7. mai ble Tilstandsrapport Høyere utdanning 2013 lagt fram med brask og bram. Statsråden var i godt humør, og skrøt av økning i både forskningsartikler og uteksaminerte studenter. Det skal ikke underslås at det gjøres mye godt arbeid på de norske akademiske institusjonene, og statsrådens glede kan godt være berettiget, men på hvilket grunnlag gjøres disse vurderingene?

Som mange husker var en av konsekvensene av kvalitetsreformen at man innførte såkalt "balansert målstyring". Nå får ikke universiteter og høgskoler lenger på forhånd definerte budsjetter. I stedet blir deler av budsjettet tildelt som belønning for "studiepoengsproduksjon", og for publiserte artikler i tidsskrifter i ulike kategorier. Samtidig som hun innførte disse endringene, fjernet daværende statsråd, Kristin Clemet, forskningsretten til de vitenskapelig ansatte.

"Religion er ingen rase", skriver Ingrid Norum i Adresseavisen 30.5 hvor hun går høyreekstreme "Norwegian Defence League" i forsvar. Det er åpenbart sant. Biologisk sett gir det heller overhodet ikke mening å snakke om raser. Men betyr det at rasisme ikke eksisterer?

Det er flere positive elementer i regjeringens nylig framlagte forskningsmelding.

En evaluering av kvalitetsreformen er for eksempel på høy tid. Mange tilbakemeldinger, og en god del statistikk tyder på at den varslede tettere oppfølgingen av studentene har uteblitt. Når mange studier også er kortet ned, og man har innført insentivsystemer som belønner hurtig gjennomføring, er det etter hvert mye som tyder på at kvantitet har stått mer i førersetet enn kvalitet og at forskningsbasert undervisning kanskje dukker oftere opp i festtaler enn i hverdagen på universiteter og høgskoler. Forhåpentligvis vil en gjennomgang avdekke virkeligheten for norske studenter, og det vil være mulig å rette opp kursen.

Et annet viktig grep regjeringen nå gjør er å foreslå Open Access som prinsipp for all offentlig finansiert forskning. Det er et langt steg i retning fri og åpen forskning, noe som er grunnlaget for solid vitenskap. Dette vil gjøre det enklere for alle å lete opp forskningsbasert kunnskap på de stadig flere områdene hvor det etterspørres, og det sikrer at vi i Norge vil bidra til den globale kunnskapsdugnaden som de internasjonale forskningsmiljøene skal utgjøre.

Det er på tide med en ny runde myteknusing. Denne gang om sekstiåtterbevegelsen. Jeg plukket nettopp ut en bok som hadde samlet støv i biblioteket siden jeg anskaffet den og skummet deler av den for noen år tilbake, og leste litt av den litt grundigere. Konklusjonene følger.

Få ting i nyere norsk historie er så myteomspunnet som den såkalte 68'er-generasjonen. Det finnes mange myter, og noen av dem har kanskje en del for seg. En del av dem er nok likevel rett og slett feil. Også i etterkant av 68 har selvsagt mange sterke politiske og ideologiske interesser av å spre ulike oppfatninger om denne generasjonen.

I 2008 kom Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik med det som nok er den største kvantitative undersøkelsen av norske 68'ere- "Ekte sekstiåttere". Selv om den på tross av et stort datatilfang (1246 respondenter) selvsagt har de svakheter som følger med selvrapportering og en noe lav svarprosent, representerer nok undersøkelsen den til nå beste kunnskapen vi har om denne generasjonen. Jeg skal ikke ta for meg alle konklusjonene i boken, og heller ikke alt den ikke kan konkludere med, men jeg skal ta opp et par vanlige myter, som viser seg rett og slett å ikke stemme (de er jo som kjent de mest interessante), pluss et litt nerdete punkt. Siden studien ensidig tar for seg studenter ved Universitetet i Oslo, gjør selvsagt også dette at den får et noe snevert nedslagsfelt, men UiO var utvilsomt et radikalt kraftsentrum den gangen, så bildet derfra er absolutt interessant.

ANTIRASISTISK FOLKEFEST I LADEMOPARKEN: Den største markeringen, var også den minst omtalte.

Lørdag 25. mai hadde den såkalte "Norwegian Defence League" demonstrasjon i Trondheim, og de har i etterkant varslet nye markeringer. Selv om de, som forventet, ikke klarte å samle mer enn en håndfull demonstranter, betyr ikke det at vi ikke trenger å ta dem på alvor. De er videreføringen av en mørk tradisjon i europeisk historie.

En NHO-representant hadde et svarinnlegg 30.5 mot min kritikk av "Entreprenørskap" i Dagbladet 23.5.
(Se opprinnelig innlegg her: http://venstresida.net/?q=node/3491 )

Jeg gir et kort og konsist svar i Dagbladet i dag:

WHAPISH!: Klikk på faksimilen for større versjon.

I en kommentar 27.5 til boka «Liker - liker ikke», om den norske nettdebatten, skriver Dagbladets Geir Ramnefjell at kritikken av nettdebattantene smaker av elitisme. Det kan godt hende. I hvert fall deler av den, men så begår Ramnefjell en feil når han sier at «De som skriver i avisenes kommentarfelt skiller seg ut som noe mer innvandringskritiske enn befolkningen for øvrig, men … et flertall i opinionen ønsker seg en mer restriktiv innvandringspolitikk».

At nordmenn flest vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk er en av mange myter som har fått bre seg om nordmenns holdninger, og den bygger oppunder høyreekstremisters, herunder en del kommentarfeltaktivisters oppfatninger om at nesten alle «egentlig» er enige med dem. Går vi til de tørre tall, får vi derimot et annet bilde. Det finnes en stor minoritet som vil ha strengere innvandringspolitikk, men det er en minoritet.

Med jevne mellomrom kommer det nye pedagogiske moteretninger som skal snu opp-ned på skolenorge og revolusjonere opplæringen. De fleste husker sikkert de “åpne skolene” som kom for en del år tilbake, hvor kommuner og fylker i etterkant febrilsk måtte spikre opp lettvegger for å få den nødvendige roen for at læring skulle foregå. De åpne skolene fungerte ikke spesielt bedre for barn og ungdom, enn de åpne kontorlandskapene gjorde for de voksne med andre ord.

Det de fleste slike moteretninger har til felles, er dessverre at de er blitt implementert i stor skala uten at det eksisterer noe særlig vitenskapelig bevis på at de har noen effekt. Slik brukes store ressurser på en særdeles lite effektiv måte i skolen, med liten, ingen eller i verste fall - negativ effekt.

Det siste skuddet på den pedagogiske motebølgen er entreprenørskap. I motsetning til mange av de andre døgnfluene kommer ikke denne fra pedagogiske miljøer som har fjernet seg litt for mye fra den faktiske (og ofte heseblesende) skolehverdagen. Den kommer fra NHO. Gjennom sin satsing på “Næringsliv i skolen”, har NHO aktivt promotert blant annet entreprenørskapssatsing, som i praksis ofte er ensbetydende med elevbedrift/ungdomsbedrift. Og NHOs mål er selvsagt at “elever og studenter får større innsikt i næringslivets rolle som verdiskaper”. På NHOs premisser, må vi vel kunne legge til - dvs. at elevene gis et arbeidsgiverperspektiv på norsk økonomi og arbeidsliv.

Etter Sør-Trøndelag Fylkeskommunes forslag om å legge ned musikklinja ved Fosen VGS ble møtt med store protester fra elever, lærere og lokalsamfunnet, valgte Fylkesutvalget 7/5 å gå for en kvasiløsning hvor skolen kan velge mellom å kjøre tilbudet uten smågruppetillegg (noe som blir økonomisk vanskelig), eller å legge det ned og erstatte det med noen "kryddertimer" innen studiespesialisering.

Jeg ble intervjuet om distriktspolitikk over en helside i siste nummer av Fjell-Ljom. Nå som det er kommet et nytt nummer, og det ikke lenger er i salg, legger jeg ut hele intervjuet her.

Klikk på bildet for større versjon.