Julehefter var jo opprinnelig en oppsamling av amerikanske avisserier, hvorpå det ble fylt på med norske tegneserier. Likevel, har et lite knippe serier fra andre deler av Europa bitt seg fast i juleheftebunken, slik at de fortjener en egen kategori. Spennet er stort fra to Asterix-relaterte hefter, til Poirot, Sølvpilen og Mummitrollet, men det reflekterer også bredden og dybden i europeisk kultur, på godt og vondt.
Med det samme jeg skriver en liten innledning her, kan jeg benytte anledningen til å si noe om juleheftenes økonomi. Julehefter er nemlig (dessverre) blitt dyre greier, i tråd med prisutviklingen generelt. Et vanlig 36 siders hefte i A4-format koster nå 95 kr, dvs 2,63 kr/side. Bonnier har redusert størrelsen på sine hefter litt og klarer dermed å krympe prisen til 89 kroner, og ender på 2,47 kr/side. De mer klassike albumene som Asterix ligger på 129 kroner for 52 sider, noe som gir et lignende resultat, dvs 2,48 kr/side. Mummitrollet er på sin side på 74 sider, til 189 kr som faktisk gir litt mer, med 2,55 kr/side. Mest sider for pengene får du i de tjukkere utgivelsene som Donald Duck jul på 70-tallet som i et mindre bladformat kan gi deg hele 164 sider for 169, kroner såvidt over en krone siden(!), mens hundresidere i storformat ligger noe over, f.eks. Pondus juletrefest på 100 sider til 179 kroner gir deg 1,79 kr/side. Om du skal ha mest lesestoff for pengene, lønner det seg dermed å kjøpe ferre og tykkere hefter. men aller mest lønner det seg selvsagt å gå på et antikvariat og kjøpe fjorårets hefter for 10 kr stykket 🙂
Men penger er ikke alt, som Onkesl Skrue sier – det finnes også gull og diamanter, og julehefter kan vi jo legge til, fra Europa. Så kjør anmeldelse.
Hercules Poirot
Det begynner å bli en tradisjon med en franskprodusert julekrim basert på Agatha Christies rikholdige arkiv. Årets variant er et Halloweenmord, hvor offeret er et lite barn, men det viser seg at drapet har koblinger tilbake til tidligere grusomheter… Jeg skal ikke spoile historien, men den har det vi forventer av en slik krim. En liten pittoresk britisk landsby, et mangfoldig persongalleri innen den lokale middel- og overklassen, og en og annen bygdeoriginal. Om vi tar for oss historien først, så putrer den framover i et noenlunde bedagelig tempo, selv om det er en del ulike karakterer å holde orden på, så hold konsentrasjonen. Denne passer ikke så godt å nyte stykkevis og delt mens du ordner julematen. Spenningskurven tar seg likevel dramatisk opp mot slutten, til forløsningen av spenningen og mysteriet kommer i en kompleks men i og for seg logisk opprulling av mysteriet.
Tegningene vil framstå uvante for mange. De har ikke de klare svarte strekene som danner omrisset av figurer og objekter vi er vante med fra tegneserier. Alt er tegnet (eller malt, men nå bruker vel de fleste serietegnere ymse digitale verktøy så forskjellen på tegning og maling blir litt meningsløs?) i ulike fargenyanser. Detaljrikdommen og presisjonen er svært god, og når du har vent deg til stilen er mange av rutene en ren nytelse for øyet. Det eneste jeg har å utsette er at enkelte av ansiktene tidvis virker litt stive. Kanskje særlig i åpningssekvensen hvor alle går rundt med det samme stive smilet som gir meg assosiasjoner til Stepford Wives.
Men alt i alt er dette en højdare i bunken!
Terningkast: 5
Idefix
Er dette egentlig et julehefte? I år kom det litt før de andre heftene, men hver utgave tidligere har kommet ut som et julehefte, så da tar vi det med. Ittno knussel! Dessuten så trenger denne Europeiske-kategorien alle de heftene den kan få.
Sammenlignet med et Asterix-album er dette derimot ganske blasse og enkle saker. Tegningene er pene, og vi får noen morsomme enkeltøyeblikk, men helheten i historiene er ganske kjedelig. Det er vel rett og slett tegneserien som er en spinoff fra TV-serien, og dermed ikke prioriteres. Innpakningen er fin, men innholdet? Meh.
Terningkast: 3
Mummitrollet
Som i fjor (da det vel het Tove Janssons jul), er dette heftet på grensen for hva vi tar med, men det har tross alt 25 sider tegneserier. Original Tove Jansson-mummitrollet i svart og hvitt, som utgjør mellom halvparten og en tredel av sidetallene i heftet.
I tillegg får vi et par lengre tekstutdrag, samt noen små visdomsord og sitater her og der og et Mummi-slektstre.
Det er tegneserien som bærer heftet, det må det være lov å si. Og den er ganske underfundig og fin. Som alltid forsøker mummiene å gå i vinterdvale, men blir forstyrret av en lang rekke gjester som har sine særegnheter som setter gjestfriheten på en viss prøve, men også er sjarmerende i sin menneskelighet. Det underliggende budskapet om at det kanskje ikke er så farlig å vise omverdenen hvem man egentlig er som man tror, er verdt å trykke seg til brystet.
De to tekstutdragene, “Sent i november” og “Det forheksede badehuset” (fra Trollvinter) er mer varierte. Den første er kanskje mest ufrivillig morsom med hyppig omtale av karakteren “homsen”, navngitt i en tid da dette begrepet ikke var i vanlig bruk om noe helt annet. Ellers er det noe med “onkelsulliken”, “stamfaren” og et speil som sikkert skal symbolisere noe, men som gikk litt over hodet på meg. Det var neppe en referanse til Michael Jacksons “Man in the mirror”. Den andre virker mer gjennomarbeidet og gir den litt lune rare Mummifølelsen. men det er tegneserien som løfter og bærer heftet, spør du meg.
Til slutt får vi oppskrift på mummitøfler og mummivotter for den håndarbeidsinteresserte. Det er da sikkert en OK bonus. Til sammen et bra hefte, men ikke perfekt.
Terningkast: 5
Asterix
I min barndom, på det glade åttitallet, var utgivelsen av et nytt Asterix-album en verdensnyhet. Selv om Uderzo tapte seg en del mot slutten, og arvtagerne på tross av solide bidrag aldri har nådd helt opp til Goscinny og Uderzos glansdager, har Asterix alltid hatt en spesiell status hos både meg og mange andre fra min generasjon. Det er noe mer enn et nytt Lucky Luke- eller Sprint-album.
Derfor er det alltid med en sitrende spenning, iblandet en frykt for å bli skuffet jeg åpner et nytt Asterix-album.
I år må jeg si de legger lista høyt. Asterix og Obelix besøker et nytt kontinentaleuropeisk land, harselerer med enkelte lokale skikker, tradisjoner og særtrekk, blander inn karikaturer av kontemporære personer og nåtidige fenomener, i tillegg til masse humor rundt de kjente karakterenes personlighet og dynamikk. De forsøker seg rett og slett på Goscinnys glansnummer fra seriens gullalder.
Etter en svært fornøyelig gjennomlesning, hvor jeg kjenner på en gjenkjennelsens følelse ved lesing av et Asterix-album jeg ikke har merket på lenge, må jeg likevel spørre meg: Har jeg lest et virkelig godt og kreativt produkt, eller en svært nitidig produsert historie som kopierer alle de beste grepene fra en rekke Goscinny-album?
Eller kan det være begge deler samtidig? Jeg velger å legge den bittelille skepsisen til side, og gi meg hen til fornøyelsen!
Terningção: 6
Sølvpilen
Sølvpilen fortsetter tradisjonen fra i fjor med å gi oss halvparten så mye tegneserier som vi har vent oss til, selv om det stående formatet sparer oss for en del stygg ombrekking.
Seriene er faksimiler, noe som gir en litt dårlig billedkvalitet hvor den sorte streken er grå her og der. Historien er ikke så veldig spennende og handler stort sett om å overleve et uvær. Det som trekker opp er noen fine plansjer med naturbilder som i det minste gir noe visuelt.
Vi får et ok forord, samt de vanlige innlagte visdomsordene fra amerikansk urbefolkning jeg gjetter på er utsatt for svært svak kildesjekk og dermed at halvparten bare er tull og tøys.
Terningkast: 2
Puljevinner: Asterix!
Bobler: Hercules Poirot sniker seg hårfint foran Mummitrollet her.
Denne kan du droppe om du ikke må ha alle: Sølvpilen