Dette er en prequel til "Låven", som løper lett gjennom tema som meningskontroll, hegemoni, RV osv. Merk hvordan forfatteren leker seg med språket gjennom artikkelen, og slik tilfører enda en dybde til teksten. Hvor mye av din holdning til teksten formes av innholdet, og hvor mye av språket?
a. Meningsproduksjon
Vi kan ikke sitte på ræva og vente på en eller anna mystisk "revv'lusjonær sittvasjon". Vi må sjøl skape rom for visjonen om et anna, bedre samfunn i hue på folk rundt omkring. Problemet i dagens situasjon er at rommet for den offentlige debatten er ganske snevert. Se f.eks. Chomskys forsking på området meningskontroll i demokratier[1], eller for å ta et nærmere eksempel, Magnus Marsdals utspill mot "ettpartipressa" som skulle bedrive "voksenopplæring" på SVs venstreside[2]. -Gjentas de samme tinga i alle media flere ganger så tror plutselig de fleste nordmenn at slik er det, til og med mange ganske oppegående nordmenn, mens fakta er at det som har skjedd jo er at journalistene har funnet en enkel overflatisk vinkling de kan bruke for å kommentere saker og selge produktet sitt uten å måtte bruke tid og krefter på å sette seg grundig inn i problemstillinger. Dagens presse behandler leserene som små unger, og presser forenklede virkelighetsoppfatninger nedover huene på dem.

b. Å utvide det offentlige rommet
Det får være nok digresjon. Jeg gidder ikke skrive mer om det, det danner bare bakgrunnen for det jeg ville skrive om - begrunnelsen for hvorfor det er nødvendig å utvide rommet for den offentlige debatten - mot venstre. Her kommer vi selvsagt innom Gramscis hegemonibegrep[3], siden det er nettopp dette snevre offentlige rommet -den herskeende klasses tanker - som brukes for å holde befolkningen lallet inn i en forståelse av at dagens samfunn er det beste (eller i det minste det eneste) mulige. Bryter man utenfor grensene av denne offentlige debatten blir man latterliggjort av et samlet pressekorps, og man får aldri offentlig rom til å forklare seg skikkelig, siden det faktisk krever tid (av fortelleren) og konsentrasjon (av den som blir fortalt) å fortelle folk noe de ikke allerede vet.

c. Å nå fram til "folket"
Nåvel. Vår oppgaver er altså å utvide rommet for offentlig debatt mot venstre. Med det for øyet hadde det vært veldig bra med en RV-representant eller to på tinget. Det hadde ikke utgjort noen særlig maktfaktor i det borgelige demokratiet, men det hadde gitt en viktig talerstol nettopp for å hele tiden banke løs på hegemoniet. Hva må vi, hva kan vi så gjøre? Målet kan ikke være bare å nå fram til den hobbyintellektuelle eliten som skriver kommentarer i dagspressen. For å oppnå det så holder det med en kronikk eller to i Morrabla'. Målet må være å nå ut til de brede massene av vanlige folk. For å oppnå dette må vi ut i det området som dekkes av det som Kjartan Fløgstad kaller kulturindustrien, men som vi kanskje i dag heller kaller underholdningsindustrien. Her slutter min prequel.

Artikkelen Låven øst for Røros leser du her: http://www.omicronline.org/site/archives/00000107.shtml

Noter:
[1]For litt Chomsky-snakk, sjå til dømes:
http://www.zmag.org/chomsky/talks/9103-media-control.html
[2]Debatt:
Marsdal leker Cho/Gra-msc-i/y
Dagbladet går rundt grøten og misforstår bevisst for å unngå å diskutere problemstillingen
Marsdal oppklarer
Høyre SV-er mister hele poenget og tror dette handler om SV
Marsdal oppklarer
[3]Ei lita utgreiing fins på:
http://www.cultsock.ndirect.co.uk/MUHome/cshtml/contributions/gramsci.html
Eller se på den fine Wikipedia-artikkelen om Gramsci:
http://en.wikipedia.org/wiki/Gramsci#Hegemony
[4]Fløgstad, Kjartan; Loven vest for Pecos og andre essays om populær kunst og kulturindustri
Borgerpressas Fløgstad-samleside:
http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/flogstad.htm