Innen denne kategorien er Strand forlag nå i ferd med å få det monopolet Egmont nesten hadde da jeg startet disse julehefteanmeldelsene for mange år siden. Outsiderne er Kollektivet, som holdt fast i Schibstedt da de fleste andre hadde gått til Egmont, og som morsomt nok nå er på Egmont mens nesten alle andre er på Strand, samt Nemi som i mange år har vært alene som Gyldendal-hefte. Nuvel – forlag meg her og der – det viktigste er jo hva som kommer ut og hvor bra det er, og her er det en stor grad av kontinuitet
Pondus
Miraklenes tid er ikke forbi! Etter 10-15 år med klaging får vi mer Pondus enn en stripe per side i Pondus! Det er et julemirakel i seg selv selv om snittet fortsatt burde vært fire, men er to. Nå får vi ingen nye Pondusstriper, men vi får ferske gjestespill fra M (hurra!), Radio Gaga og en gammel røverhistorie fra RedakTom. Pluss quiz og litt annet småtteri. Og det er ganske morsomt også.
Alt i alt løfter Pondus seg bra, sammenlignet med den prügelknaben haftet ofte har vært i disse julehefteanmeldelsene.
Terningkast: 4+
Pondus Juletrefest
Her få vi bare gammelt stoff, men en del av det er da ganske bra. Det er som et storformat Pondus-blad. (Det rima!) Det kjedelige er at en del av stoffet er relativt nytt, så det er litt tidlig å få det i opptrykk.
Likevel: Om du vil ha 100 sider med Pondus, Kellermannen, Radio Gaga, Bestis, Storefri, Dunce, Zelda, Rocky, Tegnehanne, Firekanta, Lunch, EON, Hjemmefronten, Mads Eriksen og litt ymse anna til 179 kalde kroner, og ikke husker godt å ha lest det før, så er dette ikke et dumt valg. Det er et ganske godt kuratert samlealbum.
Men det er mye penger å betale for å få ting du har liggende i en blandbunke i kjellern fra før, så der kan du sjøl vurdere egen tidligere lesning og hukommelse opp mot dette heftet.
Terningkast: 4
Dunce
Det ene heftet i ny norsk humor som også er nynorsk humor gir oss ikke noe nytt i år, men samler i stedet alle de tre historiene hvor dorullteateret setter opp Ringdrotten (for den som har fulgt serien). Og det er ikke så verst det. Det fungerer stort sett bra, det eneste som trekker litt ned er at noe av det som er bra med serien er at den kommenterer aktuelle samfunnsfenomener på en humoristisk måte, og at enkelte poeng kan bli noe daterte ved opptrykk. Det er ikke et stort problem, men merkes et par steder.
men det trekker ikke mer ned enn at vi fortsatt holder oss på…
Terningkast: 5
Kollektivet
Etter flere år med julehefter litt utenfor den vanlige juleheftebunken, er Kollektivet tilbake i det gode selskap. I likhet med Dunce får vi ikke noe nytt i år, men heftet samler en trilogi av eldre julehefter til en ganske tykk bok. Visstnok har Torbjørn Lien gjort noen justeringer med tegningene slik at historiene her blir presentert “slik serieskaperen ville det” for første gang, uten at jeg skal si at jeg som gjennomsnittsleser merker så stor forskjell.
Men om du ikke har lest historiene før, får du her ganske mye julehefte for pengene. Det blir nærmest en tynn julebok eller et tykt julealbum – det er i hvert fall mer enn et hefte. I motsetning til de vanlige Kollektivethistoriene er fokuset her på Ronny og Kisses sønn, som dras inn i en magisk eventyrverden, så vi får mindre fyll og rør og voksenhumor og mer julefantasy som kan treffe den litt yngre garde.
Når jeg blar tilbake til mine opprinnelige vurderinger av heftene som inngår i boka, gav jeg 4/5 i 2014, 4 i 2015 og 4 i 2016. En fordel med at jeg har holdt på med dette så lenge er at jeg jo kan gjenbruke gamle anmeldelser når serieskaperne gjenbruker gamle julehefter!
Om vi skal oppsummere de tre historiene kan vi vel kanskje si, ikke stor kunst, men solid håndverk fra Lien. At vi bare får opptrykk trekker litt ned, men at vi får mye for pengene trekker opp.
Terningkast: 4+
Lunch
I år får vi Temujul. En hel nyskrevet og morsom samtidskommentar, med billig elektronikk, industrispionasje og alt som hører julen til.
Jeg har jo ofte sagt at det er ensiderne som er Lunch sin paradegren, men denne lukkede kontortrhrilleren synes jeg er av de bedre. Kanskje er det nettopp at ting foregår på jobben at mer av den vanlige Lunch-stemningen bevares også i julehistorien? Uansett er dette et av de bedre Lunch-heftene, og en solid femmer.
Terningkast: 5
Storefri
I årets Storefri får vi en vri på en gammel Dickensklassiker (Ingen stjerne i boka av å gjette hvilken). Det er kanskje ikke så mye gapskratt, men den er rørende og peker vel på en del gjenkjennelige dilemmaer som lærere i norsk skole står overfor hver dag. Det er også en dyp medmenneskelighet her som i originalen som definitivt hører jula til. Så får vi to sider med ganske morsomme enrutere fra Hurtigmat, og tre sider vanlige Storefristriper.
Det er fort lest og kanskje ikke noe som brenner seg fast i sinnet til evig tid, men ganske underholdende, og godt over midt på treet i år.
Terningkast: 4+
Nemi
Ja, hva skal man si om Nemi? Vi får et julehefte av vanlig størrelse med Nemi, bare Nemi. Vi får hovedsaklig striper, men som vanlig også illustrerte dikt (ikke min favoritt, det blir litt vel pompøst til tider), mens stripene varierer fra ganske gode, til mindre gode.
Nemi er jo lagt ned som avisserie og blad, men juleheftet kommer. Jeg har ikke fulgt serien godt nok de siste årene til å kunne si noe om det er noe nytt her eller om det er hovedsakelig opptrykk, og det blir ikke oppgitt i heftet. Jeg mener vagt å huske en stripe fra før, mens en annen en vitser med KI, og dermed ikke kan være så gammel, så jeg må bare gjette på en blanding av gammelt og nytt.
I hovedsak er dette godt håndtverk, og et sikkerstikk for den som liker Nemi, og det er jo en del. Du vet hva du får, og du får det!
Terningkast: 4
Rutetid
Årets hefte er som så ofte en fin blanding av Rutetid og andre en-ruters-biserier som Et øyeblikk, Cocoloco, Skavlan, Hurtigmat og Absurdgalleriet. Vi får en artig artikkel om julenissens små hjelpere rundt i verden og alt i alt er det et godt valg for den som ønsker en kort latter her og der. Kanskje forlenger det livvidde så det blir plass til mer pinnekjøtt.
Som alltid er klagemålet mitt litt som med Pondus. Vi får bare halvparten så mye rutetid som vi burde. En side med en enkeltrute og en påfølgende side med tre. Det er god plass til fire ruter på en A4-side, folkens. Papir er dyrt. Ikke sløs med det. Men som med Pondus er trøsten at det har vært verre før. Jeg husker hefter med bare en rute per side.
Og biseriene bruker plassen de skal.
Terningkast: 4
Tusjkollektivet
I fjor tok fire unge kvinnelige serieskapere juleheftemarkedet med storm, med dette heftet – nok til at det kommer i år også. Jeg vet ikke helt hva som er nytt og hva som er opptrykk her, men jeg mistenker (særlig også basert på en kommentar fra en av Nora Dåsnes historier) at mye er opptrykk fra Aftenpostenspalten de skifter på å fylle.
Jeg likte alle fire serieskaperne i fjor, og gjør det fortsatt i år. Det er et betydelig spenn i dem, hvor Nora Dåsnes har de mest eksplisitte samtidskommentarene hvor historiene til enkeltpersonene settes inn i den sosiale konteksten hvor ting skjer, som gir de en ekstra dybde. Tegnehanne gjør det samme i en viss grad, selv om det ender litt mer ensporet opp om bemanning i barnehager (som er viktig nok, ikke det, men lell). Jeg tar meg tidvis i å savne tiden da hun jobbet som sykepleier og brukte de konkrete erfaringene sine fra norsk arbeidsliv inn i serien. Terese G. Eide bruker å holde seg mer til det private i Hjemmefronten, men i dette heftet lager hun en del serier om kjente norske personer, som tidvis glimter til med små skråblikk både på historien, vår bruk av den og vår tid generelt. Noor Eckhoff sin humor går i større grad på det mer individ-psykologiske eller mellommenneskelige relasjoner og knytter det i litt mindre grad til samfunnet humoren skjer i, og det må også være lov. Man bør ikke kritisere en serie på annet enn dens egne premisser, men det er mye gode takter i disse seriene, som jeg tror kunne blitt løftet enda mer om vi hadde fått flere glimt av den større verdenen de utspiller seg i.
Alt i alt, skuffer ikke de fire serieskaperne i år heller, men jeg merker at jeg er en smule mindre entusiastisk enn jeg var i fjor. Kanskje er det bare nyhetens interesse som er noe mindre? Om du vil ha et 100-siders hefte for 179 spenn, vil jeg uansett velge dette foran Pondus Juletrefest.
Terningkast: 5-
Puljevinner:
Men, her har vi ingen seksere, og to femmere, hvordan skal vi velge? Lunch gir oss jo tross alt en nytegnet julehistorie, så Børge Lund får snike seg foran Jens K. Styve i år: Lunch
Bobler: Dunce
Denne trenger du ikke å kjøpe om du ikke må ha alt: Pondus juletrefest