Rundt årtusenskiftet, eller strengt tatt litt før, utviklet det seg en sterk ny tradisjon med moderne norske humorserier, med Pondus og delvis Nemi i førersetet. Denne har også inntatt og etablert seg som en dominerende kategori i juleheftene.
Dessverre har den tidvis vært skjemmet av ran ved høylys dag, ved å blåse opp stripene i alt for stort format, slik at 36 siders julehefter er lest på to miuntter. Dette har vi håndtert på litt ulike måter i beregningen av sidepris under, avhengig av omfanget av svindelforsøket.
Tusjkollektivet
Det forrige “Tegnehanne”-juleheftet for noen år siden var ikke så verst, men mesteparten av det handlet om hvor jævlig det var å lage julehefte og endte med en lovnad om “aldri mer”, men et fjerdedels julehefte var tydeligvis innafor.
Dette er nemlig nye norske humorseriers variant av “juleklassikere” – fire relativt kjente serieskapere som deler på ett hefte. Heftet er tjukkere enn de fleste – 100 sider – og gir godt rom til alle fire. Foruten Hanne Sigbjørnsen, består heftet av Nora Dåsnes, Therese G. Eide og Noor H. Eckhoff, alle kjent fra Aftenposten.
Det sistnevnte er vel kanskje også noe som kan trekke litt i karakter. I et ellers godt hefte vil Aftenposten-abonnenter kjenne igjen en del av sidene i heftet som ganske nylig har vært på trykk der. For oss andre framstår alt ferskt og fint.
Jeg kan forsøke å si litt om stemningen i heftet. Aldersmessig spenner hovedpersonene i seriene seg fra rundt 20 (Noor), til småbarnsfamiliealder (Tegnehanne&Eide), med Dåsnes et sted i mellom der. Det gir en variasjon, samtidig som heftet også danner et enhetlig perspektiv verden sett fra unge voksne kvinners ståsted.
Det siste er også noe jeg setter pris på med heftet – humoren blandes med et gjennomgående alvor hvor både verdenssituasjonen og mer personlige utfordringer belyses i tråd med Piet Heins klassiske “den som tar spøk kun for spøk osv.”
Slik sett er dette et hefte med både letthet og dybde
Sider 100, Pris 169, Kr/side: 1,69
Terningkast: 5
Pondus juletrefest
De nye norske humorseriene er nå blitt gamle nok til å delta i den erverdige juleheftetradisjonen “opptrykk”.
Men de er i hvert fall åpne om det. Pondus inviterer en rekke gjesteserier til tilbakeblikk på julehistorier vi ikke har sett på en ti års tid. Ikke minst får vi den klassiske “Tegner Eriksen og Julenissen”, og noen ganske morsomme sider med den svenske bikkja Rocky.
Utnyttelsen av seriesidene her er bedre inn i f.eks. Pondus, som er tilrettelagt for svaksynte, men f.eks. Rocky trykker tre striper per side med enorme mellomrom mellom stripene i stedet for fire. Hvorfor? Papir er ikke gratis!
Gitt premisset er det ikke så verst kuratert men mye er nytt nok til at jeg husker godt å ha lest det før når jeg ser det. Dette er nok mest for deg som ikke har lest norske humorjulehefter de siste 15 årene, evt deg med dårlig hukommelse og/eller tegneseriearkiv.
Sider 100, Pris 179, Kr/Side 1,79
Terningkast: 4
Pondus
Kongen i juleheftekategorien “ran ved høylys dag/mørk julekveld” gir oss i år hele 20 Pondusstriper på like mange sider. Normalt skulle dette tatt 5 sider av et hefte.
Eksempler på riktig og feil utfylling av tegneseriesider med avisstriper: Fra venstre: Tommy og Tigern (4 striper per side – riktig), Pondus (1 stripe per side, ran, svindel og bedrag), Rocky (3 striper per side, litt mindre svindel, men fortsatt meningsløst bortkastet papir).
Veldig mye av vitsene har sluttpoenget “dæffen steike det var ei schtøgg dame”, noe som er morsomt de første 5 gangene, men så blir det litt repetitivt.
Det beste er biseriene, særlig en frekk Kruger og Krogh crossover, men også “Bestis” gir et fint avbrekk fra enorme serieruter med karikert visuell humor.
Sider 36, men omregnet til “normalsider” blir det reelle tegneserieinnholdet 16+5=21 sider,
Pris 89, Kr/Side justert = 4,24
Terningkast: 3
Dunce
Jens K Styve gir oss hele 50 sider, og har fylt sidene med 4 striper per side på hvertfall over halvparten av sidene. Vi får også en spesialtegnet julehistorie på 15 sider. Rammebetingelsene er altså på plass for et bra hefte!
Jeg synes også historiene treffer svært godt – de lager humor uten å glatte over de litt mørkere sidene ved tilværelsen. Årets spesialhistorie viser fram både sårbarhet, svikefullhet og tilgivelse og kjærlighet.
Så får vi en quiz for den som liker sånt. Gode spørsmål, og passe vanskelige. Lite å mislike her!
Sider 50, pris 99, Kr/side: 1,98
Terningkast: 5
Storefri
Hvordan ser juleforberedelsene ut fra klasserommets perspektiv? Det er hektisk også der skal det vise seg.
Hovedhistorien har et viktig budskap om å sette pris på de menneskene som drar lasset i hverdagen. Sliterne, som tidsvis blir tatt for gitt. Stripene ellers er også helt OK. Biserien Hurtigmat av samme skaper er vel ok, men kannibalvitser har kanskje gått litt ut på dato? Biserien Pappa, som var ny for meg har potensiale og førte til smilebåndtrekking.
Også Marius Henriksen tar seg derimot friheter med antall ruter/side. På stripene er det enten 3 per side med enorme tomrom mellom, eller en stripe blåst opp på en hel side. Og Henriksens strek er IKKE detaljert nok til å forsvare det. Men vi får et litt tykkere hefte enn de fleste til samme pris da. Det avhjelper jo noe.
Sider 50, Pris 89, Kr/side 1,78 (men ha i mente at det også her er en del sider med lite innhold)
Terningkast: 4
Rutetid
14 av sidene består av bare en vitsetegning (mot normalt 4 på en side). Vi er dermed snytt for 42 Rutetid-vitser i dette heftet.
Men er det noe å gå glipp av? Joda. Greit nok, en del av vitsene spiller på velkjente og litt forslitte stereotypier. Noen vitser går også igjen (to vitser med golfere som heller skulle vært på golfbanen, to vitser hvor poenget er å sammenligne religiøs tro med tro på julenissen og to om fanger som misbruker andre fanger i fengsel – en av hver i samme hefte hadde holdt), men en god del av vitsene er også ganske morsomme, så det er grunn til å føle seg snytt.
Biserier: Absurdgalleriet har en kjapp julegavekavalkade med teite ordspill. Ikke alle er teite nok, men en del holder mål (se for deg noen som holder et ishockeymål i hendene her så skjønner du greia). Vikingr av Magne Taraldsen har noen gode poenger, men har ikke utviklet sitt fulle potensiale. Flisespikkeri av Øyvind Sagåsen er faktisk ganske morsomme to sider og alle med juletematikk. Hurtigmat av Marius Henriksen har to bra og to mindre bra vitser (gjett hvem som er hva sjøl).
Pris 89, Sider 36, men justert for misbruk av papir og normer til 4 vitser/side 25,5, Kr/side justert: 3,5
Terningkast: 4
Lunch
Nesten hele heftet er en lang en nytegnet julehistorie, som strengt tatt er en rip-off av en gammel KLM-sketsj (som sikkert igjen er stjælt fra et annet sted), men det er ganske artig lell, og det legges inn en del egne elementer som skaper originalitet i historien og noen plot twists som gjør at du fenges og henger med.
Ellers får du en quiz og en enslig stripe, som til gjengjeld er veldig god og som nok avslører at det på tross av en OK langhistorie er det korte formatet som er Lunch’ sterkeste kort.
Sider 36, pris 89, Kr/side: 2,47
Terningkast: 5
Nemi
Nemibladet er dødt, leve juleheftet. For den ganske store skaren av unge jenter som har hatt Nemi som følgesvenn gjennom ungdommen, må det har vært tragisk at bladet gikk inn, og jeg deler deres sorg. (Sikkert litt det samme jeg følte da Fantomet gikk inn.) Trøsten får bli at det fortsatt kommer et og annet, slik som dette juleheftet.
På sitt beste gir Nemi oss interessante skråblikk på vår tid, på sitt litt mindre gode får vi litt repetitive vitser som spiller på de samme etablerte personlighetstrekkene hos karakterene. Årets hefte har begge deler. Jeg er heller ingen kjempefan av de tegnsatte diktene Nemi ofte byr på – de blir gjerne litt sentimentalt-banale for min smak, men det var bare ett her.
Bare 7 tilfeller av enkeltstriper som blåses opp til å dekke en hel side (og dermed 21 striper vi med rettmessighet kunne forventet oss i et hefte av denne tykkelsen, vi ikke får). Det er en god del bedre enn Pondus og Rutetid, men fortsatt noe kritikkverdig.
I sum får du nok det du forventer i årets hefte. For den som savner Nemi er dette dermed et must. For oss andre er det ikke et must, men heller ikke noe det er grunn til å unngå. Et ålreit hefte som verken skuffer eller overrasker stort i positiv retning.
Sider 36, pris 89, Kr/side: 2,47
Terningkast: 4
Donalds glade jul
Det er med en viss ambivales jeg leser dette heftet. Er det fortsatt morsomt, eller er alvoret nå såpass stort at humoren ikke treffer lenger?
Jeg lander vel litt på både/og. Det er på sin plass med harselas av en av klodens mest selvopptatte og pompøse mennesker, men tas humoren med det rette alvor? Treffer vitsene rett i hjertet av prosjektet til Trump, eller er det bare en form for overflatisk lytehumor?
Det siste er nok heftets største problem. For på tross av bidrag fra mange norske humortegnere med stort potensiale, er vitsene for mye 2016-Trump (Trump har f.eks. ikke vært på Twitter på årevis, og ). De spiller på de etter hvert forslitte klisjeene vi lo av for 8 år siden da han drev valgkamp mot Hilary Clinton (Jeg har i ettertid blitt oppmerksom på at det er utstrakt opptrykk fra de første to Donald-juleheftene her). Det er en annen og mørkere Trump vi ser i dag, og det er åpenbart mer utfordrende å lage god humor på dagens Maga-bevegelse, det erkjenner jeg. Men jeg synes det er skuffende at ikke litt fler har forsøkt.
De beste bidragene er kanskje de litt lengre historiene. Æyvind Sagåsens “Jul i det Hvite Hus” er kanskje bidraget som er mest up to date hva angår referanser og humor. Den første av Marius Henriksens to historier er også et fint bidrag, men ellers blir det litt for ofte litt for lettvint.
Det er ellers en stor feil at praktbildet “Trumpereia”, ikke er lagt til midtsidene, slik at det enkelt kan brukes som plakat.
Summa summarum, ikke helt feilslått, men med betydelige mangler.
Sider 52, pris 99, Kr/side: 1,9
Terningkast: 3
Kollektivet
Tegneseriemarkedet er ikke hva det var, men der noen legger opp eller inn årene, har Kollektivet-skaper Torbjørn Lien utnyttet mulighetene i ny teknologi, og selger nå digitale blader, og i år har han også laget det som må være norgeshistoriens første crowdfundede julehefte.
Du finner dermed ikke årets Kollektivet-hefte i dagligvarebutikken, men det kan skaffes via bokhandlere.
Er det så verdt bryet? Kanskje. Årets julehefte følger tradisjonenmed mer barnevennlige og eventyrlige julehefter, hvor den vanlige sex, fyll og rør-humoren i Kollektivet er tonet ned (men den er der såvidt fortsatt i et par episoder). Julenissen krasjer sin nye elektriske slede utenfor kollektivet, det er krise på sørpolen (hvor nissen har flyttet pga. klimaendringer), og Ronny og Kisses sønn, Balder, må rydde opp.
Det er faktisk både litt spennende og morsomt, mest humor i første halvdel og spenning i andre kanskje, uten at noen av delene tar heelt av. Men dette heftet tror jeg er et av få i årets bunke som kan leses med glede av både barn og voksne, og det er ikke verst bare det.
Sider 36, Pris 99, Kr/Side 2,75
Terningkast: 4,5
1 thought on “Julehefteanmeldelser 2024: Pulje 5 – Ny norsk (ikke bare nynorsk) humor”