venstresida.net

Sånn post debattum sniker jeg meg til å gi foret et lengre vedheng - uttdrag fra F. Schillers - Om menneskets estetiske oppdragelse:

Når fellesskapet gjør embedet til målestokk på mennesket; når det hos den ene av sine borgere bare verdsetter hukommelsen, hos den annen den tabellariske forstand, hos den tredje bare den mekaniske ferdighet; når man på det ene området bare er ute etter kunnskaper og viser likegyldighet ovenfor karakteren, mens på den annen side en ordensmann og lovlydig borger kan ha en så formørket forstand han bare vil og når man forlanger disse enkelte ferdigheter drevet til den ytterste intensiet enkeltmennesket kan makte – kan man da undre seg over at alle andre anlegg i mennesket forsømmes til fordel for det ene som gir ære og belønning?

..videre: Evig forblir staten fremmed for sine borgere fordi følelsen ikke noe sted kan finne den. Staten er nødtÂ…. til å gjøre det lettere for seg selv ved å klasssifisere det store mangfold av sine borgere og dermed møte det menneskelige bare som annenhånds representasjon. Dermed mister staten til slutt sine borgere helt av syne, forveksler dem med det forstandens makkverk den selv har skapt. Og dem som blir styrt, mottar bare med kjørlig sinn de lover som i så liten grad er rettet til hen personlig.

..videre: Hvor meget som enn kan vinnes for verden som helhet gjennom denne adskilte utvikling av de mennskelige krefter, så lar det seg ikke nekte at individene som berøres av denne utvikling, lider under den forbannelse som ligger i denne verdenshensikt. (Gymnastiske øvelser kan nok utvikle atletiske kropper, men bare gjennom lemmenes fine og harmoniske samspill utvikles skjønnhet. På samme måten kan anspennelsen av de enkelte åndskrefter frembringe usedvanlige mennesker, men bare i likevekt kan de gjøre dem fullkomne). Og hvilket forhold ville vi stå i til tidligere og kommende tider dersom utviklingen av den menneskelige natur gjorde et slikt offer nødvendig? Vi ville ha vært menneskehetens treller, vi ville gjennom år-tusener ha gjort slavearbeide for den, og vår lemlestede natur ville ha fått preget inn i seg beskjemmende merker etter denne tjenesteplikt – bare for at kommende slekter i salig lediggang skulle kunne imøtese sin moralske sunnhet og utvikle sin menneskelighets frie vekst!
Men kan da mennesket være bestemt til å forsømme seg selv for en eller annen ytre hensikts skyld? Skulle naturen gjennom sine hensikter kunne berøve oss for en fullkommenhet som fornuften ut fra sin natur foreskriver oss? Det må altså være galt at utviklingen av de enkelte krefter gjør det nødveendig å ofre dem som totalitet; og selv om naturens lov aldri så meget strebet mot dette, så må det stå til oss å gjenopprette ved hjelp av en høyere kunst – den realitet i vår natur som dette kunstige skille har ødelagt.

Â…videre: Vår tid, som står så langt fra å kunne gi oss den form for menneskelighet som vi har erkjent som en nødvendig betingelse for en moralsk forbedring av staten, viser oss bare det stikk motsatte. Er de altså riktige , de grunnsetninger jeg har fremlagt, og bekrefter erfaringen mitt bilde av samtiden; så må ethvert forsøk på en slik forandring av staten erklæres som utidsmessig og ethvert håp i den retning som hjernespinn – så lenge skillet i det indre menneske ikke er opphevet og dets natur ikke er utviklet fullstendig nok til selv å bli kunstneren som garanterer for realiteten i det politiske verk fornuften skaper.
Tidens karakter må altså først reise seg fra sin dype nedverdigelse; på den ene side unndra seg naturens blinde makt, på den annen side vende tilbake til dens selvfølgelige enkelhet, sannhet og fylde – en oppgave for mer enn ett århundre! (dette ble nedskrevet i 1795).

Relevansen til den førte debatt kan i utgangspunktet synes tilsløret - men er faktum rimelig åpenbar.