Det har som kjent lenge vært en favorittsyssel for nyliberale økonomer å trekke fram "Chiles økonomiske mirakel" under Pinochet som et argument for ideologiens (for det er det nyliberalismen er) fortreffeligheter. Da er det selvsagt ikke så farlig med fakta. For litt siden hadde jeg et innlegg i Bergens Tidende, hvor jeg tok tak i en økonom som gjorde nettopp et slikt grep.

Professor ved NHH, Rögnvaldur Hanneson, som var den jeg angrep, hadde deretter 18/1 et innlegg (se faksimile, og klikk for større bilde) hvor han igjen forsøkte å forsvare sin påstand om at Pinochet-regimets diktatur var økonomisk heldig for Chile.

Den empiriske dokumentasjonen Hanneson legger fram for sitt syn i innlegget er en graf som sammenligner utviklingen i BNP mellom Chile, Argentina og Brasil, hvor han viser at Chile i deler av Pinochets diktatur har en brattere vekstrate enn de andre to landene.

Som enhver som har studert litt statistikk vet, kan man stort sett få nøyaktig de resultatene man vil, dersom man selv kan bestemme hvem man vil sammenligne seg med og hvilke variabler man bruker. Dersom man ikke bedriver uvitenskapelig “cherrypicking” etter Hannesons metode ser resultatet fort litt annerledes ut.

Den vedlagte grafen er en sammenligning av BNP per innbygger for Chile (kjøpekraftjustert), med det for hele Latin-Amerika (minus Cuba). Vi ser tydelig av grafen at den eneste perioden hvor det tradisjonelt velstående Chile ligger under snittet for Latin-Amerika sammenfaller skremmende godt med perioden hvor Pinochet-diktaturet styrte. Dersom Hanneson ønsker å fortsette å preke om diktaturets fortreffelighet når det gjelder økonomisk utvikling, foreslår jeg at han finner seg et annet eksempel enn Chile.

I sitt innlegg forsøker Hanneson seg også på et par bortforklaringer på de svake økonomiske resultatene som han må innrømme. Først legger han skylden på Salvador Allendes økonomiske politikk, og skriver at den “tilbakegang som hadde begynt under Allende fortsatte de første årene etter Pinochets kupp”. Her unnlater han behendig å nevne den aktive økonomiske undergravingspolitikken USA førte mot Allendes Chile.

USA har en svært god offentlighetslovgivning, og George Washington Universitys National Security Archive har tilgjengeliggjort en lang rekke frigitte dokumenter fra Nixon-tiden som viser hvordan Nixons famøse utsagn om “make the economy scream”, ble fulgt opp av en lang rekke tiltak for å destabilisere Chile økonomisk. Under Pinochet-regimet ble selvsagt motarbeidingen snudd til aktiv støtte fra verdens dominerende økonomiske stormakt. Likevel klarte altså ikke Pinochet-regimet å komme seg opp igjen på en gjennomsnittlig latinamerikansk BNP.

Han påstår også at det som gjorde at Chiles økonomi begynte å bedre seg igjen fra midt på 80-tallet var “Pinochets reformer”. Igjen hopper han bukk over at det Pinochet blant annet gjorde da var nettopp å reversere en del av de ytterliggående nyliberale reformene han implementerte på 70-tallet, slik jeg påpekte i mitt opprinnelige innlegg.

Jeg og Hanneson kunne sikkert ha en langvarig diskusjon om hva “sosialisme” innebærer. Min kommentar om at sosialistisk økonomisk politikk reddet Chile over kneika handlet om at uten de store inntektene fra kobbergruvene som Allende nasjonaliserte, ville Chiles økonomiske problemer under Pinochet-regimet vært enda større. Mange land som i dag sliter med gjeld, skulle nok ønske seg en lignende inntektskilde.

Apropos:
En eksilchilener kom med et godt tilsvar til Hanneson som bl.a. peker på den interne fordelingen av ressursene under Pinochet. Se faksimile under:

OPPDATERT: En kortversjon av denne kommentaren, stod i BT 26/1-2012: http://venstresida.net/?q=node/3205