Innlegg i Klassekampen 6.11.25. Det innlegget forkortet jeg litt etter førsteutkastet og du kan finne faksimile av innlegget nederst. Rett under her finner du den ubeskjærte versjonen.
Zohran Mamdani vant nettopp borgermestervalget i New York, på en plattform om å øke skattene på de aller rikeste for å finansiere store velferdsreformer innen bl.a. barnehage, kollektivtrafikk og boligsektoren. Samtidig har han vært en tydelig stemme for folkeretten og med støtte til det palestinske folket. Det er vanskelig å tenke en tydeligere kontrast på venstresida enn det vi har sett fra Storbritannias Keir Starmer. Starmer ble valgt som Labour-leder på et løfte om å stå på det progressive programmet som ble utarbeidet under forgjengeren, Jeremy Corbyn, men har gått fra det aller meste bit for bit. Som statsminister har han lovet å ikke reversere de konservatives store skattekutt, og han har gjennomført stadige kutt i velferden for å få budsjettene til å gå opp. Samtidig har han sendt politiet på palestinaaktivister i en nesten trumpistisk stil.
Disse to internasjonalt kjente politikerne trekker opp et spenn, hvor alle regjeringer og bevegelser med utgangspunkt på venstresida må bestemme hvor de skal plassere seg, også her hjemme. Regjeringen står ved et veiskille: skal den velge Mamdanis vei – sosial rettferdighet og folkerett – eller Starmers vei – kutt og ettergivenhet for høyresida?
Den norske Ap-regjeringen ser så langt ut til å lene seg mer mot Starmer. Ja, det er nesten fascinerende å se hvordan regjeringen i løpet av noen få uker etter valget først viser langfingeren til Sp med store kutt i distriktstiltak (der de dessverre ikke hadde holdt budskapsdisiplinen i valgkampen, og måtte gå på et ydmykende tilbaketog), og deretter gjentar manøveren overfor Rødt, SV og MDG ved å presse igjennom å gjøre det enklere for oljefondet å investere i både folkemord og andre aktiviteter som undergraver den regelbaserte verdensorden Norge ellers påstår å være så glad i.
Det er heller ikke overraskende å se at Ap går kraftig tilbake på de siste målingene. Det er lett å forutse når man snur ryggen ikke bare til samarbeidspartier, men til svært mange som stemte Ap i en tro på at Ap stod for en annen politikk.
Dette, sammen med en rekke smålige usosiale kutt i statsbudsjettet, er nettopp den type oppførsel fra sentrum-venstre-partier som har beredt grunnen for ytre høyre over hele Europa. Vil Ap-ledelsen Norge virkelig så vondt, eller har de lallet seg inn i en groupthink om egen fortreffelighet? Ser de ikke hva som skjer i UK, i Frankrike, i Tyskland?
Det eneste valgløftet de virker innbitt på å holde er løftet om å ikke øke skattene.
Skal man bygge et bredt flertall som alternativ til høyresidens kombinasjon av kuttpolitikk til fordel for de rikeste og å sette grupper i samfunnet opp mot hverandre, må man løfte en positiv visjon som gir folk håp og tro på at livene deres kan bli bedre. Norgespris, med sine feil og mangler, var slik sett et skritt i rett retning, men nå må ikke regjeringa plutselig snu og begynne å kutte i velferdsstaten. Den må videreutvikles!
Og støtten til Palestinerne må forsterkes, ikke droppes ved prokuratorknep sammen med høyresiden.
Om vi går til de to internasjonale eksemplene vi innledet med, har vi nemlig ganske gode indikasjoner på hva som fungerer og ikke. Keir Starmer har klart det kunststykke å ikke bare gjøre høyreradikale Reform UK til Storbritannias største parti på målingene og selv bli Storbritannias historisk mest upopulære statsminister samt å sende Labour til historiske lavmål rundt 15% på målingene. Labour blir nå endatil forbigått av De Grønne som har en tydeligere økososialistisk profil enn før.
Zohran Mamdani har på sin side nettopp påført Donald Trump hans største nederlag så langt i denne presidentperioden.
Hvilken vei vil regjeringen velge videre her i Norge – Mamdanis, som bygger fellesskap og håp, eller Starmers, som undergraver begge deler?
