På et KS-møte i Sør-Trøndelag fikk vi på bordet et forslag til uttalelse om NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg. Jeg er jo som kjent en kritisk leser av offentlge dokumenter, og jeg leser seffern ikke denne utredningen mindre kritisk enn andre, så her er et kjapt kritisk hofteskudd:

Jeg frykter at denne NOUen legger fram en strategi for nedskjæringer og å ta fra folk rettigheter under dekke av å gi et mer mangfoldig og tilpasset velferdstilbud.

Jeg vil at alle skal ha rett til en god eldreomsorg, så når det sies at vi skal ha en diskusjon om framtidig kvalitet i omsorg fremfor fokus på allmenne rettigheter, for eksempel rett til sykehjemsplass, blir det helt feil fokus. Det skal ikke være noen motsetning mellom rettigheter og kvalitet - tvert imot. Folk skal ha rett på en god eldreomsorg av høy kvalitet.

Når man leser NOUens beskrivelse av utviklingen som skapte dagens helsesystem, peker den på 3 hovedmomenter: - den sterke veksten i antall eldre - behovet for arbeidskraft - behovet for likestilling

Disse utfordringene er jo svært like de vi har i dag. Det virker da svært ulogisk at løsningen er å bygge ned de institusjonene vi har, men i stor grad er det det NOUen går inn for. En forskyvning av ansvaret fra det offentlige til den enkelte pasient eller pårørende, er en svært dårlig løsning dersom vi ikke vil gå tilbake i tid. Å gi økte muligheter for den enkelte til å påvirke sin egen hverdag, er en positiv ting, men å skyve ansvaret over på den enkelte, når NOUen selv peker på at en av hovedutfordringene er kognitiv svikt. Det er også noe spesielt dersom det å i større grad sende enslige eldre hjem heller enn å tilby dem plass på institusjon, skal være en løsning på et av de andre hovedproblemene - ensomhet. Det er også spesielt å satse mer på pårørende, når vi har en virkelighet med mange ensomme eldre. Vi trenger et tilbud som er tilpasset den økende gruppen eldre som ikke har aktive pårørende, eller kan ta vare på seg selv.

Å gi eldre som ønsker det, muligheten er ubetinget positivt, men de som ønsker og trenger en plass på institusjon, må ha rett på det. Det virker som om strategien her i stedet er en privatisering av velferden.

"Profesjonalisering og medikalisering" er blitt kodeord som knyttes til alle problemene med helsevesenet i NOUen. Dette blir veldig ensidig og korttenkt. Det er selvsagt positivt at vi er profesjonelle, og det er en forutsetning for den svært store yrkesdeltagelsen vi har i Norge. En reversering av dette, vil bety en svekkelse av norsk økonomi, ikke en styrking som mange tror man kan få ved å spare offentlige midler. Utgiftene kommer bare igjen andre steder.

Utvalget foreslår å la 25% av tilbudet bli drevet av ideelle organisasjoner. Det kan jo høres tilforlatelig ut, men hvilke problemer løser egentlig det? Behovet for ansatte er det samme, behovet for finansiering er det samme. I tillegg vil et slikt system antageligvis kreve en kraftig økning i andel medlemmer i Norske Kvinners Sanitetsforening, en motsatt utvikling av den vi har sett de siste årene. Slik jeg ser det skaper et slikt mål nye problemer, men det løser ingen. Målet må være å ha en offentlig og demokratisk styrt helsesektor som dekker de behovene folk har.

Det som skrives om økende fokus på privat og frivillig innsats, undervurderer hvor mange som er svært omsorgstrengende i framtidas helsevesen. Sannsynligvis trenger vi mer profesjonalisering, ikke mindre. Enhver satsing på bruk av pårørende og av frivillige aktører, må komme i tillegg til en styrking av et godt offentlig helsevesen, og gode pasientrettigheter, ikke i stedet for.

Utvalget bak NOUen tar også opp behovet for å samkjøre finansieringsordninger og egenbetalingsordninger, og det å lage enkle og forståelige systemer høres jo i utgangspunktet positivt ut,er men det man kan frykte er selvsagt at dette blir brukt som en brekkstang til å svekke ordningene til en del grupper. Enhver samordning må gjøres på en slik måte at alle, uavhengig av økonomi og funksjonsgrad får rett og mulighet til en trygg alderdom.

Nok et prosentforslag er at 1% av kommunenes totalbudsjett innen omsorg innen 2020 skal brukes til å utvikle og spre kunnskap om nye måter å løse morgendagens omsorgstjenester på. Dette kan kanskje høres tilforlatelig ut, men det dukker opp stadig flere føringer med små prosenter av ditt og datt som kommunene skal bruke pengene på. Det er overraskende at en kommunesektor som skriker etter penger, vil ha enda en del av budsjettet bundet opp.

Til slutt har utvalget et forslag om "omsorgsfeltet som næring". Det er vel på mange måter det vi har snakket om i årevis når vi har snakket om å sette bestemor ut på anbud. Det er det ingen stemning for i det norske folket, og det er ikke så rart. Private helseaktører skaper ingen større verdier enn offentlige. Oppgavene som skal utføres er de samme. Den eneste forskjellen er at der offentlige institusjoner kan skape pressede forhold for de ansatte, driver en del private aktører direkte rovdrift for å skvise ut en profitt i tillegg fra slunkne kommunekasser. Det er spesielt at dette forslaget kommer nå etter de avsløringene vi har hatt det siste året rundt forholdene ved flere private sykehjem.

Nå har NOUen mer fokus på omkringliggende tjenester enn på de direkte helsetjenestene, men når hovedbudskapet er at disse skal bli en sterkere viktigere og mer implementert del av eldreomsorgen, blir det nødvendigvis en privatisering av nettopp denne. Et av de mest konkrete forslagene er en slags helse-OPS'er, såkalte "Offentlig-priavat innovasjonssamarbeid", hvor utvalget faktisk presterer å skrive at "Den største utfordringen på omsorgsfeltet er i dag en manglende synlighet for markedsaktører av hva kommunene er villige til å bruke penger på". Andre ville kanskje fokusert på andre utfordringer. Gjennom disse prosjektene vil utvalget faktisk pålegge kommunene å ta med en privat "partner", noe som er et ganske spesielt og ytterliggående forslag som griper inn i det kommunale selvstyret.

Det som driver disse strategiene framover er en gjeldstynget kommunesektor som er redd for økte utgifter, og flere oppgaver fra staten, uten at pengene følger med. Det er forståelig. Men løsningen er ikke å bygge ned velferdsstaten. I år etter år har nå den private økonomien økt mer en den offentlige. Problemet er altså ikke at at vi har en forvokst offentlig sektor som spiser av den private - problemet er omvendt. Problemet er altså heller ikke eldrebølgen. Problemet er at vi ikke ser ut til ha noe sannsynlig regjeringsalternativ som er villig til å øke skattenivået over Bondevik-regjeringens 2004-nivå. Det er der kommunene burde sette inn støtet og jobbe opp mot sine egne politikere. Jeg er ikke i tvil om at de fleste nordmenn vil være fullt villige til å betal elitt mer i skatt, dersom skatten ble mer progressiv, og den gikk til å sikre våre eldre en verdig eldreomsorg (eller en trygg pensjon for den del).

Utkastet til høring fant jeg som sagt skremmende, men heldigvis fikk vi jobbet opp mot redaksjonskomiteen på en slik måte at det ble barbert ned til noe som var spiselig, og som i alle fall ikke eksplisitt støttet privatiseringsstrategiene fra NOUen.