venstresida.net

Holistisk litteratur og modellteori har som sådan egentlig aldri vært noe interessefelt, selv om jeg ser at man bokseres der – og i verste fall defineres inn under new-agebevegelsen... (uffda)Â…..
Mitt poeng er ikke at det er skott mellom det åpenbare og ikke så åpenbare.
Mitt poeng er vårt slaveforhold til en vitenskapsteori som krever at ad(inn)gangen til kunnskap skal skje via en ytre definert vitenskapelig konsensus. Et slikt krav tilfredsstiller forskning og utvikling av vårt behov for klassifisering og strukturering av ytre materie (klær, mat, bekvemmelighet, infrastruktur, økonomiske modeller osv.) – det som sikrer artens videre mulighet for overlevelse i konkurranse med/mot omgivelsene (noe som oppsummerer den vestlige kulturs ”suksess”…og; jo da - takk for det!); men det er viktig å merke seg at all medisinsk, pedagogisk, og sosiologisk forskning motiveres ut i fra behovet for å bekvemmeligjøre eller overvinne hverdagens konflikter, helst uten at man sjøl trenger å gjøre noe annet enn å ta en pille eller la seg modifisere (ref; ebony and ivory living in perfect harmony osv.)..
Men poenget med livet er da ikke å overvinne eller overleve (?) som er dyrenes ujenkallelige imperativ, - men må da være det å utvikle segÂ… som menneske (?). Problemet med dagens vitenskapsteoretiske utgangspunkt er at vi ikke tar innover oss de krav som fordres for utvikling; slik det kommer for eksempel til syne innen den medisinske genteknologiske forskningen (ref; fiksjonen om mennesket som sine geners gissel), hvor en søker å frita mennesket for smerte ved å modifisere arvelighetsmessige disposisjoner uten forståelsen av at vårt fysiologiske arvestoff er (for å bruke Sokrates´ bilde) kun et skyggebilde av virkeligheten - DVS; at det vi kaller fysiske manifestasjoner er betinget av de energiske premisser som er forutsetningen for ethvert individs liv, og som godt kan kalles, i en moderne tolkning av begrepet, hvert enkeltindivids arvesynd. ”Synd”, disposisjon, eller svakhet, men samtidig det som er individets forutsetninger for det liv som skal leves. I vår streben etter å frigjøre mennesket for lidelsen mener jeg vi samtidig fritar det for noe av sin egen evne, genuinitet, og samtidig dets mulige genialitet (Ref; det er dynamikken som beveger livet; spenningen mellom begrensning/smerte og begavelse/bevegelse).
At man må forholde seg til den vitenskapelige metode, skiver Andreas, det er alle filosofer enige om. Det kan dessverre synes slik i dag som om det kun er en metode til kunnskap, den naturvitenskapelige positivistiske; men det er selvsagt ikke tilfellet. Filosofer fra Sokrates, Jesus, Descartes, Kierkegaard, Kant, Hegel, Skjervheim mf. definerte definitivt ikke sin virkelighetsanskuelse inn under den positivistiske begrensning.
Men hvor om nu all ting er; for å erfare og erkjenne tilværelsens ”energiske uttrykk” så trenger man ikke annet enn fordomsfrihet og nysgjerrighet samt en gryende forståelse for at vi som art altså ikke befinner oss i tilværelsen for å for å sloss mot ”de andre” på mikro- mellom- eller makroplanet (DVS; ved hjelp av militærvesen eller kjemisksyntetiske agenter); - men for å oppleve. Da blir vår definerte rolle, vår evne til innsikt, og mottagelse en helt annen. Også vår personlige mulighet til å frigjøre våre plagsomme symptomer samme på hvilket plan de måtte opptre på - i stedet for fattigslig å få dem bombet eller genmodifisert - og slik gjøre vårt liv, evne, og mulighet til dypere opp- og innlevelse fattigere.