Dette er fortsettelsen på denne debatten, som stod på trykk i Bergens Tidende 26/1-2011.

Rögnvaldur Hanneson, forsøker 18/1 igjen å framheve Pinochets gode økonomiske politikk. Den empiriske dokumentasjonen er en graf som sammenligner utviklingen i BNP mellom Chile, Argentina og Brasil.

Med statistikk kan man stort sett få nøyaktig de resultatene man vil, dersom man selv kan bestemme hvem man vil sammenligne seg med og hvilke variabler man bruker. Dersom man ikke bedriver “cherrypicking” ser resultatet annerledes ut.

Den vedlagte grafen sammenligner Chiles BNP, med det for Latin-Amerika. Den eneste perioden hvor det tradisjonelt velstående Chile ligger under snittet sammenfaller med perioden hvor Pinochet-diktaturet styrte. Dersom Hanneson ønsker å vise diktaturs økonomiske fortreffelighet, bør han finne seg et annet eksempel.

I sitt innlegg forsøker Hanneson seg også på et par bortforklaringer på de svake økonomiske resultatene. Først legger han skylden på Allendes økonomiske politikk. (“tilbakegang som hadde begynt under Allende fortsatte de første årene etter Pinochets kupp”). Her unnlater han behendig å nevne den aktive økonomiske undergravingspolitikken USA førte mot Allendes Chile.

USA har en god offentlighetslovgivning, og frigitte dokumenter viser hvordan Nixons famøse utsagn om “make the economy scream”, ble fulgt opp av en lang rekke tiltak for å destabilisere Chile økonomisk. Under Pinochet-regimet ble dette snudd til aktiv støtte. Likevel klarte ikke Pinochet-regimet å komme seg opp igjen på et latinamerikansk snitt.

Han påstår også at det som gjorde at Chiles økonomi begynte å bedre seg igjen fra midt på 80-tallet var “Pinochets reformer”, men hopper bukk over at Pinochet da nettopp reverserte en del av de ytterliggående nyliberale reformene.

Min kommentar om at sosialistisk økonomisk politikk reddet Chile handlet om inntektene fra kobbergruvene som Allende nasjonaliserte. Mange land som i dag sliter med gjeld, skulle nok ønske seg en lignende inntektskilde.