Den som ikke kjenner historien, er som kjent dømt til å gjenta den - først som en tragedie, og så som en farse. For å unngå unødige framtidige fars-istiske utviklinger, bringer vi derfor en kort oversiktsartikkel om fremveksten til den Spanske diktatoren Fransisco Franco, og om den spanske borgerkrigen.

Franco og den spanske borgerkrigen
Starten
Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo, vanligvis bare kalt Francisco Franco, var mannen som etterhvert framstod som leder for den nasjonalistiske siden under den spanske borgerkrigen (1936-1939), og deretter ble statsoverhode i Spania fram til sin død i 1975. (Simkin, 2012)

Franco ble født i 1892, og vokste opp i en militærfamilie. (Greve, Aarli, 2012) I løpet av 1800-tallet mistet Spania det meste av sine kolonier, og de endte opp med et stort offiserskorps uten et imperium å forsvare. I denne militære klassen utviklet det seg en myte om at skylden i fallet til det spanske imperiet lå i sviket til sivile politikere, og ikke hos militæret eller eksterne krefter. Da den 15 år gamle Franco begynte på militærakademiet i 1907, var denne troen grundig etablert, og den danner et av bakteppene for konflikten som fulgte. (Graham, 2005, s. 3)

Franco tilbragte 10 år i koloniale kriger i Afrika og da han i 1927 tok ledelsen for militærakademiet i Zaragoza, satte han inn gamle koloniale offiserer (Africanistas) som forelesere. En ultranasjonalistisk ideologi med imperialistisk gjenfødelse og militæret som Spanias redning som sentrale elementer ble rådende. (Graham, 2005, s. 9)

Den Spanske borgerkrigen - Bakgrunnen
Den spanske borgerkrigen mellom de nasjonalistiske opprørerne og republikanerne som støttet den demokratisk valgte folkefrontregjeringa, ble startet av et mislykket militærkupp 17.–18. juli 1936. Militære intervensjoner hadde ikke vært uvanlige i spansk historie, men Graham (2005, s. 1) mener dette kuppforsøket skilte seg ut på grunn av sin historiske kontekst, og minnet mer om Mussolinis og Hitlers maktovertagelser med formål å stoppe en stadig sterkere venstreside og arbeiderbevegelse.

Bakgrunnen for borgerkrigen ligger generelt i den moderniseringsperioden Spania, i likhet med andre europeiske land var i ferd med å gjennomgå (Graham, 2005, s. 6), mer spesifikt i den venstreorienterte regjeringen som ble dannet etter valgseieren i 1936, og en vilje blant konservative krefter til å bruke vold for å hindre denne i å gjennomføre sitt program.

Internasjonale brigader
En viktig årsak til at den Spanske borgerkrigen har fått stor internasjonal oppmerksomhet, er nok de internasjonale brigadene. Krigen mobiliserte 59 000 frivillige utlendinger som sloss på Folkefrontens side mot Frankistene. Anslagsvis 255 norske frivillige deltok. (Terjesen, 2004)

Borgerkrigen ble en brutal krig. Overgrep ble begått av alle parter i konflikten, men Graham (2005, s. 28) påpeker at det var det militære opprøret som la grunnlaget for brutaliteten, og avviser nasjonalistenes påskudd for kuppforsøket og krigen - at de gjorde det for å hindre en voldelig revolusjon fra venstresida.

Selv en konservativ historiker som Anthony Beevor er tydelig på at den “hvite terroren” var av et annet kaliber enn den “røde”. Han skriver at ideen om en “renselse” utgjorde en essensiell del av opprørernes strategi, og at denne renselsesprosessen, som innebar å eliminere alle venstreorienterte elementer, startet umiddelbart opprørerne hadde fått kontroll over et område. (Beevor, 2006, s. 265)

Francos vei til makten
I løpet av den tidlige fasen av den spanske borgerkrigen(1936-39) klarte Franco, som ledet en suksessfull framrykning av sine kolonitropper fra Afrika nordover gjennom Spania, å manøvrere seg opp til en lederposisjon. Gjennom å både appellere til og holde en viss avstand til både den facistiske Falangen, og de monarkistiske kreftene (bl.a. Carlistene), fikk han en bred støtte blant nasjonalistene. På et møte i militærjuntaen 21. september 1936 ble Franco utnevnt til den øverste leder av de nasjonaliststiske opprørsstyrkene (Graham, 2005, s. 70, Beevor, 2006, s. 426).

Republikkens fall
Selv om republikanerne hadde et godt utgangspunkt, bidro interne konflikter mellom ulike venstregrupper (Graham, 2005, s. 67) sammen med betydelig militær støtte til nasjonalistene fra fascist-maktene Italia og Tyskland til at republikanerne etter hvert havnet på defensiven (Casanova, 2010, s. 335).

På tross av mange internasjonale frivillige, fikk republikken liten støtte fra de demokratiske statene i Europa som la seg på det Douglas Little kaller en “ondsinnet nøytralitetslinje” (Casanova, 2010, s. 215). Bare Sovjetunionen bidro - men i svært begrenset grad (Ibid s. 216, Graham, 2005, s. 88).

Dette gjorde at de republikanske styrkene i løpet av 1937 ble stadig mer akterutseilt i forhold til våpen og utstyr. (Graham, 2005, s. 87) Nasjonalistene presset de republikanske styrkene tilbake. Katalonia falt i februar 1939. Den gjenstående sentrum-sør sonen som republikanerne holdt rundt Madrid, kapitulerte deretter i mars. (ibid s. 113)

Da nasjonalistene seiret i 1939 var Francos posisjon som øverste leder ubestridt, og han ble hyllet i seiersparaden gjennom Madids gater. (Beevor, 2006, s. 1136) Etter dette fortsatte likevel geriljagrupper (maquis) å gjøre motstand i flere år (ibid s. 119), mens Franco innførte et brutalt regime som henrettet titusener og satte hundretusener i konsentrasjonsleirer (ibid s. 115).

Etterspill
I 2. verdenskrigs sluttfaser forsøkte Storbritannias Ambassadør i Spania, Samuel Hoare, å få Churchill og Roosevelt med på å sette økt press på Franco-diktaturet. (Wigg, 2005, s. 148) Spania hadde da gått inn i en ny periode med undertrykking og terror. Churchill grep personlig inn og stoppet noen videre prosess mot Franco-Spania, med et svar som gjorde det tydelig at han heller ville ha Franco ved roret enn et styre med kommunistisk innflytelse. (ibid s. 153)

Denne lunkne holdningen fra vestmaktene i å ta aktiv stilling mot Franco, gjenspeiles også i etterkrigstiden når Franco-Spania ble invitert med i NATO-varmen.

Franco-regimets natur
Francos styre betegnes ofte med den egne betegnelsen frankistisk. Selv om noen av Francos støttespillere var fascister, mener Stanley Payne at det er feil å bruke denne merkelappen på Franco-regimet som sådan. (1999, s. 476) Payne peker videre på at i land hvor en slik høyreorientert maktovertagelse skjedde under ledelsen av generaler, som med Franco, Pétain og Antonescu, fikk de fascistiske bevegelsene en mer underordnet rolle. (1995, s. 18)

Michael Seidman skriver videre i “The Victorious Counterrevolution” at mange marxistiske historikere har beskrevet Bonapartisme som et nyttig konsept til å forstå det tidlige Franco-regimet. I likhet med det franske borgerskapet i 1848 sloss den spanske middelklassen mot både urbane og rurale revolusjonære og endte opp med å støtte et militærstyre. På den andre siden arvet og promoterte Bonapartismen en revolusjonær likhetsideologi fra den franske revolusjonen, mens de spanske nasjonalistene var mer en rural reaksjon som støttet seg på tradisjonelle verdier (Seidman, 2001, s. 5)

Uavhengig av merkelapp, var regimet åpenbart et autoritært diktatur. Over 400,000 spanjoler flyktet i eksil (Graham, 2005, s. 115), titusener ble henrettet og hundretusener flere ble satt i fengsler, konsentrasjonsleire og tvangsarbeid (ibid s. 121) i perioden etter den nasjonalistiske seieren i 1939.

Etter Franco
Franco satt ved makten til sin død i 1975. Den nåværende spanske kongen, Juan Carlos, var tenkt som Francos etterfølger, men overrasket mange da han etter Francos død gjennomførte en styrt avvikling av diktaturet og la til rette for det spanske demokratiet vi kjenner i dag.

På spørsmål om hva han hadde lært av Franco, svarte Juan Carlos kort “Jeg lærte å se, lytte og tie.”(Vilallonga 1993 s 23), og gir generelt ikke intrykket av å ha hatt noe særlig nært forhold til diktatoren. Samtidig betviler Juan Carlos også hvorvidt Franco virkelig trodde at hans autoritære modell for Spania ville videreføres etter hans død (“Lo dejo todo atado y bien atado”). (Vilallonga 1993 s 58)

Når det gjelder mennesker i maktposisjoner og i offentlighetens søkelys som uttaler seg om svært betente tema, er det selvsagt vanskelig å vite hva som er faktiske forhold, og hva som er taktiske uttalelser. Det gjelder selvsagt også den spanske kongen i disse intervjuene.

Litteraturliste
Beevor, Anthony. (2006). The Battle for Spain - The Spanish Civil War 1936-1939. London, New York, Penguin Books (Digital utgave)

Casanova, Julian. (2010). The Spanish Republic and Civil War, Cambridge, Cambridge University Press.

Graham, Helen. (2005). The Spanish Civil War, A very short introduction. Oxford, New York, Oxford University press.

Greve, Tim, Aarli, Gunn. (2012). Francisco Franco. Hentet 7. januar 2013 fra http://snl.no/Francisco_Franco

Payne, Stanley. (1995). A history of Fascism 1914-1945. London, UCL Press.

Payne, Stanley. (1999). Fascism in Spain, 1923–1977. Madison, Univ. of Wisconsin Press.

Simkin, John. (2012). Francisco Franco. Hentet 7. januar 2013 fra http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWfranco.htm

Terjesen, Einar A. (2004). Den spanske borgerkrig – De frivillige. Hentet 14. januar 2013 fra http://www.arbark.no/Utstilling/Spania/Spania04.htm

Vilallonga, José Luis de, Kong Juan Carlos. (1993) Samtaler. 1993. Oslo: Scanbok.