Jeg fant det i dagens Klassekampen på tide å faktisk si høyt og klart det mange tillitsvalgte i LO, Unio og YS rundt omkring har snakket om internt i mange år. - Akademikernes arbiedstakerfiendtlige politikk.

Under kan du lese innlegget fra Klassekampen i faksimile, en litt lengre uredigert tekst, i tekstformat, samt en tidligere versjon fra Høgskoleavisa i faksimile nederst.

Akademikere, arbeid, lønn og politikk
28. januar går LO, Unio og YS til politisk streik mot regjeringens foreslåtte endringer i arbeidsmiljøloven. Men en hovedsammenslutning glimrer med sitt fravær: Akademikerne.

Det har vakt oppsikt at Akademikerne, som representerer blant annet Tekna, Samfunnsviterne og Legeforeningen, har støttet mange av Arbeidsminister Robert Erikssons forslag til endringer i Arbeidsmiljøloven. Statsråden har blant annet foreslått å gjøre det enklere å ansette folk midlertidig, samt å fjerne begrensninger på arbeidstid.

Fra en ganske entydig støtte til Eriksson i forkant, har Akademikerne-leder Knut Aarbakke forsøkt å moderere seg etter forslaget er framlagt, men holder likevel fast på at Akademikerne ikke er bekymret for en økning av kortvarige midlertidige stillinger. Og det er altså ikke aktuelt med noen politisk streik.

Dermed har Akademikeren bidratt til å bryte den enhetlige fronten blant hovedsammenslutningene. Det er selvsagt alvorlig for de som ønsker å bevare den norske arbeidslivsmodellen.

Dette ståstedet burde likevel ikke overraske noen. I sak etter sak har Akademikerne dessverre stått på arbeidsgiversiden, og over tid støttet den politiske høyresidens arbeidslivspolitikk.

Dette har i årevis kommet fram av Akademikernes lønnspolitikk. Som eneste hovedsammenslutning ønsker Akademikerne å fjerne den sentrale lønnsdannelsen, og ha alt på lokalt og individuelt nivå. Som de skriver «Akademikerne arbeider for at lønnsforhandlinger skjer nærmest mulig egen arbeidsplass der hensynet til konkurransen om kompetanse i arbeidsmarkedet blir vektlagt sterkere.» Hver enkelt av oss skal altså konkurrere med kollegene våre om hver en krone vi skal få i lønnsutvikling i Akademikernes idealsamfunn. For å si det enkelt: Alt blir trynetillegg.

Som alle vi som har drevet med individuelle lokale lønnsforhandlinger vet: Der er det noen som får, og mange som ikke får. Akademikernes lønnspolitikk vil bety at svært mange ansatte, deriblant mange av deres egne medlemmer vil bli stående på stedet hvil. I realiteten vil de da pga. inflasjon gå ned i reallønn. Det er de sentrale lønnsforhandlingene som sikrer alle en lønnsvekst. Samtidig er det ingen streikerett i lokale forhandlinger, noe som åpenbart forskyver maktbalansen kraftig i arbeidsgivers favør. Man kan dermed stille berettigede spørsmål om hvor reelle forhandlingene er. Det er en klar oppskrift på enda kraftigere ulikheter i det norske arbeidslivet - en utvikling akademikerne forøvrig er helt åpne på at de støtter.

En fagforening jobber for bedre forhold og rettigheter for ansatte i arbeidslivet. Politisk og forhandlingsmessig har Akademikerne gjort det motsatte. Man må dermed stille seg spørsmålet om de overhode kan betraktes som en fagforening med den kursen de nå har lagt seg på.

Akademikerne liker, med sine i underkant av 180 000 medlemmer, å framstille seg som om de representerer utdanningsgruppene, men LO har 200 000 medlemmer med høyere utdanning (av 900 000 totalt), og UNIO har 320 000 medlemmer. Akademikerne representerer altså et lite mindretall av oss med høyere utdanning. De gir likevel legitimitet i offentligheten til en politikk både på lønns- og arbeidsmiljøområdet som er svært skadelig for alle fagorganiserte. De er nå dessverre et svært nyttig redskap for regjeringen i de viktige kampene vi går inn i, både om arbeidsmiljø og å beholde de sentrale kollektive tariffavtalene - grunnsteinen hele velferdsstaten er bygget på.

Til å være "Akademikere" virker de likevel ikke spesielt opptatte av forskning og kunnskap. Det har kommet et vell av dokumentasjon de siste årene på hvor skadelig økte sosiale ulikheter er for et samfunn - f.eks. via Wilkinson & Picketts Ulikhetens Pris. Samtidig vet vi at forskning på motivasjon viser at et belønningsfokus ikke bedrer verken arbeidsutøvelse eller arbeidsmiljø. (Se f eks Daniel Pink, Drive) Dette rokker likevel ikke ved akademikernes lønnspolitikk.

Når det gjelder endringer i Arbeidsmiljøloven, kan vi jo se på Arbeidstilsynet som i en 40 sider lang høringsuttalelse slakter forslagene.

På området om midlertidige ansatte, skriver tilsynet at departementet med fordel kunne tatt hensyn til internasjonal forskning, som «gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne si at økt antall midlertidige ansatte vil kunne innebære en økt helserisiko».

På spørsmålet om arbeidstid skriver tilsynet at «Høringsnotatet kan gi inntrykk av at kunnskapen om helse- og sikkerhetsmessige konsekvenser av forskjellige arbeidstidsordninger er utilstrekkelige», og at når regjeringen viser til forskning, er ikke formuleringene «helt overensstemmende med forskningsrapportene som notatet bygger på».

At en arbeidstakerorganisasjon tilnærmer seg slike standpunkter, burde skremme medlemmene. Akademikerne står her til stryk, ikke bare fagforeningsmessig og solidarisk, men også akademisk.

Akademikerne er da også neppe i tråd med sine medlemmer, det viser en meningsmåling Akademikerne selv har utført 14. august 2014. Der går partiene på venstresiden markert fram fra fjorårets måling, og har klart flertall. Arbeidsminister Robert Erikssons parti, Frp, får ikke mer enn 7,2 %. Hadde Akademikernes medlemmer bestemt, hadde vi hatt en annen regjering.

Knut Aarbakkes forklaring på dette er mildt sagt spesiell: «- Jeg tolker dette som at mine medlemmer begynner å bli utålmodige. Det er mye i regjeringserklæringen vi er enige i, men lite er til nå omsatt i handling.»

Når H og Frp får liten støtte blant akademikernes medlemmer, skyldes det altså at de har ført for lite H-og Frp-politikk. Det er en ganske spesiell tolkning, men det er kanskje det Aarbakke trenger for å legitimere å støtte regjeringens angrep på ansatte og det organiserte arbeidslivet.

Kjære venner som er medlemmer i Akademikerne: Ta ikke dette som et angrep på dere. Ta det som en vennligsinnet oppfordring fra en akademiker til en annen om å gjøre noen grep, og ta en oppvask i egen organisasjon. Dersom det ikke lykkes, og dere er blant flertallet i Akademikerne som ikke deler organisasjonens politikk, vil jeg derimot kanskje anbefale dere å melde dere inn i en fagforening dere er mer enige med. Eller i det minste en fagforening. Dagens Akademikerne fortjener ikke den betegnelsen.

Faksimile, Høgskoleavisa, desember 2014