Kjennetegnet med klassikere er jo en stor grad av kontinuitet, men det har skjedd litt på dette området også. Vi har tegnerskifte på Stomperud, forlagsskifte på Smørbukk og Tuss og Troll, samt ny tegner på Ingeniør Knut berg. I tillegg har jeg funnet plass til det splitter nye “Motstandsnissene” også i denne klassikerkategorien. Litt spekulativt kanskje, men det var her jeg syntes det passet best, og siden det er jeg som bestemmer, blir det slik. Kjør anmeldelser:
Nr 91 Stomperud
Her går altså vi rett inn i juleheftedramatikken. Dette er det første Stomperudheftet på mange mange år som ikke er tegnet av Håkon Aasnes, ikke etter Aasnes eget ønske så vidt jeg har forstått. Er denne uoverenstemmelsen også en grunn til at Norsk Barneblad byttet forlag til Fonna Forlag for de to heftene de gir ut hvor Aasnes er primus motor – mitt kall er kun at spørge?
Men så til årets hefte. Det er todelt. Størstedelen er klassiske sider av Leif Isaksen fra tidlig åttitall. Forsiden er også hentet fra et gammelt juleheftet – det fra 82. Noen sider til slutt i heftet er nye, tegnet av Magne Taraldsen, som har vært involvert i noen Stomperud-spesialutgaver tidligere.
Jeg er nok i rett alder for dette heftet. Isaksen-sidene er hentet fra min barndoms Stomperud, født som jeg er på slutten av søttitallet, og jeg er jo også gammel nok til at førstegangstjenesten ikke var frivillig, så jeg har i likhet med de fleste menn i min generasjon referansene inne. Likevel er jeg ikke så gammel at jeg lever i fortiden, så noen nye sider koblet til dagens humorvirkelighet bør også funke. Funker det da? Det korte svaret er ja.
Isaksen har en stilsikker strek som minner litt om Fiinbeck og Fias George McManus, om enn litt mindre detaljert. Taraldsens mer moderne strek er også god og gir en fin oppdatering av Stomperuds visuelle uttrykk. Vitsene er heller ikke så verst. Av Isaksen har man vel kunnet plukke fra en stor produksjon, og Taraldsen kommer godt fra det også på manussida. Det er ikke gapskratt akkurat, men jevn småhumring. Litt synd er det at man tilsynelatende ikke har trykkeoriginaler av Isaksen å jobbe ut fra, men må basere seg på faksimiler. Det er ingen katastrofe, men det merkes at den markante streken er grå heller enn svart.
Men jevnt over så må man si at Stomperud-heftet har overlevd overgangen. Det blir ståkarakter.
Terningkast: 4
Motstandsnissene
I dette heftet møter vi en ung fjøsnisse som sammen med venner må hamle opp med okkupasjonsmakten, julen 1940.
Jeg var usikker på hvor dette heftet skulle plasseres. Motstandsnissene er jo en helt ny tittel, og slik sett ikke en klassiker, men det må ses på som en en prequel til Truls og Trine fra åttitallet, og da snakker vi en viss historikk. Samtidig så er tematikken – både okkupasjon og fjøsnisser noe som passer “klassiker”-kategorien.
Heftet er ekstremt veltegnet og komponert. Seriesidene er en nytelse. Historien har også alle spenningselementene på plass, men etter gjennomlesning sitter jeg likevel igjen med en følelse av at det gikk litt fort, og var litt enkelt? Kanskje litt mer kompleksitet i handlingen hadde gjort seg?
Likevel er helhetsinntrykket et solid hefte. Men det kunne vært enda litt bedre.
Terningkast: 5-
Jens von Bustenskjold
Årets hefte har ikke med seg noen novelle slik vi har blitt vant til, men har med seg et fint forord, som i tillegg til å gi oss bakgrunnen for årets historier kommer med dramatiske påstander om det første Bustenskjold-heftets utgivelsesår. Kom det i 1971 og ikke i 1972? Interessant spørsmål, selv om jeg nok ikke ville karakterisere den første serien med hefter, som ble utgitt av Forlaget for alle etter at Arbeidermagasinet/Magasinet for alle gikk inn, som julehefter. De kom ut mer enn en gang i året. Minus også for å stave Røros feil.
Men vi får mer enn forord som bonus. I stedet for novelle får vi i realiteten tre hele historier, som Bustenskjold-skuespiller Leif Juster ville sagt – moot norrmalt to! De siste to henger sammen og er fredsfesten som ble publisert i 1946 for å dokumentere frigjøringa i Oladalen.
Den første kom ut under krigen og er nok mer preget av det Basil Fawltyske prinsipp: Don’t mention the War! Her averterer Bustenskjold etter en vakker ung raketaus for å hjelpe til i slåtten nå som fruen er opptatt med deres nyfødte barn. Det gjør selvsagt at hele kostebinderiet av yre gubber i bygda melder seg til slåttehjelp for å kappes om hennes gunst. Om Edvard Hoems “Slåttekar i himmelen” viser oss fortidens landbruk og liv med et underliggende alvor, viser Lybeck og Bjørgaard oss det samme med den humoren man den gang var avhengig av for å utholde slitet.
En gjennomgangstone i årets hefte er, som så ofte, hjertekvaler. Bustenskjold blir betatt av sin unge, søte raketaus, og Sørine Navarhaugen blir tilsvarende når gammelkjæresten, Nils Frimodig, dukker opp etter krigen som pilot. Vi kan jo gjette hvordan Navarhaug-bonden har det da? Som det heter i sangen: Don’t it always seem to go. That you don’t know what you’ve got ’til it’s gone? – Heldigvis oppdager oladølingene det før det er for seint i årets hefte. Det er jo nesten noe som ligner på en happy ending her, som kan ønske oss alle god jul, etter en følelsesmessig berg-og-dalbane, med mye humor underveis. Som Bustenskjold ville sagt det: Det var piskaddausenmeg saker!
Også pluss for at forlaget fortsetter arbeidet med å gi ut historier som ikke har kommet i hefteform før. Se vår eksklusive Bustenskjold-indeks for detaljer.
Terningkast: 5
Smørbukk
Som tidligere år er det norske julehefters grand old man Håkon Aasnes som står for den nytegnede historien, og så får vi en klassiker fra Solveig Muren Sanden på kjøpet.
Den nye historien ligner på en del Smørbukk-klassikere. Smørbukk og Trond blir rotet inn i små forviklinger som bygger videre på hverandre og driver historien videre. Men alt er relativt beskjedent og trygt og foregår i guttenes nærområde. Det er helt OK, men gir ikke noe utover det man forventer .Av samfunnskommentar er det ikke så mye å spore, kanskje utover at jula er feil tid å forsøke å få folk med på å redusere kjøttforbruket sitt. Prøv på nyåret når alle er trøtte og overmette.
Et tydelig skille om vi ser på klassikeren er at mens Smørbukk der bor på et småbruk, har han i de nyere historiene tilhold i et tettsted. Interessant nok er den klassiske Sanden-historien rikere på både samfunnskommentar, gjennom både overivrige paragrafridende kommunebyråkrater, oppsynsmenn og Stortingspolitikere som har glemt hvor de kommer fra, og på dramatikk med en sirkusløve på rømmen, enn den nyere.
Helheten løfter seg dermed litt over midt på treet!
Terningkast: 4
Vangsgutane
Også her får vi en blanding av gammelt og nytt. Det er i og for seg fint at historiene bygger på og ledsages av historiske fenomener, slik også i årets nytegnede historie om “lakselordene”. Dramatikken i årets hefte ligger likevel mer på det følelsesmessige planet, selv om enkelte litt vel oppesne karakterer får sitt pass påskrevet av Sterk-Ola Bakken. Den største underliggende spenningen her er nok hvordan det skal gå med det kommende giftemålet til Sigrid Vangen og Sterk-Ola, men det virker ikke som det er noen store snumblesteiner her heller så det blir litt lite dramatikk rett og slett. Det er likevel noen løse tråder som ikke samles helt. Hva ligger bak fiendskapet mellom Breiset’n og Lady Esther. Og hva er greia med å avslutte hele episoden midt i en setning? En cliffhanger når du må vente en uke på neste Donald-blad er en ting, men når du skal vente et år på neste julehefte?? Kom igjen!
Den klassiske historien sliter litt med det omvendte problemet. Den starter midt i handlinga uten at jeg husker hvor guttene er og hva de driver med. Hva med en liten oppsummering. Bare to setninger ville hjulpet. Ellers er det en viss dramatikk her, med en nesten-drukning. Det er litt overraskende at den gamle historien nesten er mer actionfylt og dramatisk enn den nye. Her er det forbedringspotensial.
Terningkast: 3+
Flåklypa
Flåklypa er et kvalitetshefte også i år. Tidsriktig nok er det energiproblematikk som driver historien framover med både ny grønn energi, sleipe kriminelle kryptovalutautvinnere, og spedd på med karikaturer av kjente filmstjerner og industriherrer, samt muligheter til å la Flåklypa-karakterenes personligheter komme til sin rett. Særlig setter jeg pris på at Hallstein Bronskimlet får skinne i et par scener. Mer Hallstein!
Dette var gøy, slik som det bruker. Kanskje er jeg litt forvent hva angår flåklypa, men jeg husker å ha lest enda bedre julehefter derfra, så det er et lite potensiale som ikke er tatt ut her. Det er også et par tråder som blir hengende litt løse – hvem var f.eks. denne finske kryptogjengen egentlig?
Men alt i alt et svært solid stykke arbeid også i år! Flåklypa er alltid et trygt kjøp!
Terningkast: 5
Ingeniør Knut Berg
Ja, det å ta over Knut Berg etter Øyvind Lauvdahls legendariske tre-hefters serie, er ingen liten oppgave. Jeg ble også ganske spent, og litt nervøs, for hvordan det skulle gå med Øystein Runde, som jeg kjenner best fra absurde humorserier og som har en særegen strek et stykke unna den mer realistiske vi er vant med fra Knut Berg.
Jeg bruker en 2-3 sider på å venne meg til stilen, men så suges jeg inn i en ganske fantasifull sci-fi-historie som jeg ikke skal røpe for mye detaljer fra. Særlig liker jeg at det flettes inn gjennomtenkte teknologielementer, som man så jobber ut fra konsekvensene av på en gjennomtenkt måte. Teknologien flettes også inn i historien på en måte som gir den dybde, og bidrar til spenningselementer og overraskende vendinger.
Vi får også et intervju med serieskaperen og en tekst om en del inspirasjonskilder som er interessant bakgrunn.
Overgangen gikk bra!
Terningkast: 5+
Tuss og troll
Heftet holder på formen på nytt forlag. Tre klassiske Muren Sanden-eventyr, et nytt av Aasnes og ett av Sveen og Emberland. Aasnes løfter opp den tradisjonelle postmannens rolle i samfunnet og det slit og pliktfølelse som har preget yrket. En betimelig påminnelse i en tid hvor postvesenet er i ferd med å bli avviklet til fordel for et uregulert marked med budvirksomhet med utrygge arbeidsvillkår og betydelige innslag av økonomisk kriminalitet. Sveen og Emberland gir også sine spark til korttenkte politikere som inspirert av ymse “sløseri”-influensere vil kutte i både natur og landbruk (det vi lever av) og kultur (det vi lever for).
I det hele er det både her og i Muren Sanden-historiene et betydelig innslag av folk som får som fortjent, og det gir alltid en god følelse. Et jevnt over bra hefte i år.
Terningkast: 4+
Puljevinner: Ingeniør Knut Berg
Bobler: Flåklypa og Jens Von Bustenskjold
Denne kan du hoppe over om du ikke må ha alt: Vangsgutane