BLID STREIKELEDER: Streikelederen for LO Stat på Høgskolen i Sør-Trøndelag melder om stor og økende streikevilje blant medlemmene!

Fra arbeidsstart torsdag 24/5 gikk 30 000 offentlig ansatte ut i streik, mange for første gang på 28 år. Mye av problemstillingen handler om penger. De ansatte i offentlig sektor fortjener å få de lønnsløftene ansatte i privat sektor allerede har fått, men statens tilbud ligger nesten et prosentpoeng under dette minimumskravet.

Statsråd Rigmor Aaserud forsøker å forsvare statens steile holdning i media, men hun kommer til kort. Det hele er nærmest pinlig.

For å forsvare det svært svake tilbudet uttaler Aaserud til NRK at hun “er veldig overrasket over at motparten ikke ser at verden rundt oss er urolig og at vi må ha et moderat oppgjør”.

Dersom et oppgjør på nivå med det som man har gått med på i industrien i lys av den økonomiske situasjonen, ikke er et moderat tilbud - hva er det da?

Dersom Aaserud er av den holdningen at økonomiske kriser best løses ved kutt i offentlig sektor, bør hun si det høyt, men da har hun stilt seg på den samme politiske sida som de høyreorienterte europeiske kuttpolitikerne som er i ferd med å bli sparket i land etter land når velgerne får sitt demokratiske ord med i laget. Jeg tror ikke det er der en norsk rødgrønn minister bør befinne seg. En klassisk sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk burde heller handle om å styrke offentlig sektor i tider som er vanskelige for deler av industrien.

Videre forsøker hun å argumentere for at spriket ikke er så stort likevel ved å peke på at deler av det privat sektor har fått (2 uker pappaperm med lønn), er noe offentlig sektor allerede har. Aaserud vet selvsagt at forhandlinger er å gi og ta, og når offentlig sektor for tiår siden forhandlet seg fram til dette, var det den gang på bekostning av noe annet. Dette vet selvsagt Aaserud, ellers hadde hun overhode ikke vært skikket til jobben, og derfor taler hun mot bedre vitende. Det som gjør det pinlig er at det er så lett å gjennomskue. Å forsøke å dra inn et enkeltgode offentlig sektor har fått for årevis siden i årets forhandlinger er intet annet enn useriøst - skal man se på historikken, må man selvsagt se på hele historikken - og det man ser der er et stadig økende lønnsgap hvor offentlig sektor blir hengende etter.

Hun forsøker også å så tvil om beregningene på hva de økonomiske konsekvensene av frontfaget blir. Kanskje burde hun søke seg jobb i teknisk beregningsutvalg etter endt statsrådperiode?

Direkte parodisk blir det når regjeringa nekter å bedre forholdene for vikarer. Etter å ha presset gjennom vikarbyrådirektivet mot en samlet fagbevegelse, men den argumentasjonen at det ga vikarene samme rettigheter som de faste ansatte på en del områder, nekter de altså å gå med på lignende forslag i tarifforhandlingene. Om de førte folk bak lyset under vikarbyrå-striden, eller om de gjør det nå kan man lurer på. Jeg tipper begge deler.

En ubalanse hvor offentlig ansatte blir annenrangs lønnsmottakere vil være svært farlig for både offentlig og privat sektor. Uten godt kvalifiserte ansatte på høgskoler og universiteter får ikke privat sektor utdannet arbeidskraft. Relativt rimelig høyt utdannet arbeidskraft på grunn av gratis høyere utdanning, er et av Norges viktigste konkurransefortrinn. Det undergraver staten nå.

En viktig kilde til norsk verdiskaping i både offentlig og privat sektor er at vi har et godt utbygd offentlig velferdssystem, som gjør at Norge er på verdenstoppen når det gjelder hvor stor andel av befolkningen som er i arbeid. Det undergraver staten nå.

Man kan undre seg over hva den rødgrønne regjeringa nå tenker (eller Arbeiderpartiet, som er det partiet som har bukta og begge endene så lenge ingen av juniorpartnerne setter noe ultimatum). På få uker har regjeringa gjort seg til uvenns med store deler av kjernevelgerne sine - bønder, fagbevegelsen og ansatte i offentlig sektor. Det virker nesten som om Arbeiderpartiet har gitt opp å vinne valget i 2013, og tenker at hvis de først skal tape, kan de i det minste tape til gangs.

Det blir ingen entusiasme blant verken bygdafolk eller fagforeningsaktivister rundt en rødgrønn regjering etter dette. Det er begrenset hvor lenge man såvidt kan slåss seg til valgseier bare fordi alternativet er verre også. Enda verre blir det nå som Frp, som alltid har kommet med de mest spinnville forslagene som det er lettest å skremme folk med, er blitt redusert til et parti i mellomstørrelsen.

Her trenger vi en snuoperasjon. Vi har enda litt tid, men den er knapp!

Kortversjon på trykk i Adresseavisen 29/5.