venstresida.net

Onar, å bruke oljeprisen (en bestemt aktivaklasse av råvarer) til å diskutere ulikheter i et samfunn blir som å sammenlikne epler og pærer.

Det er nok riktig at et fritt marked for tjenester, varer og lønninger ville føre til utjevning innenfor det enkelte segment; dvs at en oljerigg, ingeniørtjenester, mat, regnskapsførsel, snekker... vil koste det samme over alt. Det vil riktignok ta tid pga forskjeller i språk, kultur og standarder, men med tiden kan det jevne seg ut. (Det er jo nettopp derfor vi har tariffavtaler og importvern. Noe som igjen kan betraktes som at vi i det rike vesten beskytter oss mot trusselen fra billig arbeidskraft i andre deler av verden, noe jeg til dels kan være enig i).

Dette må imidlertid modifiseres på (minst) seks vesentlige punkter:

1. Vi har klart å beholde en del arbeidsplasser her i landet på tross av kostnadsnivået ved å jobbe smartere og bedre, og fokusere på kvalitet og effektivitet (jfr verft- og ofshoreindustrien). Det innebærer riktignok også at vi aksepterer å miste de enkle jobbene som kan offshores, og beholder de jobbene som kan sikres ved høy produktivitet, automatisering og å ligge foran teknologisk. Høy lønn er altså et pressmiddel for teknologiutvikling. Det fører riktignok også til et produktivitetspress slik at de mindre-enn-perfekt-produktive som lever på lav eller luselønn andre steder lever på trygd hos oss.

2. Sammenlikningen gjelder like for like, dvs yrke for yrke, teknologi for teknologi, men sier ikke noe om forskjellen mellom en vaskehjelp, snekker og en advokat. I et rent marked uten lønnsreguleringer bør man forvente større ulikhet mellom yrkene, fx mellom ufaglært hjemmehjelp, faglært tømrer og høyteknologi. Det er til en viss grad noe folk må akseptere som en konsekvens av hvilken jobb de velger, men ikke alle har evner til å bli akademikere, og sykepleiere og snekkere er like viktige som advokater og leger (strengt tatt er de viktigere enn advokater...) og alle bør ha en lønn de kan leve av.

3. Hvis lønn forhandles frem i et rent marked, vil man i noen tilfeller oppleve press oppover på lønningene til kvalifisert arbeidskraft (som blant geologer nå), men i de fleste tilfeller vil arbeidsgiverne ha størst tyngde i forhandlingene (og sender det innsparte beløpet som profitt til aksjonærene eller the CEO). Frivilligheten i transaksjonen mellom arbeidskjøper og selger kan derfor være mer eller mindre illusorisk. Fagforeninger er derfor en måte å balansere forhandlingsstyrke.

Nå vil (formodentlig) en objektivist kunne innvende at transaksjonen er frivillig, at de som skaper arbeidsplasser er helter og at den som er misfornøyd med lønna selv har ansvar for å gjøre noe med det gjennom å finne en annen jobb eller starte en egen bedrift. Dette er jeg til dels enig i - har selv vært arbeidsløs og tenkt at dette skal jeg gjennom, på pur faen - men synspunktet må modifiseres med at også de som ikke har evnen til å drive en egen bedrift skal ha en skikkelig lønn – alternativet er en normativ sosialdarwinisme, der de som ikke klarer å starte egen bedrift får seile sin egen sjø, eller være sin egen lykkes smed, uansett om de kan smi eller ikke.

4. En markedsøkonomi vil føre til opphoping av kapital hos de som har fra før, rett og slett fordi de som ikke har kapital må ta opp gjeld fra, eller søke etter investorer blant, de som har. Dermed vil disse investorene akkumulere enda mer kapital. Selvsagt vil disruptive teknologier, mer innovative eller bedre drevne bedrifter, eller at de etablerte kapitalistene/bedriftene gjør dumme ting og roter vekk formuen kunne endre på dette.

5. I et fritt marked der utdanning også er en handelsvare vil det nødvendigvis være de som har penger fra før som kan betale skolepenger og ha noe å leve av i studietiden. Dermed vil tilgangen til utdanning, som er en forutsetning for de fleste godt betalte jobber, være bedre for de som har penger fra før.

6. Siden markedet består av mennesker som kan være irrasjonelle og løpe i flokk, vil det fortsatt være sykler av boom and bust. Riktignok ikke så ille som den siste (som du ganske riktig påpeker at delvis skyldes for lave renter for lenge), men oppstarten til krasjet i 1929 er et godt eksempel. Å tro at et rent marked er selvstabiliserende er å fornekte menneskets natur som delvis irrasjonelt flokkvesen.