venstresida.net

Heisann Jens Andreas,

jeg kjenner til både Dennett og Ridley selv om jeg faktisk ikke har lest noen av de bøkene du refererer til (bare sammendrag). Jeg kjenner også meget godt til begrepet gjensidighetsaltruisme.

Jeg skiller egentlig ikke mellom begrepene altruisme i evolusjonær sammenheng og dagligtale nei, fordi 1) dette gjør heller ikke Dawkins & co, og 2) den definisjonen på evolusjonær altruisme er helt i samsvar med dagligtaledefinisjonen på altruisme (selv-ofring). MEN mitt poeng er at denne type altruisme FINNES IKKE I NATUREN. Det finnes ingen atferd som reduserer ens egen fitness som overlever i lengden. Dette er et feilaktig begrep, noe jeg også tar opp i min kommende bok om temaet "De religiøse ateistene."

Nå kan du gjerne si at dette er en kontroversiell påstand som hverken Dawkins eller andre er enige i, og på en måte er dette riktig. Det store problemet med dagens evolusjonære teori er at den setter verdien av Å BLI TIL lik null. Videre har man eksternalisert en viktig statistisk egenskap ved individet og kalt det "genenes reproduktive suksess." Dette tilsvarer feilen å tro at stjernene beveger seg over himmelvelvet i stedet for at jorden roterer rundt sin egen akse. I begge tilfeller vil man klare å matematisk forutsi hvor stjernene vil befinne seg på himmelen til en hver tid, men det er stor forskjell i tolkningen av selve modellen.

Den individualistiske måten å forstå "reproduktiv suksess" er simpelthen at dette øker sannsynligheten for at EN SELV begynner å eksistere. Med andre ord, man kan takke ens forfedre og deres gener for ens egen eksistens og tilblivelse. I evolusjonær teori verdsettes ikke det, men for deg som individ er det utrolig viktig for deg at du ble til. Faktisk er det mer viktig enn alt annet. Videre: nøyaktig de samme genene som i noen tilfeller fører til at du dør for andre av dine artsfrender (feks. dine barn eller søsken) fører i DE FLESTE TILFELLER til at DU blir reddet og får et lengre og bedre liv. Men i dagens evolusjonsteori analyseres "altruistisk" atferd i isolasjon. Med andre ord, man velger bort alle andre utslag av genet og konsentrerer seg utelukkende om en spesiell variant.

Den korrekte måten å vurdere et gens betydning for et individ er STATISTISK. Du vet ikke på forhånd hvilket utslag genet vil ha (om det vil medføre at du dør for andre eller ikke) men hvis genet *statistisk* sett medfører en gevinst for deg (hvilket er en nødvendighet for at et gen skal naturlig selekteres) er det helt sprøtt å kalle dette for altruisme.

Bare for å demonstrere hvor sprøtt dette er skal jeg gi et litt uvanlig eksempel på noe som kan tolkes som altruisme, altså en atferd som reduserer ens egen fitness og øker en annens: visse dyr er utstyrt med et fluktinstinkt som utløses av bevegelse. M.a.o. når slike dyr ser en bevegelse springer de. I 9 av 10 tilfeller redder dette livet deres (øker deres fitness), mens i det tiende tilfellet bidrar det til at jegeren oppdager dem og de blir tatt og drept. Denne hendelsen reduserer fitnessen til dyret men øker fitnessen til jegerdyret. En pervers evolusjonist ville kunne finne på å tolke dette isolerte utslaget av dette genet som altruisme, hvor byttedyret ofrer seg for jegeren!

Alle skjønner instinktivt at dette er en sprø tolkning fordi dette var et uhell. Statistisk sett bidrar fluktinstinktet til det motsatte, nemlig å redde livet til dyret. Men hvorfor da tolke "altruistisk" atferd noe annerledes? Statistisk sett bidrar jo dette genet til å redde livet dets. Det er bare i ytterst få tilfeller at det medfører at man dør, og det er jo ikke slik at dyret gjørs på å dø. Det dør i en kamp det prøver å vinne og overleve.