Innlegg i Klassekampen 24.6.2025.
Innlegget over er noe forkortet, så jeg limer inn det fulle og uredigerte utkastet under her:
Stig Frølands merkelige lesning (20. juni) av mitt innlegg 16. juni om hvordan media og vi andre skal møte framvoksende høyreekstreme bevegelser, virker preget av noe som er en utbredt misforståelse i de samme miljøene: Dersom man ikke blir kontinuerlig invitert inn i alle rom og får tale fritt og uimotsagt overalt alltid, har man ikke ytringsfrihet.
Mari Skurdals leder 21. juni viser også noe av utfordringene med offentlig debatt som sannhetssøken. Den blir gjerne ikke presis nok, og man ender opp med å argumentere mot litt andre ståsteder enn de som faktisk er presentert.
Jeg tar nemlig ikke til orde for sensur. Jeg tar til orde for at redaktørstyrte medier redigerer. I en verden hvor internett flommer over av gratis tekst og bilder i svært varierende kvalitet i mengder hvor ingen av oss vil rekke å lese mer enn noen promille i vår levetid, betaler vi for redigerte medier for at noen skal redigere, skille snørr fra bart, skitt fra kanel og gi oss kvalitetssikrede nyheter vi kan stole på. Det er ikke sensur. Det er å gjøre jobben sin og ikke minst å følge Vær Varsom-Plakatens prinsipper om saklighet og etterrettelighet.
Mitt innlegg gikk inn i en debatt hvor det var et premiss at høyreekstreme ideer bør bekjempes, og jeg kom med et par konkrete argumenter for hvorfor offentlig debatt ikke alltid fungerer til dette formålet. Det ene basert på kjent psykologisk kunnskap, det andre på enkel statistikk.
Jeg sier i innlegget eksplisitt at «dette betyr ikke at offentlig debatt ikke er viktig». Jeg sier i hvert fall ikke at ikke «marginale synspunkter må få plass», som Skurdal tillegger meg. Det eneste jeg sier er at å debattere marginale synspunkter i offentligheten sjelden eller aldri vil bidra til å gi dem mindre oppslutning. For noen ideer vil dette være helt uproblematisk, mens for høyreekstreme, vaksineskeptikere og andre ideer som har tatt og vil ta liv om de får bre om seg, er dette åpenbart noe man må ta inn i en helhetlig etisk vurdering.
For spesielt interesserte hadde jeg en kronikk om dette fenomenet (falsk balanse) i Klassekampen allerede 21.9.2012 uten at mange hevet øyenbrynene den gangen. Et eksempel på presseetiske vurderinger man kan gjøre seg i møte med ekstreme miljø er listen New Zealandske medier ble enige om etter dekningen av den høyreekstreme terroren i Christchurch, bl.a. om å ikke gjengi høyreekstrem propaganda. Man kan også se på den vekkeren mange fikk etter angrepet på den amerikanske kongressen i 2021, da medier som dekket amerikansk politikk var svært nøye på å presisere at det ikke fantes dekning for påstanden om at valget var stjålet. Det handler ofte rett og slett om å snakke sant, dvs. heller enn å trykke et innlegg om at det regner og et om at det er sol, å sende en journalist ut døra for å undersøke hva været faktisk er.
Hva angår Frølands manglende tro på mine påstander om kognitive biaser og DEI, er de godt forskningsbelagte – også utover forskningen jeg har referert til i debatten. Mitt eksempel med Neimans anekdote om DEI var nettopp et eksempel for å illustrere et velkjent fenomen. Enkelthistorier om mennesker gjør større inntrykk på oss enn statistikk, men det fører oss dessverre ikke nærmere sannheten. Skal man argumentere mot godt belagt forskning, får man i det minste lete opp tilsvarende kvalitetssikret informasjon. Skurdal på sin side løfter fram hvordan «offentlig ordskifte kan bidra til at folk får bedre funderte oppfatninger og større innsikt.» Det er jeg helt enig i, med trykk på kan. Offentlig debatt kan nemlig også bli til en storm av skittkasting, udokumenterte påstander og løgner som gjør lite annet enn å øke forvirringen, noe vi har sett i deler av verden de siste årene. Hva resultatet blir avhenger dermed både av redaksjonell praksis og i økende grad av algoritmer, hvilket var hele poenget i mitt opprinnelige innlegg. Da blir redaktørrollen, og gode og faktabaserte diskusjoner om presseetikk og redaksjonell praksis, svært viktig.