Mange er tydeligvis litt forvirret over hvem som vil bli statsminister dersom det blir et borgerlig flertall. Mediakommentatorer later også som om de er forvirret over Frps messin om at “det største partiet bør ha statsministeren”(dem), samtidig som de nekter å løfte fram Listhaug som statsministerkandidat. Men jeg tror mest de later som, fordi for media er det nyttig å ha spenning og usikkerhet knyttet opp mot valget.
Men jeg skal ikke tjene penger på klikk. La meg derfor rydde opp: Det som åpenbart kommer til å skje ved borgerlig flertall er at Frp som overlegent største parti gir fra seg statsministeren mot fritt valg blant andre statsrådsposter og store politiske gjennomslag.
Årsaken til denne dobbeltkommunikasjonen fra Frp nå, hvor Listaug er en slags Schrödingers statsministerkandidat, er at Frp som vanlig vil ri to hester samtidig. De vil dempe misnøyen hos egne velgere når hun ikke blir statsminister, men fortsatt ha posten som et tungt forhandlingskort etter valget.
Så vi får ikke Listhaug som statsminister, men vi får en regjering som fører politikken hennes, og som styrer på hennes nåde, med Frpere med kontroll over mange, store og tunge departementer.
Det blir den klart mest høyreorienterte regjeringen etter krigen. Og det er ille nok, og ikke noe et flertall av nordmenn ønsker seg. Men dynamikken kan altså gi svært stor makt til et parti på ytterste høyre fløy av Stortinget, som fortsatt rett som det er hundeplystrer i Trumpistisk retning, og forsøker å blåse opp konfliktlinjer som setter oss opp mot hverandre, og peker ut minoriteter som syndebukker. Det er en farlig galei å bevege seg ut på.