venstresida.net

@Onar Åm.

OK, da skal du får høre det en gang til. Liberalismen i din ”ekstremvariant” er selvsagt ikke en religion, men den har elementer av religionens skråsikkerhet og dogmer. Men fordi du ser ut til å operere innenfor en svart-hvit referanseramme, med en trikotonomi sosialisme-korporatisme-kapitalisme – der alt som ikke er kapitalisme dyttes inn i de andre boksene, uten hensyn til nyanser. Dette illustreres av utsagnet:

"alle nordmenn er sosialdemokrater og har fått marxismen inn gjennom morsmelken. Med andre ord, de sosialistiske argumentene er ikke bare kjent men gjennomsyrer hele samfunnet og kulturen. Det er totalt umulig å ikke kjenne til hver en krinkel og krok av sosialismen dersom man er født i Norge"

Her blander du begrepene. Sosialisme er at Staten (eller de ansatte, etter hvem du spør) har eieskap til produksjonsmidlene. Riktignok har Staten er (for stor) andel av eierskapet i Norge, men å kalle vårt sosialdemokrati for sosialistisk eller marxistisk er meningsløst.

Jeg er enig i at det er et problem i norsk samfunnsdebatt - og ”samfunnsånd” - at både medier og politikere nærmest setter likhetstegn mellom å løse et problem og at staten skal kaste penger på det, noe som gjør staten stadig mektigere, og reduserer folks ansvar for eget liv. Men å, slik du gjør, nærmest omtale hele folket som hjernevaskede sosialister, og liberalister som de opplyste som har sett lyset, er ikke bare svært unyansert, men minner litt for mye om...religion, om en som er frelst. Jeg synes i det hele tatt at det er litt fascinerende å lese innlegg fra liberalister og kommunister, fordi de begge har det typiske karaktertrekket med at de har rett og resten av verden tar feil.

Når det gjelder kapitalister og utbytte: Noen kapitalister blir rike ved å raide selskaper, ta ut store utbytter (deler av finansbransjen, konsulenter etc – for ikke å snakke om kvartalshysteriet på børsen). Jeg er enig i at de som blir rikest til slutt er de som investerer langsiktig, men faktum er altså at ikke alle gjør det – fordi mennesker jo er egoistiske og ofte kortsiktige. At de rike bruker en liten andel av sin inntekt kan like gjerne komme av at de har så mye penger at de ikke trenger å bruke mer.

Å kalle USA fascistisk er også en merkelig perverting av begrepene. De har et todelt dysfunksjonelt politisk system som nærmest er konstruert for å være handlingslammet – noe som noen ganger er bra fordi det ofte blir dyrt når politikere gjør ting, andre ganger fører til at de ikke klarer å endre dagens kurs mot grøfta. At USA har sterke korporative trekk, med ”corporate welfare” er også et problem. Men landet er kanskje det mest individfokuserte i den vestlige verden, de har en bred samfunnsdebatt og valg med reelle kandidater – alt i strid med fascismens totalitære kollektivisme.

Finanskrisen har selvsagt flere årsaker. Min versjon er at det var et samspill mellom deregulering og feilslått politikk :

- Liberaliseringen av økonomien i USA, deregulering, fagforeningsknusing, samfunnets generelle vandring mot høyre. Dette har økt forskjellene, med stagnerende reallønnsutvikling for folk flest som de har kompensert for ved økt kredittkort- og boliggjeld.
- Dereguleringen av finansmarkedene har økt deres iboende ustabilitet. Finansmarkeder består tross alt av mennesker med saueflokkmentalitet som veksler mellom eufori og depresjon. Og det muliggjorde lureriet med CDO, SIV, CDS og de andre TBF-ene.
- Clintons satsing på at alle skulle ha egen bolig, gjennom Freddie og Fannie, som gjorde at mange som ikke kunne betale fikk lån – som så ble kamuflert av smarte investeringsbanker.
- Som du selv skriver, rentene ble holdt kunstig lave for lenge, slik at boblene ikke fikk sprekke, men ble bare etterfulgt av større bobler.
- Insitusjonene som skulle regulere markedet var for mange, og løp i beina på hverandre i stedet for å fungere efektivt.
- Alt dette blottla europeiske land som har lånt for mye penger for lenge i ly av Euroen, som nå ikke lenger kunne fortsette det pyramidespillet.