Et forsøk på en liten begrepsavklaring kombinert med litt politikk og økonomihistorie.
Imperialisme og globalisering
Dette er begge begreper som ulike aktører bruker på ulike måter. “Imperialisme” ble jo opprinnelig brukt om imperiebyggingen fra rundt 1860/70 til 1. verdenskrig, og må ikke forveksles med kolonialisme som er mer knyttet til et element av settlervirksomhet. Edward Said definerte imperialisme som “praksisen, teorien og holdningene til et dominerende sentrum som hersker over et fjernt territorium”
Lenin så på sin side “Imperialismen” som kapitalismens siste stadium - en naturlig konsekvens av økende grad av monopolisering og kapitalkonsentrasjon i kapitalismen - en tendes som selvsagt kan være sammenfallende med den Said beskriver.
På venstresiden har det vært normalt å fortsatt bruke betegnelsen “imperialisme”, selv om det ikke er formelle imperier som skapes, så lenge man har et system hvor en stat (eller gruppe stater) reelt sett har en stor økonomisk og politisk dominans over store grupper av andre stater. Gode eksempler fra den kalde krigen kan være Sovjetunionens dominans over store deler av Øst-Europa og Asia, og USAs dominans over Latin-Amerika (og kanskje deler av Vest-Europa, selv om de Vest-Europeiske maktene hadde en sterkere selvstendig maktbase).
Imperialisme er også brukt om den sterke økonomiske dominansen vestlige stormakter har fått over mange fattige land gjennom oppbygginga av U-landsgjeld fra 70-tallet, hvor de gjennom instituasjoner som IMF og Verdensbanken har pålagt landene en bestemt økonomisk politikk (frihandel/nyliberalisme). Under dekke av å skulle føre til større økonomisk vekst ble det gjennomført en politikk som gjorde kreditorlandene stadig rikere og mer utviklet, mens de fattige landene ble fanget i en evig gjeldsfelle som underbetalte råvareprodusenter. (Skarstein s 160-162)
Om denne siste perioden er det likvel ordet “Globalisiering” som er det mest brukte. Globalisering var et av de største “in-ordene” på starten av 2000-tallet. Selv om det dypest sett kan bety økt global samhandling på et vell av måter, ble det først og fremst brukt om økt global frihandel under det regimet som også går under navnet “nyliberalisme”. I motsetning til under den klassiske imperialismen, hvor det stort sett var stater som var drivende, har i dag multinasjonale selskaper utviklet seg til å bli så store økonomiske enheter at de må ses på som viktige drivere i denne utviklingen i seg selv.
Fra 70-tallet og fram til den nåværende krisa har frihandel og manglende restriksjoner på finanssektoren vært den rådende økonomiske teorien som fortrengte etterkrigstidens blanding av keynesianisme, sosialdemokrati og ulike former for “realsosialisme”. Konsekvensen har blitt stadig økende forskjeller, både mellom land og innad i land. Den økonomiske vekstraten globalt har blitt lavere, men på grunn av de økende forskjellene har veksten for de aller rikeste økt enormt.
Så Globalisering og imperialisme kan beskrive deler av det samme sosioøkonomiske systemet - nyliberalisme, men de er sekkebetegnelser som også kan bety svært forskjellige ting. Om nyliberalismen er snittet mellom de to begrepene, brukes ikke globalisering konkret om imperiebyggingen på 1870-tallet, og imperialisme brukes ikke om det fenomenet at vi har kinaresturanter i Trondheim. (Selv om begrepet “kulturimperialisme” innimellom blir brukt om en verden full av McDonalds-restauranter og Hollywoodfilmer.)
Olje og dollarkrisen på 70-tallet
Krisen på 70-tallet banet vei for nyliberalismen når flere ting skjedde på en gang som Keynesianismen ikke klarte å løse. Stagflasjon - stagnasjon og inflasjon samtidig gjorde tradisjonell motkonjunkturpolitikk vanskelig. En viktig årsak var oljekrisa når de arabiske landene stengte oljekranene etter Yom Kippur-krigen.
Den gamle liberalismen fra 1800-tallet som var blitt diskreditert gjennom to verdenskriger og krisa på 30-tallet ble børstet støvet av, pusset opp og framstilt som et nytt alternativ.
Samtidig med dette slet USA og Nixon med en svært dyr Vietnamkrig som gav store underskudd. Dette gjorde at nok en grunnstein i etterkrigstidens keynesianistiske byggverk (Det såkalte Bretton Woods-systemet) raste sammen. USA ga opp gullgarantien på dollaren, og dermed forsvant det fastkurssystemet mellom valutaer som hadde vært rådende fram til da. Dette åpnet bl.a. for valutaspekulasjoner, som var en av hovedårsakene til den økonomiske krisa på slutten av 90-tallet.
En konsekvens av denne liberaliseringen var at en stadig større del av kapitalforflytningene på verdensmarkedet var rene finanstransaksjoner av ulikt slag. Denne utviklingen la igjen grunnlaget for krisa vi ser i dag gjennom at en bobleøkonomi kunne utvikle seg motstandsløst.
Ny Økonomisk Verdensorden ble til ”cash crops”?
I 1974 ble en “Ny økonomisk verdensorden” vedtatt i FN - en politikk som skulle gi de fattige landene mulighet til å industrialisere og utvikle seg. Dessverre ble det med denne som med mange andre gode vedtak - det havnet i skuffen.
Den nyliberale teorien, og særlig teorien om komparative fortrinn (enhver produserer den en relativt sett er best på og det gir større vekst totalt og alle blir rikere) kommer ut med fasiten om at produksjon av landbruksprodukter for salg (“cash crops”) og frihandel var løsningen for fattige land.
Særlig USA gikk aktivt ut mot fattige land med å love billige lån mot at landene førte USAs økonomiske politikk. Ikke ulikt Marshall-hjelpa i Vest-Europa etter krigen.
Krisa på 70-tallet og utviklingen i økonomien gjorde lånene mindre gunstige. Etter hvert kunne denne politikken presses igjennom i økende grad på grunn av gjeldskrisen de fattige landene hadde kommet i. IMF sine “strukturtilpassingsprogram” tvang land på land til å liberalisere sin økonomiske politikk som en betingelse for å få refinansiert lån.
Som bl.a. Ha Joon Chang har påpekt betyr dette at de rike landene trekker opp stigen etter seg. De strategiene som de rike landene brukte i sin utvikling til høyindustrialiserte land ble umulige for 3.verden-landene: Å beskytte egen industri i en oppbyggingsfase og ikke evt. liberalisere før man er konkurransedyktig har vært oppskriften som har ført vestlige land til rikdom.
Når i tillegg mange uland fikk samme beskjed ble det overproduksjon av mange varer, og prisene falt. Monokultur er selvsagt heller ikke sunt i lengden, og at ulandsgjelda bare vokste seg større og større hjalp selvsagt heller ikke.
Dersom man i tillegg legger til grunn Erik Reinerts tese om at lønnsomheten i en industri er større jo nyere og mer teknologisk avansert den er, er det åpenbart at kombinasjonen av frihandel og rollen som råvareprodusenter har satt mange fattige land i en tilstand av evigvarende fattigdom.
