Dette er et forsøk på minibloggpost om det politiske systemet fascisme, som prøver å vise grunntrekkene i den fascistiske ideologien i en kortest og enklest mulig form.

Jeg er sosialist, og vil ta utgangspunkt i sosialismen, som på sentrale områder er fascismens negasjon (det motsatte). De sentrale aspektene i sosialisme er motsetningen mellom arbeid og kapital (motsetning mellom de som tjener penger gjennom å jobbe, og de som tjener penger på avkastning av investert kapital - dvs. på andre sitt arbeid), og en utvidelse og styrking av demokratiet til også å gjelde økonomien.

Denne motsetningen (arbeid/kapital) avviser facismen til fordel for klassesamarbeid og nasjonalisme (nasjonal samling) og demokratiet erstattes i fascismen av en autoritær fører-ideologi.

Motsetningen arbeid/kapital er ganske åpenbar da den manifesterer seg f.eks. i alle lønnsforhandlinger når arbeidere og kapitalister kjemper om hvor store deler hver skal få av de verdiene som blir skapt av arbeiderne i bedriften. Ofte benytter derfor fascister andre motsetninger som en slags avledningsmanøver i forhold til interessemotsetningen mellom arbeidere og kapitalister. Når man da leter etter "noen andre" settes fokus ofte på andre nasjoner, eller kanskje helst på nasjonale minoriteter (sigøynere, jøder, innvandrere etc.) som en forklaringsmodell på ting som er galt i samfunnet (fattigdom, arbeidsledighet, kriminalitet - i og med at det er et påskudd vil det kunne variere fra samfunn til samfunn). Slik sett kan utbredt rasisme komme som en naturlig konsekvens av fascistisk ideologi.

På disse kjerneområdene er altså facismen det nøyaktig motsatte av sosialismen, men i forhold til et kapitalistisk borgerlig demokrati har den det til felles at borgerskapet (kapitaleierne, overklassen) styrer - i et borgerlig demokrati styrer de mer indirekte og litt mer begrenset gjennom sin makt over markedet og økonomien, men også gjennom et hegemonisk grep over samfunnet (propaganda, religion, media, akademia - se Gramsci) - i fascismen styrer overklassen i tillegg til dette direkte gjennom et diktatorisk grep om statsapparatet.

Det er derfor ikke tilfeldig at borgerlige krefter har støttet opp om fascismen når de har følt sin posisjon truet av sterke venstrekrefter. Alt fra Franz von Papens støtte til Hitler på 30-tallet til Pinochets overtagelse i Chile har facistiske krefter vært sterkt knyttet til overklassen og næringslivskreftene. Høyresiden kommer altså typisk trekkende med fascisme og diktatur i de tilfeller hvor maktmidlene i det kapitalisktiske borgerlige demokratiet ikke lenger virker tilstrekkelig til å holde på makta og verne om deres makt og interesser.

Siste gang vi så dette var kanskje kuppforsøket mot Hugo Chavez i 2002 som heldigvis mislyktes. Dette er historiske fakta som en del på høyresida ofte vender det blinde øye til. Det må likevel presiseres at dette ikke må ses på som noen historisk lovmessighet. Det finnes mange forskjellige historiske situasjoner som ikke er direkte sammenlignbare, og det finnes også forskjellige høyresider - fascismen er ikke en like sterk understrømning i alle, selv når interessene blir satt under press.