Ny sak borte hos Radikal Portal. Klikk på bildet for å lese den.

Thore K. Aalberg har et farlig innlegg i Adresseavisen 5.2 (se faksimile). Han åpner med å glede seg over økt bevissthet rundt antibiotikaresistens. Det er det liten grunn til ikke å være enig med ham i.

I fredagens høring om asylbarnsaken kom det fram opplysninger som får saken til å framstå enda grovere enn den så langt har gjort. Advokatforeningen mener det er begått menneskerettighetsbrudd mot en del av barna. Det er grovt, og burde få konsekvenser for de involverte, men med dagens politiske sammensetning av Stortinget, er det langt fra sikkert at det får det.

After the financial crises hit Europe and Greece in particular, many pundits around the world have had fun writing opinion pieces titeled "Beware of Greeks Bearing Bonds". Well, we say pssht...

DET ER PROBLEMER INNAD I HØYRE: Artikkelforfatteren tror det bunner i manglende forståelse for hva som er god organisasjonspraksis.

Det har den siste tiden vakt ikke så lite oppsikt hvordan Høyres ordfører i Tromsø har opptrådt i nominasjonsprosessen i byen.

På nominasjonsmøtet i Tromsø Høyre kom Hjort med et benkeforslag hvor finansbyråd Anne-Berit Figenschau ble satt inn som ny toppkandidat, med Hjort selv på andreplass på lista.

Konsekvensen av forslaget var åpenbart at nåværende Høyre-byråd Øyvind Hilmarsen ville mistet den posisjonen. Tromsø Høyre hadde tydeligvis ikke så mye til overs for taktikken, og Hjort ble nedstemt, noe som førte til at både han og Figenschau trakk seg fra lista.

Dødsfallet til Kong Abdullah av Saudi-Arabia har aktualisert en problemstilling som er gammel, men viktig for det.

Fra jeg for mange år siden så Chomsky-dokumentaren Manufacturing Consent, og derpå skaffet meg boka ved samme navn han skrev sammen med Edward Herman har jeg interessert meg for hvordan og hvorfor massemedia i "frie" samfunn innimellom kan framstå like myndighetstro og ensrettede som de i totalitære.

I recently acquired “A Great & Terrible World”, Derek Boothmans selection of Gramsci’s pre-prison letters (1908-1926), published by Lawrence and Wishart (it seems they are picking up the Gramsci-pace having in recent years been surpassed by Columbia University Press’ publication of Buttigieg’s edition of the complete Prison Notebooks, and the two-volume “Letters from Prison”).

Although this book dumping in my mailbox did disrupt my reading of a collection of franco-belgian bande dessinée’s under the heading “’Tempo’” (these things are rare publications in Norwegian these days), containing both Jean Graton’s ’Michel Vaillant and Charlier and Hubinons ’Barbe-Rouge, I have at the time of writing this not read the whole volume.

It is probably not a book I will read cover to cover anyhow, but rather jump back and forth in according to the subject that most interests me at the time. Anyhow - the matter at hand concerns the last two letters in the volume. And it is perhaps an attempt to partially answer the age-old questions “Was Gramsci a Leninist” and “What is a Leninist, anyway?”

Discussions in this area often center around quotes by Gramsci in this and that setting, and I have seen Gramsci presented as both a Trotskyist and a Stalinist. I have here avoided the difficult “Leninist” term, and I will briefly explain why.

After Stalin won the power-struggle, first with Trotsky, later also with Zinovjev and Kamenjev, he put himself in a position to define what was “Leninist” and what was not in the international communist movement. From before his death Lenin was the Marxist with the decidedly highest ideological authority in current questions where Marx could not be evoked. To counter Stalin, it was therefore necessary also for those opposing him, to present their ideas as Lenin’s. After Stalin’s death, Lenin was still the only authority that could overshadow him, and Lenin was thus used also by later Soviet anti-Stalinists from Khrushchev to Gorbachev.

Gunn Elisabeth Myhren, Samfunnsviterne, kommer Akademikerne til forsvar 10.1. mot det hun karakteriserer som mitt "voldsomme angrep". I mitt innlegg 8.1 ba jeg Akademiker-medlemmer ikke ta det som et angrep, men som en "vennligsinnet oppfordring om å ta en oppvask" internt. Myhrens svar tyder dessverre ikke på at det kommer til å skje.

Myhren forsvarer Akademikernes ønske om å åpne opp for flere kortvarige midlertidige ansettelser gjennom at Samfunnsviterne skal være en “nytenkende partner” som kan bidra til “fleksibilitet i arbeidslivet” slik at vi kan endre arbeidstidsbestemmelsene “i takt med samfunnsutviklingen”. NTL er motstander av å åpne for mer bruk av midlertidighet enten det kommer fra den blåblå regjeringa eller en fagforening. For NTL handler ikke politikk om å tilpasse seg en “samfunnsutvikling” som oppstår på magisk vis. Politikk handler tvert i mot om å påvirke og styre utviklingen av samfunnet. De fleste tillitsvalgte ønsker å styre samfunnet i en retning som gir folk bedre jobbsikkerhet, ikke mindre.

Samfunnsviternes “nytenking” er ikke spesielt nye i de hele tatt. Det er gamle ideer. Vi har hatt en tid med dårligere beskyttelse mot midlertidighet og ubekvem arbeidstid. Vi gikk videre. Det var en grunn til det. Regulert arbeidstid, helgefri og fast jobber er en selvfølge for mange i dag. At Høyre og Frp vil ha oss tilbake overrasker ingen, men det er trist at de får følge av en fagforening.

I lys av strukturendringene som departementet har satt i gang innen høyere utdanning, ligger det kanskje an til en større omkalfatring av utdanningsinstitusjonene i landet.

I Trondheim diskuteres fusjon mellom HiST og NTNU, og kanskje også høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Narvik. Hovedbegrunnelsen har vært å få større fagmiljø (formidlet gjennom moteordet «robuste»). Med de geografiske avstandene vi snakker om i en «satelittmodell» som nå debatteres blir det vanskelig å si at fagmiljøene blir mer «robuste» i noen konkret betydning av ordet. (Jeg kan for eksempel ikke hoppe inn og undervise på ingeniørutdanningen i Narvik på kort varsel ved sykdom.) Faglig samarbeid betinger på den andre siden ikke organisasjonsmessig sammenslåing. Slikt samarbeid oppstår gjerne i fagmiljøene, uavhengig av institusjonstilknytning.

Det er også noen faglige farer ved en sammenslåing. Vi har i dag en bredde i sektoren - både når det gjelder utdanning/pedagogikk, samarbeid med arbeidslivet og forskning, som man kan risikere å miste ved en fusjon, hvis ikke bevisstheten rundt verdien av denne bredden er svært stor.

Studenter er ulike, og dersom vi skal ha en høyere utdanning som kan ta opp i seg den fortsatt økende andelen av ungdomskullene som tar høyere utdanning, er det viktig at studiene også er ulike - ikke bare i fag, men også i pedagogisk tilnærming. Vi trenger både universitetenes tradisjonelt mer teoretiske innretning, og den mer praksis- og profesjonsnære innretningen man har hatt på høgskolene. På samme måte har høgskolene kontakter mot andre deler av arbeidslivet enn universitetene, basert på sine profesjonsutdanninger, og driver en praksisnær forskning som er tett på arbeidslivet. Dette bidrar også til et mangfold det er svært viktig å bevare dersom vi skal være rustet for framtida.