Debatten i Adresseavisen mellom Torhild Aarbergsbotten (H) og Roald Arentz (Midtnorsk Transportarbeiderforening) om drosjeløyver i Trondheim, illustrerer svært godt hvordan konstruerte markeder på områder som er naturlige monopol, både skaper dårligere forhold for de ansatte, og et dårligere tilbud for kundene.
Det er åpenbart at dersom det blir for mange drosjeløyver i et område, blir det mindre kjøring på den enkelte sjåfør, noe som skaper mer tomkjøring, lengre arbeidsdager på sjåførene og høyere priser på passasjerene dersom det hele skal gå rundt økonomisk.
Mye av den samme effekten får vi dessverre også av det kunstige markedet som er etablert hvor ulike drosjesentraler skal konkurrere mot hverandre om de samme kundene, i en noe korttenkt idé om at konkurranse skaper billigere tilbud uansett hvordan verden ellers henger sammen.
Men de fleste vil, dersom de tenker seg om, skjønne at det ikke fungerer slik med drosjenæringen. Dersom jeg bestiller meg en drosje fra sentral A, mens sentral B har en tom bil som kjører forbi samtidig, blir resultatet mer miljøskadelig tomkjøring, lengre ventetid på meg - og over tid høyere priser.
Flere ulike sentraler gir nødvendigvis en dårligere total koordinering av drosjetrafikken i en by, noe som til syvende og sist er til ulempe for alle. En felles taxisentral for alle sjåfører er den åpenbare løsningen på dette problemet.
For å sikre at ressursbesparelsen som ligger i en slik løsning skal komme også passasjerene til gode, er det viktig med et tett samarbeid og forhandlinger mellom Fylkeskommunen som utsteder løyvene, sentralen og sjåførene.
Alle andre løsninger vil gi et dårligere og dyrere tilbud til både passasjerer og sjåfører.
Innlegg i Adresseavisen 17/10 2012
