samtidig være arbeidere. Dette er den klassen som har inntekten sin ikke hovedsaklig fra lønnnet arbeid, men fra eierskap av produksjonsmidlene. De vil tilsvarende tape når fokus ligger på arbeideren. Ved å føre en propaganda som får de delene av folket som også er arbeiderene til selv å gå inn for rasjonalisering, effektivisering, senket beskatning og lignende tiltak, skaper de seg slik et samfunn som øker deres profitt, uten at de selv trenger å gå i bresjen.
Internasjonaliseringen av produksjonen er nok et viktig våpen i denne kampen. Frykt for utflytting av industrien til lavkostland, gjør at arbeiderbevegelsen selv skriker etter lavere skatter for bedriftene som eies av de rikeste i samfunnet. Ironisk nok, ser vi her hvordan fagbevegelsen selv faktisk jobber for dårligere arbeidsforhold. Her ser vi konsekvensen av at fagbevegelsen er nasjonal, mens økonomien blir stadig mer internasjonal. I stedet for å kjempe for arbeiderrettigheter i de fattige landene, slåss deler av fagbevegelsen nå for skattelette for de rikeste. Kapitalistklassen er slik i en vinn-vinn-situasjon: billig produksjon i u-land, eller billig produksjon her hjemme. Rederiene har lenge hatt særrettigheter, siden skip alltid har vært enkle å flytte. Nå som resten av produksjonen også blir stadig enklere å flytte med stadig bedre kommunikasjon, er spørsmålet: Hvor langt er vi villige til å gå? Og: Hva må gjøres?
Dersom vi ønsker å bygge et samfunn som er bra for alle innbyggerene, virker det som om det er sentralt at arbeiderenes rettigheter står i fokus der hvor de er i konflikt, heller enn forbrukerens. Dersom vi skal få til dette, er det essensielt at arbeiderbevegelsen løfter blikket, og aktivt internasjonaliserer seg så de ikke blir hengende enda lenger etter i utviklingen. Fagbevegelsen i de rike landene må slå seg samme og aktivt gå inn, støtte spirer til fagbevegelser i de fattige landene, og aktivt bruke de midlene de har til rådighet overfor selskaper som produserer varene sine under umenneskelige forhold. Med en økende bevissthet blant arbeiderbevegelsen rundt de internasjonale konsekvensene av våre lokale handlinger, og en større bevissthet rundt den retorikk som føres, også blant mange ledende figurer i arbeiderbevegelsen, kan vi snu denne onde sirkelen. Den snur seg ikke selv. Kanskje må vi også vurdere om ordningen hvor noen få private aktører forvalter verdier som er så sentrale for velferden til flertallet av samfunnets borgere, bør avskaffes?
