Klassebegrepet er vel et av de minst problematiske begrepene fra klassisk marxistisk retorikk å bruke til hvermansen også i dag. Jeg mener likevel vi bør presisere hva vi mener med klasse når vi bruker det. Da fungerer det bedre.
I siste innlegg gjør du såvidt jeg kan se en identifisering mellom "konsensusspråk" og "begrepene makta bruker".
Den inneforståtte måten å bruke en bestemt form entall av "makta" på er et godt eksempel på språk jeg oppfatter som litt sekterisk. Her må vi våge å være presise - hvem er "makta"? - og gi en konkret analyse, og heller da peke på de vi faktisk mener, enn det litt udefinerbare "makta" (litt på samme måte som "folket"). Jeg tror vi bruker slike inneforståtte omgrep fordi vi ikke har en god nok konkret analyse. Sektspråket blir en krykke - en hul radikal sybolikk - noe som er en dårlig erstatning for en konkret radikal politikk.
At språk og politikk er knyttet sammen er selvsagt rett (jeg skrev jo om det over ift. det klassiske eksempelet med "arbeidsgiver"), men løsningen er ikke å tviholde på retorikk folk ikke kjenner seg igjen i. Løsningen er å finn de kontaktpunktene mellom vår politikk og folk sine liv som de faktisk kjenner seg igjen i, og ta det derfra.
Klassebegrepet er vel et av de minst problematiske begrepene fra klassisk marxistisk retorikk å bruke til hvermansen også i dag. Jeg mener likevel vi bør presisere hva vi mener med klasse når vi bruker det. Da fungerer det bedre.
I siste innlegg gjør du såvidt jeg kan se en identifisering mellom "konsensusspråk" og "begrepene makta bruker".
Den inneforståtte måten å bruke en bestemt form entall av "makta" på er et godt eksempel på språk jeg oppfatter som litt sekterisk. Her må vi våge å være presise - hvem er "makta"? - og gi en konkret analyse, og heller da peke på de vi faktisk mener, enn det litt udefinerbare "makta" (litt på samme måte som "folket"). Jeg tror vi bruker slike inneforståtte omgrep fordi vi ikke har en god nok konkret analyse. Sektspråket blir en krykke - en hul radikal sybolikk - noe som er en dårlig erstatning for en konkret radikal politikk.
At språk og politikk er knyttet sammen er selvsagt rett (jeg skrev jo om det over ift. det klassiske eksempelet med "arbeidsgiver"), men løsningen er ikke å tviholde på retorikk folk ikke kjenner seg igjen i. Løsningen er å finn de kontaktpunktene mellom vår politikk og folk sine liv som de faktisk kjenner seg igjen i, og ta det derfra.