I debatten mellom Klassekampens redaktør Mari Skurdal, Jonas Bals og Audun Lysbakken som har gått både i avisen og i podcaster de siste par ukene, har Skurdal bl.a. i Lysbakkens Podcast “Skjebnetid” kommet med et gjenkjennbart argument for å slippe til krefter på ytre høyre – det er tanken om at ideer som møtes i offentlig debatt, med saklige argumenter, fører oss fram til sannheten.
Det er to åpenbare problemer med dette. Det ene er at vi mennesker har en lang rekke kognitive biaser, som bekreftelsesskjevhet, stor sans for anekdoter, tendenser til å tenke i motsetningspar osv, osv, som gjør at det er svært mye annet enn det beste argumentet som slår igjennom. En sexy løgn kan komme mye lenger enn en litt kjedelig sannhet. I digitale flater er dette i tillegg påvirket av tek-oligarker som med små justeringer av algoritmer kan bestemme hvilke argumenter som når fram. Det er ikke alltid de best belagte.
For å ta et konkret eksempel. I en nylig debatt i Klassekampen (12/5) om såkalt DEI (mangfold), viste jeg til en studie som hadde undersøkt 9 millioner forskningsartikler funnet at kvaliteten, målt etter hvor mye forskningen er blitt brukt i ettertid, økte når tidligere underrepresenterte grupper var inkludert i forskningsteamet. DEI øker altså kvaliteten. I et intervju med Klassekampens Bjørgulv Braanen (6/6) argumenterer Susan Neiman for sin kamp mot spøkelset “woke” og mot DEI i den forbindelse gjennom å peke på sin oppfatning av en enkeltansettelse. Når det gjelder soliditet og bakgrunn i data er det selvsagt en enorm forskjell på disse to, men i folks underbevissthet vil fort et anekdotisk argument av typen Neiman leverer oppleves like kraftig som solide og underbygde vitenskapelige undersøkelser som støtter seg på millioner av datapunkter. Det er bl.a. derfor at fagområder som er opptatt av å finne fram til sannheten, ikke primært benytter seg av “offentlig debatt” som et avgjørende verktøy for hva som er sant og ikke. Det gjelder selvsagt forskere, men også f.eks. etterforskere eller gravejournalister.
Det andre problemet som oppstår, særlig i møte med ekstreme og ytterliggående krefter med marginal oppslutning, er av rent statistisk art. Det kan f.eks. dreie seg om høyreekstreme, Putin-supportere, vaksinemotstandere, Holocaustfornektere eller andre grupper som står for marginale syn det vil ha store negative samfunnsmessige konsekvenser om får økt oppslutning. Man kan her ha en idé om at dersom disse får slippe til, vil de “avsløre seg selv“, eller de vil tape mot bedre argumenter. Men her har man glemt noe helt grunnleggende. Om du tilhører et tankesett som har en prosent eller promilles oppslutning, har det ingenting å si for deg om 90-95% av alle som leser, ser eller hører på synes at du avslørte deg og tapte debatten så det sang. Om bare et par prosent synes du kom godt ut av det, er det en stor seier, og det vil bidra til at tankegodset ditt får større oppslutning. For slike miljø er munnhellet om at “all PR er god PR” faktisk sant.
Dette betyr ikke at offentlig debatt ikke er viktig, ei heller at det alltid er feil å intervjue representanter for ytterliggående miljø, men det betyr at det stiller helt spesielle krav til forarbeid og metodikk, og at man bør vurdere omfanget opp mot samfunnsoppdraget.
En ting vil jeg gi Skurdal rett i, og det er når hun 31. mai skriver at “Nå gjelder det å ha øret mot bakken og skjønne hvorfor dagens ytterliggående høyreaktivisme framstår ønskelig for så mange.” Heldigvis finnes det etter hvert svært mye forskning som kan bidra til å gi oss mange av svarene på dette, så her er det mye å lytte og lese til. Det siste stedet man skal lete etter disse svarene er derimot i høyreekstremisters egen propaganda. Det var ikke jøder som var årsaken til nazismens framvekst på 30-tallet, og det er verken muslimer, transpersoner eller det uhåndgripelige “woke” som er årsaken til dagens høyreekstremisme.
Innlegg i Klassekampen 16.6.2025:
